Bursdagshest

Nå er det jo, som dere allerede vet, bare 13 dager til bursdagen min. Og bursdagen min er, som dere alle vet, den ubestridt beste dagen i året.

Til å være 20 år og 352 dager gammel, bruker jeg unormalt mye tid på å glede meg til bursdagen min. Ikke at jeg ikke gledet meg i fjor, eller året før der, eller året før der igjen, men når skal man egentlig slutte å glede seg så mye? Når blir bursdager mer en påminnelse om at man sitter på et tog med retning døden?

Tydeligvis ikke i det 21 året heller!

De siste årene har jeg prøvd å gjøre noe ekstra ut av bursdagen min. Da jeg ble 13 var jeg på klassetur og tapte stein, saks, papir-en om å vaske alle doene, og ingen av de andre syntes egentlig at det var et holdbart argument at jeg hadde bursdag, så jeg burde slippe å vaske do. Så da. På min fjortende bursdag måtte jeg i kirken for å melde meg på som konfirmant. Og da, da tenkte jeg at "NEI NÅ" og så bestemte jeg meg for at heretter skulle jeg ha knakeligbrakebra bursdager.

Den 16 og 17 bursdagen ble ikke så mye å skryte av, men etter det har det vært en greit god kvalitet på bursdagene mine. Dessuten hadde jeg fin-fine bursdagsfester på den 16, 17 og 18 bursdagen. (Temaene var forøvrig rosa prinsesse, superheltprinsesse og K-kostyme. Dessverre var det ingen som skjønte at man skulle være BÅDE superhelt og prinsesse på den ene, så det ble mest superhelter.)

Da jeg ble atten fikk jeg følgende gaver av vennene mine: en blomsterbukett, en flaske sprudlevin, en kappe som var blitt sydd til superheltkostymet til Malin året før og en femtilapp. Jeg hadde invitert tjue mennesker. Litt (ekstremt) skuffet sa jeg "jaa.. Det er ingen flere som har noen gaver til meg..?" hvorpå min uendelig gode venn Malin sier "HVAH? Har du fått alle gavene alt?" og fisker frem en rosa nintendo DS med super princess peach til. Malin hadde snakket med alle inviterte gjester, både de hun kjente og ikke kjente, og fått alle til å spleise på min siste virkelig barnslige glede før jeg ble voksen.

Sukk. Nå fikk jeg litt tårer i øynene her.

Uansett.
Det jeg uansett har ønsket meg flest bursdager på rad, må være "hest." fra åtte til fjorten, tror jeg. Jeg skulle ha HEST. Det ene året tror jeg jeg fikk en hest i plast. "NEI!" sa jeg "jeg vil ha en myk hest som vrinsker!" og pappaen min, som aldri har nektet sin kjære datter en ting, dro sporenstreks på lekebutikken og kjøpte en stor, myk kosehest som vrinsket mekanisk når man klemte den på øret.

Og etter det har jeg ikke ønsket meg hest mer.

I fjor husker jeg ærlig talt ikke hvordan dagen ble feiret. Men jeg tror kanskje jeg droppet hele greia, siden jeg bodde i så ufine forhold.

Uansett, året før der hadde jeg gelé-med-sugerør-fest på internatrommet mitt på folkehøyskolen. Lyden av tretti mennesker som spiser gelé med sugerør er ubeskrivelig.

I år har jeg invitert til "fabulistisk bursdagsfest" for noen spesielle utvalgte, siden jeg ikke har spesielt stor plass i leiligheten. Det beste med fabulistisk bursdagsfest er at jeg selv kan bestemme hva den skal inneholde. Muffins, for eksempel. Og is av beste sort. Og partyhatter.

Og kanskje gelé med sugerør.
Tror nok jeg må ha det i år også.