Middagstid

Å spise på restaurant er på mange måter å legge sin skjebne i andres hender.

I hvert fall sin middagsskjebne.

For la oss innse det: middag er dagens diggeste måltid. Brødskive, te, salat eller frokostblanding kan liksom ikke helt toppe en deilig pasta carbonara eller kokt nykål med salt kjøtt til. Mmm. Og derfor blir jo også middagen, for mange, på mange måter, dagens lille høydepunkt.

Og sånt skal man jo ikke tøyse med.

Nå har det seg sånn at Eirik og jeg har vært på sydentur. I syden. Nærmere bestemt Kreta. Tror jeg så to grekere på hele turen jeg. Men jeg så veldig mange nordmenn, svensker, dansker og finner. Og det var jo ikke overraskende.

Det som derimot er overraskende, er at grekere (eller hvem det nå er som står for restaurantdriften der nede) tilsynelatende tror at 1: skandinaviske turister bryr seg katta om hva de spiser så lenge menyen er på svensk og 2: skandinaviske turister spiser hva som helst så lenge det er bilder av maten utenfor restauranten.

Nå er det ikke meningen å være snobbete. For det er jeg ikke. Ikke på en gjennomsnittlig basis i hvert fall. Det er klart at hvis du digger VG-lista, grandiosa og allsang på grensen, så vil du kanskje synes at jeg er bittelitt snobbete, men det er greit, for jeg synes sannsynligvis at du er ganske harry.

Så har vi det ute av systemet.

Uansett.
Når jeg (vi) går på restaurant i Oslo (en gang annenhver måned eller så) så går vi ikke først og fremst etter hvorvidt det er bilder av maten utenfor restauranten. Først og fremst fordi det bare er kebabsjapper i Oslo som har bilder av maten sin utenfor. Og en stor, fet kebab på en barstol er ikke akkurat definisjonen av en romantisk date (igjen, kall meg gjerne snobbete her altså). Så vi går heller på steder som lar matens utseende være en overraskelse til den lander på bordet. Hittil har det vært en innertier å gå på restaurant i stedet for kebabsjappe altså.

Uansett. I syden er man altså ikke unnet det privilegiet å kunne på på en restaurant som 1: ikke har bilder av maten utenfor og 2: ikke har meny på gresk, engelsk, svensk og finsk samtidig og 3: ikke serverer pommes frites til alt. ALT.

Så da må man bare ta det på magefølelsen. Og diverse andre kriterier. Som: er det noen andre mennesker på stedet? er utsikten fin? spiller de DDE og ABBA på et avsindig volum? Så får man velge etter hvorvidt man synes disse kriteriene er viktige.

Ukens restaurantbesøk for oss så sånn ut: ok, digg, udigg, GRUSOMT, digg, digg, ok.

De tre diggene var på samme restaurant.
For etter to skuffelser på rad gav vi opp hele tullet og gikk til et sted vi visste de hadde god mat.

Er det så vanskelig å koke pasta? eller bruke ferske grønnsaker? eller stoppe å steke kjøtt før det blir tørt? Tydeligvis.

Så neste år drar vi til Tyrkia. Og spiser kebab.