Satsi

Først av alt vil jeg gjerne få berømme min gode innvandrervenn Svanbjørg for at hun har sluttet å skrive ha ha på facebookchaten (eller spjall, som det heter på islandsk!!) og begynt å skrive ha-ur ha-ur i stedet. Bra, Svanbjørg!! Det er viktig å ta vare på morsmålet sitt!

De som er over gjennomsnittlig interessert i livet mitt (og det er du nok om du leser denne bloggen, siden den tross alt bare handler om ting jeg mener og gjør, formulert på en litt festligere måte enn de fleste blogger som handler om ting som sentralt bosatte blondiner i begynnelsen av tjueåra mener og gjør) har fått med seg at jeg er en skikkelig treningsfrik.

Nei. Okei. Så er jeg vel ikke det. Men jeg trener jo.. Av og til. Og de som kjenner meg ekstra godt (altså har snakket med meg siden august) vet at jeg har begynt å trene på sats.

Broren min sier at sats står for "senter for de allerede trente og sexy."
Og jeg kunne trodd på det, hadde det ikke vært for at de slapp inn meg.

Grunnen til at jeg har meldt meg inn på et treningssenter som koster tre ganger så mye som studentidretten og som mener at personlig trener er løsningen på alle dine problemer er:
Jeg kjenner meg selv.
Og som en meg-kjenner vil jeg gjerne få si at jeg er ekstremt bedagelig anlagt.
Jeg er rett og slett litt lat.

Og her kommer sats inn. For man går jo gjerne på sats (eller et annet treningssenter, da) for å trene. Og selv om jeg er flink til å trene så har jeg veldig vanskelig for å bare komme meg til trening. Og sats ligger faktisk nærmere leiligheten enn rema gjør, mens f.eks. studentidrettens treningssentre ligger minst en halvtime unna. Og ja, jeg er fullt klar over ironien i å melde meg inn på et dyrt treningssenter så jeg slipper å gå så langt. Men hittil har jeg altså giddet meg selv til trening minst to ganger i uka.

Sats er nemlig noen luringer. De har tatt lærdom av barneskolelærere. For hvis man trener minst to ganger i uka, får man stempel. Og hvem vil vel ikke ha stempel? Hvis man får to stempel i uka i tolv uker får man premie!! Sist jeg var på sats nå hadde de fått tre paller med drikkeflasker i rustfritt stål, så jeg har en liten mistanke om at premien er en drikkeflaske i rustfritt stål.

Premien i seg selv er egentlig ikke så viktig for meg. Det er stempelet som er viktig. Man må jo få stempel, liksom. "Ånei," tenker jeg "jeg må rekke å få stempel!!"
En uke var jeg på sats klokka ti søndag morgen og løp i en halvtime bare for å rekke å få stempel. Så man skal ikke undervurdere kraften av et stempel. Stempel er status. Jeg skal begynne å gi Eirik stempel når han tar ut søpla av seg selv. Og så skal jeg gi lærerne mine stempel når de svarer "det vet jeg egentlig ikke" i stedet for å bare snakke bort vanskelige spørsmål. Og så skal jeg gi bibliotekarer stempel når de er hjelpsomme og hyggelige.

For noen uker siden hjalp jeg en venninne med å finne noe på nettet fordi hun ikke turte å spørre vanlige, sure bibliotekarer. Altså. Hvordan kan man ha en så fantastisk jobb og samtidig være sur?

Nok om det for nå.

For det jeg egentlig skulle skrive var at alle som trener på sats er så sinnsykt veltrente og digge at jeg ikke skjønner hvorfor de gidder å trene. På en annen side, så er de kanskje så digge fordi de trener så ofte. Dessuten ser de helt kliss like ut, spesielt jentene. Alle har løpetights, singlet, ipod og et innbitt uttrykk. Som om det var en konkurranse.

Det er faktisk ikke en konkurranse! Man konkurrerer bare med seg selv!! Det har jeg lært av fotballfrue.

Likevel føler jeg meg ikke helt hjemme på sats. Jeg føler meg som den stygge andungen. Eller den lubne inntrengeren, om du vil. Min ikke-tilhørighet ble svært tydelig da jeg, godtroende nok, meldte meg på SH'BAM.

Ja, timen heter faktisk SH'BAM.
Hvorfor jeg meldte meg på en time som har et onomatopoetikon som navn? Fordi det liksom skulle være "så gøy at man ikke merker at man trener" (du lukter lunta allerede her, ikke sant?) og en time som var inspirert av mange stilarter innen dans. Akkurat som min høyt elskede, dypt savnede F&S Dans, som jeg vrikket meg gjennom endel(jeg skulle gjerne sagt hver, men det ville vært ganske usant) onsdager i fjor. Det var slitsomt, men gøy, med fin musikk fra mange tider. Det handlet om å ha det gøy og vifte med armene.

SH'BAM handler ikke om å ha det gøy. Dessuten var den fine musikken fra mange tider erstattet med tekno-remikser av fin musikk fra mange tider. De glade instruktørene var erstattet med en blondine som demonstrerte bevegelsene en gang, satte seg på kne og sang med på refrengene.

Jeg var, mildt sagt, litt skuffa.

Og så, når du tror det ikke kan bli verre, kommer pussycat dolls.
"KOM IGJEN!!" roper tidligere nevnte blondine. "VÆR SEXY!"
Jeg, et komplekst, tenkende menneske, er mange ting, men sexy er nok ikke med på den lista. I hvert fall ikke i min egen bok. Og i min egen bok står det heller ikke så mye om hvordan man skal danse sexy til pussycat dolls.

Se for deg en kvisete, femten år gammel gutt som må danse med alle venninnene på lillesøsterens trettenårsbursdagsdisko. Eller en bjørn på glassmagasinet. Eller Carl I. Hagen på 31-bussen i morgenrushet. Omtrent så komfortabel var jeg.

Og så sa damen.
"Her er det lov å ta på så selv selv!"
Så tok alle de andre veltrente, digge damene i matchende løpetights og singleter på seg selv som om de hadde fryktelig støle pupper.
Og da kjente jeg at jeg nok ikke skulle på SH'BAM igjen.

Så siden da har jeg gått på elipsemaskina og sett på 16 and pregnant.
Og det, min venn, det gjør underverker for selvtilliten.