Benpipernes hese latter, etc.

Jeg skulle gjerne vært en sånn en som skriver fine ting.

F.eks. kunne jeg skrevet noe om at en ikke trenger å være så forbanna flink hele tiden, og så ville alle sagt "takk, Kristine, takk for at du setter ord på denne vanskelige greia vi alle har rota oss opp i med all denne flinkheten."

Halve trikset med å være flink er å være flink når man er flink og så ha fri når man har fri. Jeg har fri når jeg er flink og har dårlig samvittighet når jeg har fri. Sånt blir jo slitsomt i lengden.

Men problemet mitt er at jeg ikke klarer å la være å være morsom.
Og jeg vil egentlig ikke være morsom. Jeg er ikke morsom med vilje, som regel bare skjer det. En gang på folkehøyskolen skulle jeg holde en tordentale om at hvis man ikke var fornøyd med sin egen sceneopptreden, da skal man late som, sånn at alle i det minste tror at det var bra..

Men i stedet snakket jeg i ca. ti minutter til folk lo så de nesten datt av stolen. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg tror jeg begynte å snakke om hvor stygg man er når man spiller fagott, og da, da er det gjort.

Jeg som liksom skulle være så smart.
Jeg som liksom skulle skrive en hel roman uten å være morsom.
Den ble så kjedelig og dårlig at jeg fortsatt er flau, og det er i grunnen ganske idiotisk, ettersom jeg er den eneste i hele verden som har lest den.
Håper jeg.

Så, veldig langsomt, har jeg innsett at hvis det skal bli noe som helst av noe som helst må det bli noe morsomt. Som den store greia jeg hadde for meg hvor alle menneskene i verden bor i husbåter og ei jente leter etter en dude som ligner litt på Snusmumriken, det blir ikke noe av, det, det blir kjedelig hvis jeg i det hele tatt prøver, for ingen bryr seg om sånne folk som Snusmumriken, for han er så usjarmerende perfekt. Det er nok derfor Tove Jansson lot han være på gåtur størsteparten av forfatterskapet hennes, mens mummitrollet, den barnslige idioten, får løpe rundt om kring i hormonell tenåringsrus og sabotere sine nærmeste relasjoner.

For det er faktisk litt spennende.

For noen uker siden begynte jeg på en greie hvor en utrolig forfengelig sjiraff bor på et slott helt alene (men med tjenere) ute i jungelen og så kommer det en skikkelig harry og uhygiensik elefant som har rota seg bort, og da, da har vi det gående.

Det slo meg bare at det er lettere å like en snobbete sjiraff enn en snobbete fyr, og lettere å like en feit elefant enn en feit dame med svetteringer. Sånn sett jukser jeg jo litt, men det er faktisk sånne ting jeg får til: teite små fortellinger om dyr med masse skavanker.

Sånn som da jeg skrev om alle de slemme dyrene i skogen som sendte feite, teite Bolla Pinnsvin til havs. Farvel, Bolla!

Det var en bra tekst det.
Mitt aller største problem er uansett at jeg selv synes at jeg er ustryrtelig morsom. Jeg kan sitte og lese mine egne facebookoppdateringer og le for meg selv. True story.

Og er det virkelig i min rett å sløse bort et sånt fantastisk humoristisk talent på kjærlighetsdrama og filosofiske greier?

Nei.
Men det er ikke så mye penger i homofile sjiraffer heller.