Først meg, og så alle andre

Nyttårsforsvett

2012-01-23T20:19:00.003+01:00

Det er ingen som dusjer på sats.
Bortsett fra meg.

1: er du klar over hvor mye varmtvann koster?
(og ja, jeg ser ironien i å være medlem på et dyrt treningssenter, men ikke ville bruke penger på å dusje hjemme)
2: Hvor langt har disse menneskene hjem?

Selv har jeg 350 meter fra sats og hjem. True story. Jeg sjekka. På nike+ running, som jeg kun bruker til å sjekke hvor langt det er å gå til diverse steder.

Uansett skulle en jo tro at jeg kommer ganske godt ut av det når det kommer til konkurransen om å ha kortest vei til sats. Men så er det altså jeg og ikke alle disse andre menneskene som dusjer på sats?

Resten trekker på seg jakke og utesko og stikker etter timen, de. Jeg vrenger av meg svette klær, tar en lang, varm dusj, og så tar jeg på meg tørre, rene klær og går hjem.

Altså, det kan umulig være veldig digg å gå ut i minusgrader i svette treningsklær? Greit nok, jeg skjønner at du ikke vil ha fotsopp og at du ikke vil at andre mennesker skal se rumpa di og at fellesdusjer er ganske ekkelt.

Jeg synes jo ikke det er hyggelig å dusje på sats, jeg heller.
Jeg bare sier at det er hyggeligere enn å ikke dusje rett etter at man har trent.
Pluss at det er faktisk ingen andre i dusjen, så ingen ser rumpa di!

Det verste med hele situasjonen er selvfølgelig at jeg blir den ekle nakendamen. Ekkel nakendamen er nest nederst på rangsstigen, kun slått av de som tar av alle klærne på underkroppen, beholder t-skjorta på og går og henter seg mer vann. Donald-style. De fleste er vel opplært til at det er du som gjør noe feil når du er den eneste nakne personen i et rom. Som et sånt mareritt om at du kommer deg helt til skolen før du oppdager at du har glemt klærne i dag.

En gang på ungdomsskolen måtte en jente jeg kjente litt da dra gårsdagens strømpebuksa ut av buksa hun hadde på seg og en annen gang var vi nesten ved storefri før jeg oppdaget at jeg hadde på genseren min vrengt og bak fram. Og ingen sa i fra. Takk, ungdomsskoleelever, for at vi var så snille med hverandre.

Uansett.

En ting er å være den ene, ekle, nakne personen i et rom. En annen ting er å være naken på sats, hvor jeg, med tanke på at det bare er personer som er så tynne og veltrente at de ikke trenger å trene mer som er medlemmer der, i 99% av tilfellene er den feiteste i rommet (i dag var det faktisk to kjempetjukke damer OG en gravid dame på spinningtimen, men de dusja så klart ikke på sats...) så da blir jeg, til alt overmål, den ekle, nake, tjukke personen.

Sånn føler jeg det i hvert fall. Men samtidig bryr jeg meg ikke så veldig mye fordi jeg tviler på at de andre på sats synes jeg er ekkel som dusjer på sats. Jeg blir overrasket hvis det viser seg at det er et allment kjent tabu å dusje på treningssenteret.

Sånn, av og til, så går jeg faktisk glipp av at ting er flaut.

Som en gang på rema, så overhørte jeg en jente som sa "jeg har bare trent tre ganger denne uka, det er så syyykt flaut hvor lat jeg er!!"

Så etter det har jeg trent hver dag jeg.
Sann historie.

Gidder noen si i fra hvis det er ufint å dusje på sats?
Takk.

Nyttårsfortettning

2012-01-18T16:27:00.002+01:00

Nå skal ikke jeg komme her og si at jeg ikke har noen nyttårsforsetter siden jeg er så perfekt og avbalanser i forhold til min egen oppnåelse av samfunnet krav. For jeg synes ikke jeg scorer spesielt høyt på vellykketskalaen (f.eks. fordømmer jeg meg selv til et lavtlønnet liv blandt bøkene) også synes jeg egentlig at jeg ikke er spesielt perfekt heller.

Men jeg har faktisk ikke noen sånne konkrete nyttårsforsetter. Jeg har mer et kontinuerlig løfte til meg selv om å bli bedre. Selv om jeg faktisk begynner på friskt mot etter hver ferie og så sklir det mer og mer ut mot ferien, så tar jeg meg sammen, så sklir det ut, osv.

Men dette skal jo, som vanlig, ikke handle om meg.
For denne bloggen handler jo så lite om meg siden jeg er så lite opptatt av meg selv.

Altså.

Som tidligere nevnt har jeg inngått et forhold med sats. Forholdet går ut på at jeg betaler dem noen hundrelapper i måneden for å gi meg dårlig samvittighet hvis de ikke ser meg ofte nok. I tillegg får jeg låne dusjen deres.
Sats er liksom dama mi.

Uansett. Sats er temmelig løsaktig, spesielt i januar, viser det seg. Nå for tida er det stapp fullt av folk som sannsynligvis har samme deal som meg. Hvis det viser seg at de er der gratis blir jeg sur. Men neida. Jeg tenker nok de betaler de også.

Og jeg er, for all del, tilhenger av at folk kommer seg i form. Jeg heier på folkehelsa etc.

MEN

som tidligere nevnt er det bare tynne, spreke folk og meg som trener på sats. Så spørsmålet er: hvor er alle disse tynne, spreke menneskene resten av året? Bare sitter de hjemme på rævva og er tynne og spreke? I så fall vil jeg gjerne vite hemmeligheten deres. Jeg har årelang erfaring med å sitte hjemme på rævva, og min systematiske forskning viser at man ikke blir tynn og sprek av det.
Man blir heller ikke sunn og glad av å spise sjokolade.
Så ikke tro på KK når de skriver at sjokolade er sunt.
For det er det ikke.

De mest populære timene har for tiden 40 stykker på venteliste. Det vil si at det er 20 stykker som kommer med, og 40 til som vil med. Du skal være ganske optimistisk for å sette deg som nummer 40 i kø på en time altså. Men det er folk som gjør det.

Selv melder jeg meg på alt jeg har lyst til å være med på skikkelig tidlig også melder jeg meg heller av hvis det ikke skulle passe! Like a boss.

Etter et halvt år på sats har jeg altså lært litt. Alle disse nyankomne sprekingene henger ikke helt med. Det gir ulemper for oss flinkiser som trener hele året, ikke bare i januar, februar og august. F.eks. er det få nybegynnere på yogatimene som kan gjøre solhilsen uten å slå sidemannen i ansiktet. Ingen som skjønner at det er hyggelig å tørke svetten av apparatene man har brukt. Ingen som skjønner at skal du trene, så skal du trene, ikke sitte og kosesykle på spinningsykkelen mens en svett person brøler til deg kompet av tekno.

Jeg bare sier det jeg.
Jeg er jo ikke akkurat noen proff selv, altså. Men jeg lar meg irritere. Spesielt siden jeg ikke liker mennesker. Og jeg gidder ikke stå i kø på apparater. Gidder ikke stå på venteliste på time.

Så jeg gleder meg bare til frafallet begynner, sånn at vi feitinger kan få trene i fred.

Kulenissen

2011-12-14T21:31:00.002+01:00

Nissen er jo ganske feit.

Og nissen, hvis du leser dette, så ikke ta det ille opp altså, men du er ganske feit. Håper ikke dette går ut over mine eventuelle julegaver. Ikke at du pleier å gi meg julegaver. Får av foreldrene mine og sånn bare. Men hvis du skulle finne på å gi ut gaver, så burde du heller gi noen til Svanbjörg, som kommer til å tilbringe julaften i et hjørne med intens angst for å bli spist av en katt.

Eller Gryla.
Ikke at det spiller noen rolle siden noen (nissene) allerede har tatt alt kjøttet, melka, skyren og lysene og står i døra og sniffer på henne.

Pluss at Island er blakk.
Og ikke har klær. Lindex åpna for litt siden sin første butikk på Island, på en fredag, og på mandag måtte de stenge for det var TOMT.
FOR KLÆR.
Er du klar over hvor kaldt det er på Island?

Så derfor burde vi alle sende en varm tanke og to hundre kroner til Islandske barn, som blir torturert av onde nisser i jula.
Uten klær.
Og hvis de ikke har nye klær blir de spist av en katt.
Snakk om kjøpepress!

Island er liksom min flyplassmat, en uendelig kilde til gode poenger.

Men nok om Island.
For nå.

For hvis du er en av de som klager på at disneyprinsessene er for tynne, at Barbies deformerte høyhælføtter er makabre eller at Bella i Twilight er tidenes mest evneveike dame, da har du ikke tenkt på hvor dårlig nissen egentlig er som forbilde.

I et samfunn hvor fedme er et økende problem (økende fedme er i hvert fall et problem for meg) er neppe en feit gubbe som bytter gaver mot grøt og småkaker et godt forbilde. Ikke at Barbie (som, fun fact, hadde brukket ryggen, hatt for små føtter til å holde balansen og veid for lite til å menstruere hvis hun var en virkelig person) er et godt forbilde, men det kan faktisk gå andre veien også.

Eller hva med dette:
Gammel gubbe som sniker seg inn i huset ditt og legger igjen gaver til barna dine.
Bare sier det jeg.
Gammel gubbe som bor så langt unna folk som over hodet mulig og tvinger en hel gjeng kortvokste til å jobbe for seg.
Gammel gubbe som reiser via slede.
Trukket av reinsdyr.

Hallo?

Ikke at det er nissen sin skyld!
For det første har han et image å opperettholde. Og enkelte feitinger føler seg rett og slett litt fanget i rollen som koselig feiting. At de ville mistet noe av personligheten sin om de slanket seg. Litt av godsligheten.

Dessuten er julenissen selve ikonet for en høytid som har endt opp med å handle om å ete mest mulig. Og gaver. Spesielt er nissen ikonet for eting og gaver og så er Jesus ikonet for familie og omtanke og sånn. Arbeidsfordeling! Nissen trakk det lengste strået sånn sett.

For øvrig går mange nasjonaliteter inn for å fore nissen med godsaker når han kommer. Og man kan jo ikke være uhøflig å ikke ta en smakebit heller. 7 milliarder mennesker minus de som feirer jul minus de som ikke har mat til seg selv en gang minus de som ikke gidder å gi mat til en fantasiperson delt på gjennomsnittlig antall familiemedlemmer blir fortsatt usaklig mange kjeks ganger 400 kcal pr. hundre gram er lik veldig mange timer på tredemølla.

Skjønner ikke hvorfor jeg ikke fikk mer enn tre i matte.
Kanskje fordi de begynte å surre med sånne grafer og sånn! Og bokstaver! Hva har denne bølgete streken med matte å gjøre? Vektor i et tredimensjonalt rom! Hallo?

Uansett. Nissen.
Og dere: kaker, marsipan, grøt og gløgg...
Det er ikke akkurat lavkarbo.
Bare sier det jeg.

Det smør, det smør

2011-12-09T12:40:00.004+01:00

Du vet du har det godt når det er krise hvis det blir litt lite smør i butikken før jul.

I fjor var det ribbekrise, var det ikke? Som en konsekvens av ribbekrigen?
I år var det tilløp til pinnekjøttkrise.

Krise, altså.

Nå mener ikke jeg, ved å si at vi har det godt, å si at vi burde ha det dårligere.
For det er jeg ikke spesielt hypp på.

Men jeg ville bare si at denne smørkrisa, det er ikke min skyld! For jeg bruker nemmelig brelett og det er laget av planter. Og planter har vi masse av.
Når jeg baker bruker jeg soft flora sånn som mammaen min, og det lages også av planter.

SO THERE.

Ikke at jeg har noe imot smør.
Jeg bare hater kuer.
Neida.

Noen skylder på lavkarbotrenden og noen skylder på melkebøndene.
Men HALLO. Det er jo kua sin skyld!! Det er de late kuene som bare "nei, gidder ikke lage nok melk jeg, vil heller bare spille angry birds og se på gossip girl jeg."
Sånn er norske kyr!
Ikke rydder de rommet sitt heller.
De driter faktisk på gulvet!

Kyr nåtildags altså.
Da jeg var ung, da spiste vi smør med brødskive på da. Ost med pizzabunn og tomatsaus. Sånn var det da jeg var ung. Da jeg var ung måtte vi ha gjerde rundt hagen så ikke kua skulle komme løpende inn og kaste seg selv opp på grillen bare man skulle lunke litt på en liten ventepølse på hageparty!

Da jeg var ung lagde kyra så mye melkefett at de melket smør! Helt sant!

Og nå.. Nå er det smørmangel.
SmørKRISE.
Bare fordi de dumme kuene er så forbanna late! Skjerp deg, din ku!

Nå skal du lære et triks.
Og ikke si noe til Tine om det her.
Egentlig er det ganske utrolig at de ikke vet om det, men de gjør tydeligvis ikke det, for det er alltid massevis av rømme og fløte i butikken, men ikke noe smør.
Eller, nå er det smør da, fra belgiske bolekuer.
Belgisk smør gir deg pipestemme! Helt sant.
Uansett, her er tipset:

Hvis du pisker rømme eller fløte lenge nok, får du smør!
Tenk det, Hedda!

Ikke si noe til Tine da.
Trur nemlig ikke de vet om det.

Hvor kjedelig går det an å bli?

2011-12-06T13:53:00.005+01:00

Jeg får stadig en sånn ekkel følelse av at jeg er i ferd med å bli voksen.

Og jeg har ikke det minste lyst til å bli voksen. Det er så mye jobb å være voksen, liksom. Selv blir jeg utmattet hvis oppvaskberget vokser ut av vasken. slitsomt!

Heldigvis har jeg en veldig snill kjæreste som ikke skjønner det når jeg utnytter ham! Hahahahaaa.

Neida.
For noen uker siden var jeg i hundreårsbursdagen til oldemoren min. Og da ble Eirik introdusert som samboeren min.
Samboer, det er litt sånn ubekvemt voksent. Samboere er liksom sånne gamle par som bare ikke gidder å gifte seg. Og min ugifthet har ingenting med at jeg ikke gidder å gifte meg, det er mer at det er sånt voksne driver med.

Nå skulle jeg egentlig ikke skrive om giftemål, men julegaver.

For i år, da ønskelisten var ferdig skrevet, så jeg at jeg bare ønsket meg fornuftige ting. Treningssokker, for eksempel. Da blir det fest, når jeg får treningssokker under treet.
For ikke å snakke om kniv.
Og joggesko.
Og sånn ting til å ha doruller på.

Hallo, Kristine, hvor ble det av deg?

Ulempen med en bitteliten leilighet (som jeg forøvrig må dele med han Eirik-slasken) er at det ikke er plass til så mye ting. Så det at jeg ønsker meg et stort legosett med masse riddere og hester, det går liksom ikke helt i hop med at det ikke er plass til mer ting nå.

Jeg ønsker meg stæsj fra the body shop, men skapet på badet er fullt. Ønsker meg fine ting til kjøkkenet, men kjøkkenskapet er også fullt. Jeg har faktisk måttet tømme det for ting jeg ikke bruker så ofte.
Hvor mange 21-åringer har 11 figgjokrus i kjellerboden? Minst en, hvertfall.

Før pleide jeg å ønske meg bøker, men bokhylla er full. Jeg pleide å ønske meg penner og skrivebøker, men nå skriver jeg egentlig ikke så mye mer.. For å kompansere litt i år har jeg ønsket meg masse tegnefilm på dvd, men jeg har egentlig ikke plass til de heller.

Er det å bli voksen en prosess som suger all form for livsglede ut av deg?
Jeg har mer enn nok å slite med nå, skal jeg liksom få meg en jobb i tillegg?
Eller sånn derre barn som absolutt skal mates og passes på og sånn?

Hvis jeg får barn så skal de ønske seg så sinnsykt mye lego til jul. Det blir en evig legofest. Vi skal bade i lego.

Spesielt mens kidsa er i barnehagen.

Benpipernes hese latter, etc.

2011-11-23T16:26:00.003+01:00

Jeg skulle gjerne vært en sånn en som skriver fine ting.

F.eks. kunne jeg skrevet noe om at en ikke trenger å være så forbanna flink hele tiden, og så ville alle sagt "takk, Kristine, takk for at du setter ord på denne vanskelige greia vi alle har rota oss opp i med all denne flinkheten."

Halve trikset med å være flink er å være flink når man er flink og så ha fri når man har fri. Jeg har fri når jeg er flink og har dårlig samvittighet når jeg har fri. Sånt blir jo slitsomt i lengden.

Men problemet mitt er at jeg ikke klarer å la være å være morsom.
Og jeg vil egentlig ikke være morsom. Jeg er ikke morsom med vilje, som regel bare skjer det. En gang på folkehøyskolen skulle jeg holde en tordentale om at hvis man ikke var fornøyd med sin egen sceneopptreden, da skal man late som, sånn at alle i det minste tror at det var bra..

Men i stedet snakket jeg i ca. ti minutter til folk lo så de nesten datt av stolen. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg tror jeg begynte å snakke om hvor stygg man er når man spiller fagott, og da, da er det gjort.

Jeg som liksom skulle være så smart.
Jeg som liksom skulle skrive en hel roman uten å være morsom.
Den ble så kjedelig og dårlig at jeg fortsatt er flau, og det er i grunnen ganske idiotisk, ettersom jeg er den eneste i hele verden som har lest den.
Håper jeg.

Så, veldig langsomt, har jeg innsett at hvis det skal bli noe som helst av noe som helst må det bli noe morsomt. Som den store greia jeg hadde for meg hvor alle menneskene i verden bor i husbåter og ei jente leter etter en dude som ligner litt på Snusmumriken, det blir ikke noe av, det, det blir kjedelig hvis jeg i det hele tatt prøver, for ingen bryr seg om sånne folk som Snusmumriken, for han er så usjarmerende perfekt. Det er nok derfor Tove Jansson lot han være på gåtur størsteparten av forfatterskapet hennes, mens mummitrollet, den barnslige idioten, får løpe rundt om kring i hormonell tenåringsrus og sabotere sine nærmeste relasjoner.

For det er faktisk litt spennende.

For noen uker siden begynte jeg på en greie hvor en utrolig forfengelig sjiraff bor på et slott helt alene (men med tjenere) ute i jungelen og så kommer det en skikkelig harry og uhygiensik elefant som har rota seg bort, og da, da har vi det gående.

Det slo meg bare at det er lettere å like en snobbete sjiraff enn en snobbete fyr, og lettere å like en feit elefant enn en feit dame med svetteringer. Sånn sett jukser jeg jo litt, men det er faktisk sånne ting jeg får til: teite små fortellinger om dyr med masse skavanker.

Sånn som da jeg skrev om alle de slemme dyrene i skogen som sendte feite, teite Bolla Pinnsvin til havs. Farvel, Bolla!

Det var en bra tekst det.
Mitt aller største problem er uansett at jeg selv synes at jeg er ustryrtelig morsom. Jeg kan sitte og lese mine egne facebookoppdateringer og le for meg selv. True story.

Og er det virkelig i min rett å sløse bort et sånt fantastisk humoristisk talent på kjærlighetsdrama og filosofiske greier?

Nei.
Men det er ikke så mye penger i homofile sjiraffer heller.

Androidolid

2011-11-18T12:47:00.003+01:00

Tidligere i år, da det fortsatt var vinter, tryna jeg på isen og knuste PCen min.

Dette var selvfølgelig ruter sin feil siden trikken ikke gikk hele veien til skolen så jeg måtte gå.

Og så løste det seg til slutt fordi jeg tilfeldigvis har verdens beste pappa som fikser alt.
Neida, det er ikke en tilfeldighet, for hadde ikke han vært pappaen min, så hadde jo ikke jeg eksistert, så pappaen min er mer et krav for min eksistens enn en tilfeldighet. Men det der med verdens beste er nok rein flaks altså.

Uansett.
Da PCen knuste, ble det så synd på meg at jeg rett og slett bare måtte kjøpe meg et nettbrett.
Det er jo logisk.
Og nå håper jeg ikke Ingvild og Anders leser dette (selv om de har lest alt jeg har skrevet fra bloggpost nr. 1) siden jeg sa at jeg ikke kunne komme til Trondheim alikevel fordi jeg hadde dårlig råd fordi jeg måtte kjøpe ny PC.

Men så kjøpte jeg en tab i stedet for å se om jeg kunne bruke den i stedet for PC.
Og SÅ ble den ødelagte PCen fiksa. Helt gratis.

Visste du at ifs ungdomsforsikring redder PCen din fra nesten alt, bortsett fra tryning på isen?
Det vet jeg!

Og her kommer den egentlige historien:
Jeg har en samsung galaxy tab som bruker android 2.1
Og jeg blir så oppgitt, fordi det finnes et annet, relativt kjent, nettbrett der ute som ikke bruker android. Det heter AIPÆDD og jeg haaaater aipædd.

Heretter kaller jeg det bare for jegplate. Grunnen til at jeg ikke skriver iPad er at jeg ikke vil at de som googler iPad skal finne bloggen min fordi de søker på iPad.

Fun fact: søket som leder til flest treff på bloggen min er "lårtunge av elg." Hvem skulle trodd det?

Her finner du dessverre svært lite om lårtunge av elg, men jeg har en gang i tiden lagt ut en oppskrift på smørbrødlunsj til femti personer hvor lårtunge av elg er et pålegg og en julekalender om en elg som må redde verden fra miljøterroristene al-sommerheleåret. Ikke les den. Den ble skrevet fortløpende i løpet av advent og har en veldig skuffende slutt.

Jeg ser ut til å spore litt av i dag. Alle mine blogginnlegg blir forresten skrevet fortløpende, bortsett fra det om Sats, det jobbet jeg med i flere måneder før jeg turte å fortelle om den skrekksomme SH'BAM-episoden.

La oss komme tilbake til duellen mellom min elskede tab og jegplatene. Jeg vet ikke om du er gammel nok til å huske da skolen hadde openoffice og ikke word for å spare penger, og maskina hjemme hadde word og openoffice og word ikke snakka sammen sånn at du måtte lage alle tekstene dine i notatblokk?

Det har i grunnen ikke så mye med jegplate og tableten min å gjøre, men greia er at folk ser ut til å tro at det bare er svette nørds som har android-dingser, og det ER DET IKKE for det er faktisk svette nørds også er det meg og Ingrid, og Ingrid er over gjennomsnittet søt og jeg har aldri sett henne svette.

Derfor får svette nørds bare nørde-apps mens alt det kule kommer til jegplate. "Lese mer? Det kan du gjøre på jegplate" står det i VG. Aftenposten har A-magasinet på jegplate. Det koster forøvrig MER enn hvis du kjøper avis + magasin i løssalg, men sånn er det når en ikke får momsfritak på filer med akkurat samme innhold som en bok som spiser en halv skog.

Alle oppdateringen til Angry Birds kommer dessuten til jegplate først. Jeg vil ha big bird på taben min!!

Dessuten er alle apps-guidene til jegplate. En gang fant jeg en for android-apps og den hadde med facebook-appen, twitbot og evernote.. Da har du på en måte ikke gjort så veldig mye research. Det er litt som samtlige osloguider jeg kommer over, som anbefaler kaffebrenneriet og TGI Fridays. Ikke akkurat Oslos beste. Spør du meg da. Men hva vet jeg?

Jeg vurderer å skrive en osloguide, men klarer ikke bestemme meg for om jeg skal skrive en som faktisk er bra med bra ting, eller en hvor jeg anbefaler kaffebrenneriet, søndagsmarkedet på Birkelunden og Frognerparken..

Misforstå meg rett, det er ikke noe i veien med det, utover at alle klarer å finne kaffebrenneriet på egen hånd, det er ikke noe ekstraordinært over det OG det er heller ikke noe som bare finnes i Oslo.. Og Frognerparken har vel alle sett? Hvorfor anbefaler du det da?

Nå har jeg virkelig glemt hva det var jeg skulle fram til med dette blogginnlegget. Vanligvis har jeg et poeng eller så kommer jeg opp med en klein punchline i løpet av skrivingen. Men nå, altså. Nå aner jeg ikke!

Okei, la oss redde det hele med en vits:

To små griser gikk langs en vei.
Så sa den ene grisen "Siv, jeg vil være med i nobelpriskomiteen"
og så sa den andre "Ja.. Det skal jeg si videre.."
Også gjorde hun det ikke også begynte den første grisen å gråte!!

Hahahahahaaa.. Haa...
Unnskyld.

Ensomhetens gleder

2011-11-16T11:14:00.002+01:00

Nå må du ikke misforstå. Det er ikke som om jeg klager på at jeg har kjæreste. Jeg bare sier at av og til er det ganske ålreit å bo alene.

Og siden jeg ikke bor alene mer, og strengt tatt bare har bodd alene i ni måneder av mitt liv, så har jeg egentlig ikke så mye peil på å bo alene. Kanskje jeg bare ikke rakk å bli lei. Ikke vet jeg.

Uansett.
Når man er to er det, uansett hvor avslappet man er til hverandre, ting man ikke kan gjøre.

Som å ligge i senga hele dagen og se på frustrerte fruer og spise sjokolade. Ikke at jeg noen sinnne har gjort noe sånt. Og i hvert fall ikke flere dager i strekk. Ikke meg, nei! Jeg trener jo på sats og greier, må vite at jeg er et sunt og harmonisk menneske i en sunn kropp som aldri utsettes for sånt og dessuten løper jeg to mil om dagen og tar vitaepro.

Helt sant.

Eller å lage en pastagryte og spise hele driten alene rett fra kjelen.
Eller bestemme hva det er på TV hele tiden. Ikke at vi har TV-signaler, men vi har jo en TV, så diskusjonen går rundt hvilken DVD som skal påtittes eller hvilket spill som skal spilles. Og jeg vil gjerne se svampebob eller kanskje den episoden av south park hvor Cartman lurer han fyren til å spise foreldrene sine, mens Eirik bare "nei, den har jeg jo sett mange ganger" og jeg bare "jammen den er morsom" og sånt kan man jo diskutere i en evighet: hvor mange ganger er det morsomt å se en tiåring lure en fjortenåring til å spise foreldrene sine?
PS: dette er en tegnefilm, ikke ekte.

Mitt største problem med det hele er at man må dele. I forrige uke var Eirik på skolen til ti på kvelden hver dag. Svanbjörg spurte om jeg var sint på Eirik fordi han ikke var hjemme? NEI sier jeg. MEN HAN SPISTE OPP POLARBRØDET MITT!

Den morgenen jeg åpnet skapet og oppdaget ETT USSELT LITE POLARBRØD nederst i posen forstod jeg min fars fortvilelse. "Hvorfor legger dere kjekspakka inn i skapet med bare EN kjeks i?!? Potetgullposer med knust støv i bunnen! Brusflasker med en halv slurk!" Sånt sier pappaen min, og jeg har aldri skjønt problemet, for, hallo, det er jo igjen noe, glasset var fullt da det var igjen en liten skvett, skulle jeg kastet det da?

Men da, den morgenen, forstod jeg problemet. For det ene polarbrødet, som Eirik sikkert omsorgsfullt hadde spart til meg, det bare mobbet meg. "Hahahaha!!" sa det. "Du får bare ETT!! Jeg tok alle de andre!!! HAHAHAAA!"
sa det.

Så sånt krangler vi om da. Brød.
Jeg vet nok ikke hvor godt jeg har det.

Muffens i mosen.

2011-11-08T20:05:00.005+01:00

Nå skal ikke jeg komme her og her og si at alt var bedre før.. Men enkelte ting var enklere før.

Altså. Muffins.
Da jeg var ung så muffins sånn ut:

Og nå.. Nå ser de sånn ut:

Spørsmålet er altså: hva i all verden er det som har skjedd med muffins? Har verden gått helt over muffins-styr?

Da jeg var liten (yngre) var muffins en lys, uinteressant klump. Så pyntet man med melis, non stop, seigmenn og geletopper. SÅ var det bursdag. Nå kan du vare våge deg på å dra fram melispakka, da blir du uglesett.

Uglesett er når de andre damene ser på deg med sånne stygge ugle-blikk.

Jeg trodde jeg var avansert jeg. Jeg lagde fullkornsmuffins med tranebær. Det var godt det. Litt fænsi. Pynta med havregryn og alt.

Så kommer Svanbjörg trekkende med den nye muffinsboka si.

"Se-ur!" sier Svanbjörg og vifter meg i trynet med verdens mest rosa bok. Tror jeg la på meg fire kilo av å se på bildene. Vi snakker store mengder frosting, femten typer kremsprutetuter og en hel skuff med forskjellige typer kakepynt. Lenker til nettbutikker som selger kakepyntedingser. Lilla pastell og muffins med magebånd.

Er det rart en føler seg i tidsklemma når hver lille kake man baker må være et åttende underverk? Det skal jo bare etes uansett?

Det er i hvert fall det som skjer hvis jeg baker her. Om nom nom sier vi, så er muffinsene (de stygge, svidde greiene i hvite former fra rema) borte vekk.
Når det tar max ti minutter å ete en muffins, hvorfor skal man da bruke en halvtime på å pynte den?

Derfor gleder jeg meg til jul.
For da spiser man bare tørre, stygge kjeks. Bortsett fra pepperkaker, de er fine. Og jo mere melis og nonstop du pynter med, jo bedre smaker det! Bare sier det.

Akkurat som muffins. Men neida.

Satsi

2011-10-25T21:01:00.006+02:00

Først av alt vil jeg gjerne få berømme min gode innvandrervenn Svanbjørg for at hun har sluttet å skrive ha ha på facebookchaten (eller spjall, som det heter på islandsk!!) og begynt å skrive ha-ur ha-ur i stedet. Bra, Svanbjørg!! Det er viktig å ta vare på morsmålet sitt!

De som er over gjennomsnittlig interessert i livet mitt (og det er du nok om du leser denne bloggen, siden den tross alt bare handler om ting jeg mener og gjør, formulert på en litt festligere måte enn de fleste blogger som handler om ting som sentralt bosatte blondiner i begynnelsen av tjueåra mener og gjør) har fått med seg at jeg er en skikkelig treningsfrik.

Nei. Okei. Så er jeg vel ikke det. Men jeg trener jo.. Av og til. Og de som kjenner meg ekstra godt (altså har snakket med meg siden august) vet at jeg har begynt å trene på sats.

Broren min sier at sats står for "senter for de allerede trente og sexy."
Og jeg kunne trodd på det, hadde det ikke vært for at de slapp inn meg.

Grunnen til at jeg har meldt meg inn på et treningssenter som koster tre ganger så mye som studentidretten og som mener at personlig trener er løsningen på alle dine problemer er:
Jeg kjenner meg selv.
Og som en meg-kjenner vil jeg gjerne få si at jeg er ekstremt bedagelig anlagt.
Jeg er rett og slett litt lat.

Og her kommer sats inn. For man går jo gjerne på sats (eller et annet treningssenter, da) for å trene. Og selv om jeg er flink til å trene så har jeg veldig vanskelig for å bare komme meg til trening. Og sats ligger faktisk nærmere leiligheten enn rema gjør, mens f.eks. studentidrettens treningssentre ligger minst en halvtime unna. Og ja, jeg er fullt klar over ironien i å melde meg inn på et dyrt treningssenter så jeg slipper å gå så langt. Men hittil har jeg altså giddet meg selv til trening minst to ganger i uka.

Sats er nemlig noen luringer. De har tatt lærdom av barneskolelærere. For hvis man trener minst to ganger i uka, får man stempel. Og hvem vil vel ikke ha stempel? Hvis man får to stempel i uka i tolv uker får man premie!! Sist jeg var på sats nå hadde de fått tre paller med drikkeflasker i rustfritt stål, så jeg har en liten mistanke om at premien er en drikkeflaske i rustfritt stål.

Premien i seg selv er egentlig ikke så viktig for meg. Det er stempelet som er viktig. Man må jo få stempel, liksom. "Ånei," tenker jeg "jeg må rekke å få stempel!!"
En uke var jeg på sats klokka ti søndag morgen og løp i en halvtime bare for å rekke å få stempel. Så man skal ikke undervurdere kraften av et stempel. Stempel er status. Jeg skal begynne å gi Eirik stempel når han tar ut søpla av seg selv. Og så skal jeg gi lærerne mine stempel når de svarer "det vet jeg egentlig ikke" i stedet for å bare snakke bort vanskelige spørsmål. Og så skal jeg gi bibliotekarer stempel når de er hjelpsomme og hyggelige.

For noen uker siden hjalp jeg en venninne med å finne noe på nettet fordi hun ikke turte å spørre vanlige, sure bibliotekarer. Altså. Hvordan kan man ha en så fantastisk jobb og samtidig være sur?

Nok om det for nå.

For det jeg egentlig skulle skrive var at alle som trener på sats er så sinnsykt veltrente og digge at jeg ikke skjønner hvorfor de gidder å trene. På en annen side, så er de kanskje så digge fordi de trener så ofte. Dessuten ser de helt kliss like ut, spesielt jentene. Alle har løpetights, singlet, ipod og et innbitt uttrykk. Som om det var en konkurranse.

Det er faktisk ikke en konkurranse! Man konkurrerer bare med seg selv!! Det har jeg lært av fotballfrue.

Likevel føler jeg meg ikke helt hjemme på sats. Jeg føler meg som den stygge andungen. Eller den lubne inntrengeren, om du vil. Min ikke-tilhørighet ble svært tydelig da jeg, godtroende nok, meldte meg på SH'BAM.

Ja, timen heter faktisk SH'BAM.
Hvorfor jeg meldte meg på en time som har et onomatopoetikon som navn? Fordi det liksom skulle være "så gøy at man ikke merker at man trener" (du lukter lunta allerede her, ikke sant?) og en time som var inspirert av mange stilarter innen dans. Akkurat som min høyt elskede, dypt savnede F&S Dans, som jeg vrikket meg gjennom endel(jeg skulle gjerne sagt hver, men det ville vært ganske usant) onsdager i fjor. Det var slitsomt, men gøy, med fin musikk fra mange tider. Det handlet om å ha det gøy og vifte med armene.

SH'BAM handler ikke om å ha det gøy. Dessuten var den fine musikken fra mange tider erstattet med tekno-remikser av fin musikk fra mange tider. De glade instruktørene var erstattet med en blondine som demonstrerte bevegelsene en gang, satte seg på kne og sang med på refrengene.

Jeg var, mildt sagt, litt skuffa.

Og så, når du tror det ikke kan bli verre, kommer pussycat dolls.
"KOM IGJEN!!" roper tidligere nevnte blondine. "VÆR SEXY!"
Jeg, et komplekst, tenkende menneske, er mange ting, men sexy er nok ikke med på den lista. I hvert fall ikke i min egen bok. Og i min egen bok står det heller ikke så mye om hvordan man skal danse sexy til pussycat dolls.

Se for deg en kvisete, femten år gammel gutt som må danse med alle venninnene på lillesøsterens trettenårsbursdagsdisko. Eller en bjørn på glassmagasinet. Eller Carl I. Hagen på 31-bussen i morgenrushet. Omtrent så komfortabel var jeg.

Og så sa damen.
"Her er det lov å ta på så selv selv!"
Så tok alle de andre veltrente, digge damene i matchende løpetights og singleter på seg selv som om de hadde fryktelig støle pupper.
Og da kjente jeg at jeg nok ikke skulle på SH'BAM igjen.

Så siden da har jeg gått på elipsemaskina og sett på 16 and pregnant.
Og det, min venn, det gjør underverker for selvtilliten.

Fremmedkultur

2011-10-21T09:24:00.002+02:00

Åpen og tolerant som jeg er, har jeg skaffet meg en venn med innvandrerbakgrunn. Du vet, før måtte man ha en homofil venn eller to sånn at man kunne si "jeg har mange homofile venner jeg, altså.." før man fortsatte å si noe absurd homofobt.

Men siden homovenner er så 2005 har jeg altså skaffet meg en innvandrervenn. Så kan jeg si "jeg har mange innvandrervenner jeg.." før jeg sier noe skikkelig rasistisk som f.eks. "men jeg skulle ønske det ikke var så mange av dem på bussen, for de lukter så vondt."

For eksempel.

Ikke at jeg noen sinne har tenkt en sånn tanke.

Uansett.
Min innvandrervenn heter Svanbjørg, er fra Island og har bodd i Norge i ti år.
Så det er kanskje ikke så lett å gjennomskue henne som fremmedkulturell. Men det er hun altså. Veldig.

Her om dagen var vi på coop mega.
Vi henger alltid på coop mega etter skoletid.
Og så sa jeg
"Se, julebrus!!"
Og så sa Svanbjørg
"ÆSJ!"

Først trodde jeg at hun tullet. For det går jo ikke an å ikke like julebrus. "Har dere ikke julebrus på Island?" sa jeg "dere som liker jul så godt at dere har tretten julenisser!"
Det har nemlig Svanbjørg skrytt av før. "Ha-ur-ha-ur" sier hun "Landet mitt har flere julenisser enn landet ditt."
"Åja? Men landet mitt har amfibier og rovdyr større enn rev" sier jeg. Så har vi det gående.

Men så, der, på coop mega, fortalte Svanbjørg hva Islands tretten julenisser går ut på. Og da skjønte jeg fort at Svanbjørg ikke liker julebrus. Jul på Island går tilsynelatende ut på å skremme barn mest mulig. Hør nå bare her:

En nisse slikker sleiva, en annen slikker kjelen, en slikker tallerkenen. En stjeler pølser, og en annen stjeler melk. En eter kjøtt og en eter skyr (som er islandsk! Hvem skulle trodd det?) og en stjeler lys. Så er det en som smeller med dørene og en kort en og en lang en som heter Stekkjastaur og han liker å plage sauer.

Jeg glemte å si at dette er helt sant. Jeg spurte til og med for å være sikker på at det ikke er bare noe de sier for å lure turister a la "vi har en isbjørn i hagen" som jeg pleier å dra når vi er på ferie.

De to siste nissene er de desidert ekleste.
Gluggagægir, som står i vinduet og stirrer på deg. Og Gáttaþefur som STÅR I DØRÅPNINGEN OG SNIFFER PÅ DEG.

ÆSJ.

Disse tretten nissene har en mor og en far. Mammaen heter Grýla og hvis du er slem, kommer hun og stapper deg i sekken sin, tar deg med hjem til fjellet og spiser deg.

I tillegg er det en julekatt. Koselig kattepus? Nei. Hvis du ikke har nye klær så kommer julekatten og spiser deg.

To muligheter til å bli spist, altså.

Så, etter at nisser har stjålet all maten og lysene dine, smelt med dørene dine, plaget sauene dine og luktet på deg, og du ikke har blitt spist av Grýla eller julekatten, gjenstår det bare å sjekke skoen du har satt i vinduet.

Har du vært snill, får du snop.
Har du vært slem, får du en potet.

Men siden Island ikke har tilgang på sukker, så er egentlig potet det eneste snopet de har. Så egentlig er det det samme.

God jul, liksom.

Bursdagshest

2011-09-06T13:19:00.002+02:00

Nå er det jo, som dere allerede vet, bare 13 dager til bursdagen min. Og bursdagen min er, som dere alle vet, den ubestridt beste dagen i året.

Til å være 20 år og 352 dager gammel, bruker jeg unormalt mye tid på å glede meg til bursdagen min. Ikke at jeg ikke gledet meg i fjor, eller året før der, eller året før der igjen, men når skal man egentlig slutte å glede seg så mye? Når blir bursdager mer en påminnelse om at man sitter på et tog med retning døden?

Tydeligvis ikke i det 21 året heller!

De siste årene har jeg prøvd å gjøre noe ekstra ut av bursdagen min. Da jeg ble 13 var jeg på klassetur og tapte stein, saks, papir-en om å vaske alle doene, og ingen av de andre syntes egentlig at det var et holdbart argument at jeg hadde bursdag, så jeg burde slippe å vaske do. Så da. På min fjortende bursdag måtte jeg i kirken for å melde meg på som konfirmant. Og da, da tenkte jeg at "NEI NÅ" og så bestemte jeg meg for at heretter skulle jeg ha knakeligbrakebra bursdager.

Den 16 og 17 bursdagen ble ikke så mye å skryte av, men etter det har det vært en greit god kvalitet på bursdagene mine. Dessuten hadde jeg fin-fine bursdagsfester på den 16, 17 og 18 bursdagen. (Temaene var forøvrig rosa prinsesse, superheltprinsesse og K-kostyme. Dessverre var det ingen som skjønte at man skulle være BÅDE superhelt og prinsesse på den ene, så det ble mest superhelter.)

Da jeg ble atten fikk jeg følgende gaver av vennene mine: en blomsterbukett, en flaske sprudlevin, en kappe som var blitt sydd til superheltkostymet til Malin året før og en femtilapp. Jeg hadde invitert tjue mennesker. Litt (ekstremt) skuffet sa jeg "jaa.. Det er ingen flere som har noen gaver til meg..?" hvorpå min uendelig gode venn Malin sier "HVAH? Har du fått alle gavene alt?" og fisker frem en rosa nintendo DS med super princess peach til. Malin hadde snakket med alle inviterte gjester, både de hun kjente og ikke kjente, og fått alle til å spleise på min siste virkelig barnslige glede før jeg ble voksen.

Sukk. Nå fikk jeg litt tårer i øynene her.

Uansett.
Det jeg uansett har ønsket meg flest bursdager på rad, må være "hest." fra åtte til fjorten, tror jeg. Jeg skulle ha HEST. Det ene året tror jeg jeg fikk en hest i plast. "NEI!" sa jeg "jeg vil ha en myk hest som vrinsker!" og pappaen min, som aldri har nektet sin kjære datter en ting, dro sporenstreks på lekebutikken og kjøpte en stor, myk kosehest som vrinsket mekanisk når man klemte den på øret.

Og etter det har jeg ikke ønsket meg hest mer.

I fjor husker jeg ærlig talt ikke hvordan dagen ble feiret. Men jeg tror kanskje jeg droppet hele greia, siden jeg bodde i så ufine forhold.

Uansett, året før der hadde jeg gelé-med-sugerør-fest på internatrommet mitt på folkehøyskolen. Lyden av tretti mennesker som spiser gelé med sugerør er ubeskrivelig.

I år har jeg invitert til "fabulistisk bursdagsfest" for noen spesielle utvalgte, siden jeg ikke har spesielt stor plass i leiligheten. Det beste med fabulistisk bursdagsfest er at jeg selv kan bestemme hva den skal inneholde. Muffins, for eksempel. Og is av beste sort. Og partyhatter.

Og kanskje gelé med sugerør.
Tror nok jeg må ha det i år også.

Akademix

2011-08-26T13:17:00.002+02:00

Høyere utdanning virker kanskje enkelt.

Eller, ikke enkelt. For det skal jo være vanskelig. Det er jo først og fremst rettet mot studiekompetente folk med sans for overstrykningstusj og kaffe.

Det jeg mener er at konseptet er enkelt. Forelesning, lesesal, hjem, øl, sove, gjenta. Så eksamen. Enten går det bra, eller så går det ikke fullt så bra, men hvis det ikke går fullt så bra kan man alltids prøve en gang til. Eller bytte studie.

Man får til og med penger nærmest kastet etter seg når man studerer. Og fattige studenter er en myte! Nesten alle studenter (inkludert meg selv) har luksusvaner som daglig kiosk-kaffe, kafé-, restaurant- og pubbesøk opptil flere ganger i uka, iPad, aviser, bøker, og konserter. Ting som de fleste småbarnsforeldre bare drømmer om når de en sjelden gang får sove.

Studenter er fattige fordi de bruker opp alle pengene sine.
Eller bor dyrt.
Eller snuser. Slutt å snuse!

Men dette skulle ikke handle om studentøkonomi.
Det skulle handle om at høyere utdanning er å sette seg inn på et hurtigtog til en verden hvor ALT kan og skal utstuderes til minste detalj.

Denne uka har jeg for eksempel hatt om : hva er en tekst?
Og la meg ikke kjede deg med hva en tekst er. For det er veldig, veldig kjedelig.

Og forsåvidt interessant på sitt vis. Men verden blir liksom så vanskelig når man oppdager at verden er langt mer komplisert enn man tror. Nå kan jeg for eksempel se på handlelappen min og så tenker jeg "hm, er dette en tekst?" og så kan jeg tenke grundig og lenge på det.

DATABASER FINNES OVER ALT er nok en ting som potensielt kan ødelegge livet ditt for alltid. Nå ser jeg databaser over alt. Det er ikke gøy. For eksempel så lurer jeg på åssen høytaleranlegget på bussen kan vite hvilket stopp som kommer! Jeg har til og med sett at bussjåførene har en skjerm hvor det står når de skal være på hvilken holdeplass og hvor mye de eventuelt er forsinket. Hvordan får de det til? Sikkert noe med databaser.

For ikke å snakke om da jeg lærte om universell utforming.
Nå er det bare jeg, skatere, og de med rullestol/rullator og andre ting som ruller som tenker over hvor UTROLIG idiotiske vannrennene som går på tvers av alle fortau i Oslo er.

En gang så jeg noen som klarte å måke forhjulene på barnevogna nedi, vogna var av typen hvor ungen sitter og ser forover. Ungen datt ut. Fordi man ikke skal ha regn på fortauet! Hæ!

For ikke å snakke om utforming av diverse nettsider med tanke på dem som har nedsatt syn. Ikke at jeg har spesielt nedsatt syn. Men av og til kan jeg ta meg selv i å bli litt provosert av hvor dårlig enkelte sider er utformet.

Miljøskadet, heter det.

Når vi er inne på provoserende ting så synes jeg bibliotekstudiet burde få et nytt fag som heter "det er faktisk lov å være hyggelig når man velger seg et serviceyrke."
HINT HINT nesten alle bibliotekarer i Oslo. Men nok om det.

En annen ting ved studiene er at det er så lett å glemme at joviale forelesere ikke er din like, men proffe folk som har forsket på det de snakker om i tjue år.

Så når man får anbefalt fire tjukke bøker på en forelesning så er det faktisk sånn at disse menneskene har hatt tid til å lese dem omtrent like lenge som du har levd. Men det er det altså lett å glemme. Jeg har for øyeblikket fem bøker jeg føler jeg burde lese. FEM. Sånt går bare ikke!

Så det blir litt sånn. Jeg rekker over alt jeg skal og må, og forsåvidt også alt jeg bør, men ikke alt man tror man bør. For eksempel har jeg bare vært på studentpub en gang (jeg drakk cola light) og jeg har ikke vært på quiz eller funnet meg kollokvie eller engang funnet empiri. Jeg bare bruker læreboka og litt fantasi jeg.

Jeg får i det minste bra karakterer. Ikke skjønner jeg hvorfor. Jeg som ikke engang vet hva en tekst er.

Invasjonen

2011-08-19T20:25:00.002+02:00

Jeg er under angrep.
En uendelig mengde snørr har bygget bo i luftveiene mine, og hodet mitt også, kjennes det ut som.

Min reaksjon på dårlig helse er alltid:
1: sove
2: tegnefilm
3: is

Og denne kuren svikter aldri; jeg blir frisk hver gang.

Eirik avslørte seg fort som ny i gamet som omsorgsgiver for syk Kristine. Stakkaren har bare vært sykestuesanitet før, og tror alle blir friske bare de får to paracet og forlates i sykesenga. Hvis det ikke går over sender han dem til legevakta.

Men ikke meg! Jeg har til og med tatt paracet, men nå er det sånn at jeg er ekstremt pleietrengende når jeg er syk. Ikke at jeg ikke klarer å gå på do selv, men annen pleie. Koselig pleie.

For eksempel er det veldig viktig å kjøpe blad til meg når jeg er syk. Da jeg var liten fikk jeg alltid Wendy eller Witch, men nå er liksom ikke det like aktuelt. Sorry, Wendy, men jeg driter i om du er sammen med Jerry eller Robin! Og om hesten din er halt eller ikke!

Uansett.

Jeg måtte faktisk gå så langt som å lure Emil (Eiriks venn) til å fortelle Eirik at han hadde lært på sykepleierstudiet at tegneserieblader og kos er veldig viktige tiltak i kampen mot forkjølelse. Emil føyde til smågodt også. Ikke meg imot.

Så da kjøpte Eirik Pondus til meg på vei hjem fra bussen en gang. Koselig, men ikke fullt så koselig som å overraskes med det etter en lang dag med sengeligging og tegnefilmtitting. For det er så hardt å være syk.

Heldigvis ser det ut til at jeg har klart å smitte Eirik. Så da får jeg vist ham hvordan det virkelig skal gjøres.

Middagstid

2011-08-17T14:56:00.002+02:00

Å spise på restaurant er på mange måter å legge sin skjebne i andres hender.

I hvert fall sin middagsskjebne.

For la oss innse det: middag er dagens diggeste måltid. Brødskive, te, salat eller frokostblanding kan liksom ikke helt toppe en deilig pasta carbonara eller kokt nykål med salt kjøtt til. Mmm. Og derfor blir jo også middagen, for mange, på mange måter, dagens lille høydepunkt.

Og sånt skal man jo ikke tøyse med.

Nå har det seg sånn at Eirik og jeg har vært på sydentur. I syden. Nærmere bestemt Kreta. Tror jeg så to grekere på hele turen jeg. Men jeg så veldig mange nordmenn, svensker, dansker og finner. Og det var jo ikke overraskende.

Det som derimot er overraskende, er at grekere (eller hvem det nå er som står for restaurantdriften der nede) tilsynelatende tror at 1: skandinaviske turister bryr seg katta om hva de spiser så lenge menyen er på svensk og 2: skandinaviske turister spiser hva som helst så lenge det er bilder av maten utenfor restauranten.

Nå er det ikke meningen å være snobbete. For det er jeg ikke. Ikke på en gjennomsnittlig basis i hvert fall. Det er klart at hvis du digger VG-lista, grandiosa og allsang på grensen, så vil du kanskje synes at jeg er bittelitt snobbete, men det er greit, for jeg synes sannsynligvis at du er ganske harry.

Så har vi det ute av systemet.

Uansett.
Når jeg (vi) går på restaurant i Oslo (en gang annenhver måned eller så) så går vi ikke først og fremst etter hvorvidt det er bilder av maten utenfor restauranten. Først og fremst fordi det bare er kebabsjapper i Oslo som har bilder av maten sin utenfor. Og en stor, fet kebab på en barstol er ikke akkurat definisjonen av en romantisk date (igjen, kall meg gjerne snobbete her altså). Så vi går heller på steder som lar matens utseende være en overraskelse til den lander på bordet. Hittil har det vært en innertier å gå på restaurant i stedet for kebabsjappe altså.

Uansett. I syden er man altså ikke unnet det privilegiet å kunne på på en restaurant som 1: ikke har bilder av maten utenfor og 2: ikke har meny på gresk, engelsk, svensk og finsk samtidig og 3: ikke serverer pommes frites til alt. ALT.

Så da må man bare ta det på magefølelsen. Og diverse andre kriterier. Som: er det noen andre mennesker på stedet? er utsikten fin? spiller de DDE og ABBA på et avsindig volum? Så får man velge etter hvorvidt man synes disse kriteriene er viktige.

Ukens restaurantbesøk for oss så sånn ut: ok, digg, udigg, GRUSOMT, digg, digg, ok.

De tre diggene var på samme restaurant.
For etter to skuffelser på rad gav vi opp hele tullet og gikk til et sted vi visste de hadde god mat.

Er det så vanskelig å koke pasta? eller bruke ferske grønnsaker? eller stoppe å steke kjøtt før det blir tørt? Tydeligvis.

Så neste år drar vi til Tyrkia. Og spiser kebab.

Oppsummering av årets sommer

2011-08-03T22:10:00.002+02:00

Hva skal man egentlig si når tragedier som er så ufattelig grusomme at man ikke kan forstå det bare fordi man ikke vil inntreffer? Hva skal man gjøre når det går av en bombe to kilometer unna der en bor?

Selv vil jeg ikke si så veldig mye. Du må ikke misforstå. Jeg er på ingen måte personlig berørt, men jeg er så trist for det som har skjedd. Og hvis jeg er trist, og snakker om det, så handler ting plutselig om meg. Og dette her, det handler virkelig ikke om meg.

Så derfor kommer en grei oppsummering av hva jeg har utrettet i sommer.

For sommerferien, det er selve flaksloddet i årssyklusen det. I juni begynner man å skrape, og kanskje vinner man en million innen august kommer. Man drømmer om alt man skal gjøre med millionen sin (jeg skal sette alt på konto, serriøst). Så kommer august og du har selvfølgelig ikke vunnet en dritt.

Nå er dette selvfølgelig en metafor. Flaxloddet er metaforen for uendelige muligheter og drømmer, og den grå dritten du skraper bort er "burde"-gjøremål.

Burde-gjøremål er ting du ikke MÅ (spise, sove, vaske klær, handle mat) men virkelig burde. Eller føler at du burde.

I sommer tenkte jeg at jeg skulle lese alle bøkene jeg burde lese. Sommeren 2011, det skulle bli selve klassikersommeren, og jeg plukket ut klassikere fra foreldrenes bokhylle, Umberto Eco, den store Gatsby og George Orwell. Sylvia Plath. NÅ, nå skulle det bli grunnkunnskap om populære klassikere dere.

I sommer har jeg lest:
- Saras nøkkel (pensum)
- Øya av Viktoria Hislop (pensum)
- Noen barnebøker (pensum)
- to donaldpocketer

I tillegg leste jeg de to første kapitlene av den første boka om sagaen om isfolket, men så bæsjet hjernen min på seg fordi den kjedet seg så fælt, så det gav jeg opp. Dessuten gikk lånetida ut og det var VENTELISTE på den. Hater biblioteket!

I sommer skulle jeg dessuten jogge masse. Jeg har vært i svømmehallen tre ganger og gått på tur en gang.

Men noen ganger småløper jeg litt på jobb.

Dessuten skulle Eirik og jeg gå på Skogshorn (et dumt fjell, nemesiset til den dumme gropa), men det ble jo ikke noe av.

Også skulle jeg være masse i Oslo. Har vært der tre helger.

Det jeg derimot har gjort er:

- Jobbet overtid nesten hver uke
- Spist opp alt godteriet til foreldrene mine utallige ganger og prøvd å late som ingenting
- Kjøpt eget godteri, spist det, så spist opp godteriet til foreldrene mine
- Badet utendørs EN gang (i dag)
- Spist jordbær med melk
- Sett uansvarlig mange episoder med powerpuff girls
- Begynt å henge på twitter, hvor jeg ikke kjenner noen, så jeg følger bare div bloggere og liksomprofiler som Darth Vader og Jesus.

Men til høsten, dere. Da blir det seks timer skole hver dag, tre ganger trening i uka og et kostholdsregime a la fatcamp.

Garantert.

Også vinner jeg en million på flaxlodd. Selv om jeg ikke spiller en gang.

Bibliotekval

2011-07-22T09:50:00.002+02:00

Nå i sommer er det mange som har spurt meg hva jeg driver med. "Oslo" sier jeg. "Skal bli bibliotekar."

Alle. Uten unntak. Får det samme blikket.

Blikket som sier to ting:
1: Wow. Det hørtes helt vanvittig sinnsykt kjedelig ut.
2: Trenger man virkelig utdanning for å bli bibliotekar?

Og nei, såklart man ikke trenger en bachelor for å sitte og registrere utlån, ta inn purrepenger og anbefale bøker! Og jeg skjønner godt at folk tror at det er det en bibliotekar gjør, for det er det man ser når man går på biblioteket. "Hei! Pip! Innlevering om fire uker! Pip! Hadet bra! Pip!"

Det er som å anta at en kassadames kompetanse strekker seg til dette:
"Hei! Pip pip pip! Pose? 100 kroner. Kvittering? Hadet!"
That's it.

Eller at lærere bare møter opp i timene sine og kaster ut sin kunnskap uten noen som helst form for planlegging. Eller at fysioterapeuten din kaster seg over ryggen din med liv og lyst, men uten mål og mening.

I de aller fleste yrker ligger det masse, masse arbeid bak selve møtet mellom bruker/kunde/pasient/ect. og yrkesutøver.

Så når folk sier til meg "åja.. Da må du sikkert lese masse bøker da, så du har noe å anbefale" sier jeg bare "ja, vi lærer litt om litteratur og sånn" eller "ja, det er en fordel det" i stedet for å si "faktisk trenger ikke en bibliotekar å ha lest en eneste bok, det finnes plenty av søkeverktøy for å finne fram til gode bøker som passer brukeren" eller "bibliotekarer skal helst ikke anbefale bøker basert på egen smak, men heller forsøke å finne bøker som svarer til brukerens ønsker og behov" eller "BIBLIOTEKARER KAN SÅ SINNSYKT MYE MER ENN Å ANBEFALE EN GOD BOK!"

Men det sier jeg ikke. For jeg forstår at folk ikke degraderer bibliotekarer til litteraturstylister med vilje. Folks tiltro til bibliotekarens smak i bøker er enorm. En gang overhørte jeg en bruker som spurte etter en god bok. "Hva liker du å lese?" sa bibliotekaren (Riktig. Feil er "jeg har nettopp lest ut en dritbra bok, den må du lese, totalt fremmede menneske som ikke har noen forutsetninger for å ha lik smak som meg!!") "Krim" sa damen. "Vi har noen krimbøker her som nettopp er blitt levert inn. Hva med denne?" sier bibliotekaren. Her er vi kommet til et punkt hvor det kan være behov for å presentere bokas innhold, forfatterens popularitet og så finne et alternativ eller to, avhengig av respons. Men nei. "Hvis du sier den er bra, så tar jeg den, jeg." sa damen. Uten å vite hva den handlet om eller i det hele tatt ha rørt boka.

Så det var jo enkelt.

Vennene mine, derimot, har uten unntak skjønt greia.
"Hvor kan jeg få tak i denne gamle, sjeldne boka jeg har på pensum?"
"Hvor kan jeg finne gode artikler om forskning på det jeg har eksamen om?"
"Finnes det et eget bibliotek for filmer?"
"Hvorfor har man leamus?"

Det er nesten så jeg blir stolt. Jeg vil jo alltid hjelpe til best mulig, så jeg googler og leter i databaser og viser og peker og lenker og står i. Så blir de så glade atte.

Foreløbig er det ingen av dem som har bedt meg om å anbefale en god bok.
Det er synd, jeg som leste en skikkelig bra en nå nettopp.

Den där jävla gatan!

2011-07-14T17:32:00.002+02:00

Eirik og jeg har bestilt restplass til syden.

Ikke fordi vi er sånn spesielt interessert i Syden.
Det er mer at Eirik er spesielt interessert i å reise og jeg er spesielt interessert i å bade og spise is og veldig spesielt interessert i å reise minst mulig.

Ikke spør meg hvordan han fikk overtalt meg til å bruke en hel dag på å traske rundt i en GROP der nede på Kreta. Kanskje fordi han blir med meg på badeland. Ellers har vi(jeg) planer om å spise fersken og spille minigolf og spise gyros og tsatziki. Og ellers gjøre slettes ingen ting.

Merker at mine planer til alle anledninger stort sett går ut på å spise forskjellige ting. Jeg begynner å se et mønster.

Uansett. Tilfeldighetene fikk det til at restplassen som fristet mest (dvs det eneste hotellet som ikke var "sjarmerende slitt", uten basseng eller "med bussforbindelse til stranden") ligger i Platanias. Hvor jeg tilfeldigvis har vært før. Da var jeg 8. Da jeg var åtte hadde jeg ikke en spesielt utviklet intelligens (jeg hadde nettopp lært å ikke skrive punktum etter hvert eneste ord og tygget tyggegummi konstant fordi jeg trodde det så kult ut. Da jeg så ferievideoene senere, oppdaget jeg at jeg så ut som en ku) så jeg husker egentlig fint lite av det. Jeg husker basseng, katt, badeland og uanstendige mengder is. Samt en utrolig kjip tur på eselryggen. Der stopper det. Okei, jeg husker litt til, men la meg nå ikke kjede deg med detaljer om hvor vi spiste middag og hva jeg gjorde i Super Kids-klubben.

Foreldrene mine, derimot, var 39 og hadde dermed en litt mer velutviklet intelligens. (håper jeg. Jeg husker faktisk ikke siden min var såpass lite velutviklet) Og da jeg fortalte dem hvor vi skulle hoiet mammaen min "DEN DÄR JÄVLA GATAN!!" også lo de fælt.

Jeg klarer ikke for mitt bare liv å huske hvorfor i all verden hun skulle si noe sånt. Og jeg tør ikke spørre heller. Min beste antagelse er at hovedgaten er et turisthelvete uten like hvor alle roper på deg og skal selge deg ting med delfiner og katter og gamle damer på. Så har jeg ikke flere antagelser. Så jeg håper det er det. Hvis det er tilfellet, kan vi jo bare gå i en annen gate.

Eller i en GROP. Det gleder Eirik seg til.

Kjerringrefleksen

2011-06-29T23:58:00.002+02:00

Langsomt og mot min vilje har jeg blitt en sånn dame som bryr seg om fine ting til å ha på kjøkkenet.

Det skjedde helt uventet.

Det hele begynte vel da jeg gikk på folkehøyskole og oppdaget romanene om Mummidalen. For noen fantastisk bra bøker. Jeg forelsket meg i mummi-universet, og med den, mummikoppene.

Hvis du ikke er kjent med konseptet mummikopp, er det altså en serie med små kopper med motiver fra mummidalen på. Det kommer nye hele tiden så man må fortsette å kjøpe, omtrent som tilleggspakkene til Sims. En kopp koster 170-200 kroner.

Noe så latterlig idiotisk forfengelig som å bruke 200 kroner på en kopp med noen små fantasifigurer på skal du lete lenge etter.

Kanskje bortsett fra lenge seg syk etter et BRETT til sikkert 1000 kroner med samme nevnte fantasifigurer. Jeg vet ikke hva jeg skal med et brett eller hvor jeg skal ha det, men herregud som jeg ønsker meg mummi-brett. Det er en helt ukontrollerbar lengsel, jeg er fullt klar over hvor lite rasjonelt det er å ha lyst på noe sånt, men jeg har like fullt lyst på det.

Til mitt forsvar har jeg en veldig beskjeden mummikoppsamling på tre kopper. Den har dessuten ikke kostet meg en krone.

Kopp nummer en ble anskaffet da en av naboens fulle venner glemte den igjen i trappa en lørdagskveld. Jeg liker å tenke at jeg reddet den.

Kopp nummer to og tre ble anskaffet via blodbanken.

Jeg skal ikke nekte for at jeg meldte meg som blodgiver bare for å få mummikopper.
For det gjorde jeg altså. Jeg driter i å redde liv, jeg vil ha den røde koppen med mummimamma på!

Uansett. Jeg møtte til blodgivning med friskt mot og en skjoldbruskkjertel stor som et egg. (jeg er helt frisk, men den stikker ut som en klump på halsen og er litt sjenerende, så jeg skal få den fjernet i høst) Sånt falt ikke helt i smak med blodbanken, men siden jeg skulle til legen dagen etterpå fikk jeg beskjed om å komme igjen når jeg var sikker på at stoffskiftet var normalt. Jeg ble skikkelig skuffet for jeg trodde at man faktisk måtte yte litt blod for å få gratis stæsj, men det må man altå ikke! Så da tok jeg med meg en kopp, dritfornøyd med at jeg hadde fått 1: en kopp til nesten 200 kroner og 2: en flaske iste. Det skal ikke så mye til å glede en student.

Jeg møtte til blodgiving på mandag, var hos legen på tirsdag, fikk beskjed om normalt stoffskifte på onsdag og møtte til blodgivning igjen på torsdag. Da ble det bestemt at jeg ikke skal gi blod før operasjonen er gjennomført.

Men jeg fikk en mummikopp for å møte opp, da.

Så nå har jeg tre.

Ikke nok med det, jeg har en veldig snill ste-bestemor som har forært meg haugevis med folklore-servise fra figgjo. Det er kort sagt et dritfint servise fra søttitallet.

Når jeg sitter og ser på smørsmeltere i "et servise jeg samler på" klokka 11 på en hverdag og lurer på om jeg like så godt skal bestille dette fra Nederland, innser jeg at slaget er tapt.

Jeg ønsker meg dessuten kjøkkenmaskiner i 60tallsstil og pastellfarger, for ikke å snakke om de broderte putene fra IKEA til 200 kroner stykket..

Jeg veier opp med å bruke alle pengene mine på tegneserier i stedet. Men en dag må jeg gi tapt. Det mummibrettet skal bli mitt.

Pinlig ustillhet

2011-06-28T19:49:00.004+02:00

De fleste som kjenner meg vet at jeg ikke er spesielt hyggelig. Seriøst. Jeg er en sint, gammel dame. Tuller ikke. Hater alt og alle. Hadde jeg ikke hatt en jobb hadde jeg brukt tiden på å skrive sinte leserbrev i avisa, f.eks. om at bussjåføren snøt meg for nitten kroner i går og at norsk helsepersonell har blitt så effektivt at de fleste like så godt kan byttes ut med roboter. (ikke mammaen min da såklart! Eller, egentlig vet jeg ikke noe om det siden jeg ikke har behov for sykepleier bortsett fra når jeg får flis i fingeren og sånn, men jeg kan forsikre dere om at mammaen min er dritgod på flis i fingeren!) Eller om nsb som tilsynelatende aldri får til noen ting. Folk som tar ting ut av hyllene i butikken og legger det et annet sted (gjerne en kjølevare som da må kastes når en stakkars butikkansatt finner den). ELLER at når man kjører bak en skolebil som FAKTISK holder fartsgrensa så går det FAKTISK an å IKKE legge seg helt i rumpa på skolebilen og liksom mase om at man skal kjøre fortere! Ja, det gjelder deg, vogntogsjåfør!!

Jo. Men siden jeg er så sint og misliker.. Folk.. Så prøver jeg som regel å late som om jeg ikke ser noen hvis jeg ser noen jeg kjente for fire år siden men altså ikke har snakket med på fire år. Det er en grunn til at vi ikke har snakket sammen på fire år, liksom. Eller fem. Eller to.

(hvis du nå tilfeldigvis skulle være en person som desperat savner min omsorg siden vi var gode venner for litt siden, men ikke har snakket sammen på to år, så vil jeg gjerne informere om at dette IKKE handler om deg og at du IKKE må føle deg truffet og at jeg sannsynligvis gjerne vil snakke med deg, det er bare at jeg er så sykelig opptatt av meg selv at jeg glemmer å holde kontakten med folk som 1: ikke er pålogget facebookchat eller 2: jevnlig inviterer meg på besøk så jeg ikke skal glemme hvordan de ser ut)

For det virker kanskje ille nok å møte en sånn person som man kjente for lenge siden og oppdage at man har ingenting overhodet til felles mer så man blir bare stående og ønske seg selv og motparten død mens man jatter om været og sånn. Jeg synes det er tusen ganger verre når man møter en sånn person og den andre personen synes at dere to har helt SYKT mye å snakke om, men jeg selv bare synes motparten er mest bare helt syk.

Ulempen med folk (inkludert meg selv) er at de er mest opptatt av seg selv. Så da dreier gjerne snakket seg om en selv. Og det er jo helt greit, for hva skal en ellers snakke om om ikke seg selv? Det er jo ikke som om man opplever så mye mer enn sitt eget liv. Problemet er såklart at folk flest er helt idiot. JA, jeg synes faktisk det, og jeg synes det er synd at jeg er så slem og nedvurderende mot fremmede mennesker, men herregud så mye teit folk er opptatt av! (sa jenta som brukte et halvt år før hun innså hvor lite interessant klassifikasjonens mysterier er for.. Alle andre enn meg selv)

Ulempen med meg selv er at jeg er superdårlig på å virke interessert når noe er uinteressant. "Aha" sier jeg og sjekker mobilen. "hvis du skal være et sted skal jeg ikke forstyrre deg mer, jeg altså.." sier folk. Sier jeg "takk, jeg skal faktisk rekke (fiktiv, men veldig viktig sak)" eller sier jeg "Neeeei, du forstyrrer meg ikke i det hele tatt!! Snakk mer om hvordan du skal flytte til Berlin og skrive en roman. Det er bare såå spennende og troverdig! (PS: har ikke snakket med noen som skal flytte til Berlin og skrive roman, så hvis du, igjen, føler deg truffet så er det en feilaktig treffelse, men PPS: tror ikke det er din beste idé)

Jeg kunne altså bare gått. Men det gjør jeg ikke. Så man blir stående og jatte. Jasså, du mistet drømmejobben fordi du stjal fra kassa? Så syyyynd og totalt ufortjent. Jaja, skjønner helt fint at du trenger pengene til en ny katteseng, sånt må til når katten din har dobbeltnavn med bindestrek.

Nå ønsker jeg faktisk litt av mine tidligere bekjentskaper skal flytte til Berlin for å skrive roman, har fått sparken fra jobben for å ha stjålet fra kassa OG har en katt med dobbeltnavn med bindestrek.

Jeg skal i hvert fall ikke til Berlin for å sjekke.

Den store stygge havfruen

2011-06-13T14:12:00.003+02:00

Jeg har kjøpt meg ny badedrakt.

Jeg har ikke for vane å kjøpe nye badedrakter. Den jeg hadde fra før var faktisk fra niende klasse tror jeg. Uansett så jeg meg nødt til å kjøpe en ny etter hvert som to naturlover ble mer og mer åpenbare.

1: Man er gjerne litt mindre når man er 14 enn når man er 20
2: Selv stretchy materiale har en grense

Når mesteparten av svømmeturen går med på å konsentere seg om å unngå kroppsdeler på vidvanke, er det på tide å tenke større.

Derfor kjøpte jeg en ny en. Den er stor og svart og usedvanlig flatterende(helt sant!). Hadde den vært større hadde det vært en badeburka.

Problemet er imidlertidig at størrelseforholdet mellom bunnen og toppen av kroppen min ikke er helt slik de så for seg i India, da de sydde badedrakta mi. Barnearbeidere har ikke sans for kvalitet! Det ble rumpa som gikk av med seieren, siden den er størst, så badedrakten passer helt perfekt over den, mens puppene, som liksom skal passe inn i de koppene de har lagt inn.. Vel. Det er litt som å koke egg i badekaret.

Så dermed går mesteparten av svømmeturen fortsatt med på å konsentrere seg om å unngå kroppsdeler på vidvanke.

Jeg kommer til et poeng med alle disse ulekre detaljene om rumpa mi. For: nå har jeg vært i svømmehallen to ganger den siste uka, og hver gang har jeg observert akkurat det samme: Jenter på 10-12 (du vet den alderen hvor ting og tang begynner å tyte ut her og der) som står i bikinitrusene sine og speiler seg i evigheter, dusjer med badedrakta på og skifter bak et håndkle. Og jeg skal ikke si jeg ikke gjorde det samme selv da jeg var så gammel, men jeg får så lyst til å rope til dem:

"Hallo! Du er jo helt normalt tynn! Du ser helt fin ut! Dessuten er det ingen andre enn deg selv som bryr seg om hvordan du ser ut! Faktisk."

Men da hadde jeg jo såklart avslørt meg som den som stirrer på småjenter i garderoben. Det hadde vært litt kleint.

Så derfor sier jeg ingenting. Og trøster meg med at de kommer til å skjønne det om 6-8 år.

Kvinnekampen

2011-06-12T17:24:00.002+02:00

(som en liten PS til gårsdagens innlegg vil jeg gjerne fortelle at senere på kvelden klarte jeg å skru av strømsparingen som gjør at ps3en skrur seg av etter to inaktive timer UTEN å google det først)

Som tidligere nevnt legger jeg all min ære i å være morsom. Bortsett fra bittelitt. Den æren går til å ikke være så himla jente.

Det går ganske dårlig, egentlig.

Det kunne gått dårligere altså. Jeg kunne.. Tja. Jeg kunne hatt en sånn blogg med rosa bakgrunn hvor man viser fram seg selv på bilder og film og snakker om klær, venner og sminke. Jeg har jo hverken bilder eller film på bloggen min. Ikke bruker jeg sminke. Ikke har jeg venner heller. Eller klær.

Så den bloggen hadde nok blitt litt så som så.

Men likevel. Jeg har et sånt unaturlig usunt godt forhold til sjokolade som er så typisk jentete. Og det irriterer meg, kan jeg ikke ha ukontrollerbart lyst på sure pærer eller kokosboller i stedet? det er jo også godt. Dessuten er jeg relativt flink til både å lage mat og bake. Faktisk.

En gang var Marthe på besøk også lagde jeg tacogryte. Hun ble overrasket over at jeg 1: ikke bare kjøpte sånn pose og 2: at det smakte godt. Helt sant. Hun tok en bit også løftet hun øyenbrynene, sa "hm!" på en overrasket måte og nikket annerkjennende.

Av og til kan jeg til og med være tilbøyelig til å si at det er litt koselig å gjøre rent.

Sånn er jeg.

Dessuten har jeg rosa mobil på en ironisk måte. Det er jo ikke så lett å se at noen har rosa mobil på en ironisk måte når de ikke kjenner dem, og jeg kan vel være tilbøyelig til å innrømme at den rosa versjonen av mobilen min er mye finere enn den svarte.

Nå synes jeg uansett at den er håpløst gammeldags. Den er to år gammel og jeg synes den ligner mest på søppel nå. Den har ikke wifi, android eller minijackutgang og jeg får ikke tatt bilder med den mer da den har klikka så jeg ikke får slettet bildene som ligger inne. Dessuten har sletteknappen begynt å streike og området med døde pixler som har vært der siden jeg mistet mobilen i bakken da jeg var på Tower of London har spredt seg i samme tempo som skarregrensa det siste året.

Når jeg skal ha ny mobil skal den forøvrig ha KNAPPER og ikke touchskjerm. Også skal den ha en god musikkspiller, godt kamera og jack- og usbutgang. Jeg er ikke kresen. Også kan den godt være rosa.

Jeg har til og med en strikkeapp (for jeg har jo selvfølgelig en tab i tillegg til mobilen) og fire kokebokapper. Og lolcatapp. Jeg skammer meg.

For uansett hvor hardt jeg prøver, har jeg en indre husmor som presser seg fram. Jeg liker til og med å bruke masse tid og energi på å lage digg mat til Eirik bare så han kan bli glad. Hvorfor i all verden får jeg glede av noe sånt?

Sannsynligvis fordi Eirik må ta oppvasken etterpå.
Det er det beste av alt.

Generasjon utålmodig

2011-06-11T17:57:00.002+02:00

Jeg er oppvokst med sånne moderne greier. Som internett. Vi hadde faktisk internett veldig tidlig, tror faktisk at det var så tidlig at jeg trodde det var et dataprogram og ikke.. Internett. Dessuten hadde vi Commander Keen 5 og det er jo kanskje bare verdens beste spill. Kanskje nest etter det vintersportspillet vi ogås hadde. Hvis du bomma på mål med vilje og bare fortsatte å kjøre kom det en bjørn og spiste det.

Dette kan såklart være litt feil husket siden jeg var sånn ca. 5 og jeg hadde ærlig talt ikke all verdens med iQ da jeg var fem.

Uansett.

Da jeg var ung måtte man RINGE til internett og det kostet masse penger! Heldigvis var det ikke jeg som betalte da. Den første siden jeg husker jeg var på var donald.no. Jeg husker ikke så mye av det. Men tror det var prima underholdning for små barn altså.

I skrivende stund ligger jeg på sofaen med min bærbare PC med touchskjerm på fanget. Den er koblet til et internett som sendes ut av PCen til Eirik. Til det samme nettet er PS3en til koblet, den står og laster ned noen gratis spill. (inFamous og Rachet &Clank, for spesielt interesserte! Jeg kan nå 1: finne igjen de gratis spillene man fikk rett på etter kræsjet av PSN og 2: sette opp PS3 for å koble til internett. Teknofrik!) På rygglenet til sofaen ligger mobilen og taben min, på den spiller jeg scrabble med fremmede mennesker innimellom. Jeg vinner mest. Yesss.

Poenget mitt med alt dette er 1: man har kommet langt de siste femten åra. og 2: jeg har tålmodighet som et ekorn.

Tålmodigheten min strekker seg i omtrent 3 sekunder. Hvis en side ikke har lastet innen da, blir jeg utålmodig. HVis det ikke var noe viktig, dropper jeg hele siden, hvis det var viktig prøver jeg å laste opp på nytt. Ærlig talt, hvorfor skal ting ta så lang tid? tenker jeg. Hvis det er mer enn fem minutter til bussen kommer angrer jeg på at jeg ikke beregnet tiden bedre hjemmefra, så jeg slapp å vente så lenge.

Jeg hører på podcast mens jeg lager middag, for det tar så lang til før kyllingfileten er gjennomstekt. Jeg ser på TVserier på bussen for det er så kjedelig å bare se ut av vinduet. Jeg leser tegneserier på do.

Det må bare skje noe hele tiden, hvis ikke blir jeg stressa.

På en annen side har jeg null behov for å utrette ting. Jeg kan kaste bort hele dager på å streame TVserier, spille flashspill og lese blogger og nyheter. Så lurer jeg på åssen folk hadde så god tid før i tida når de ikke hadde de samme effektiviseringsgreiene som vi har i dag. Men det er jo logisk.

For det første hadde de tålmodighet til å gjøre ting som er kjedelige.
For det andre brukte de ikke fem timer om dagen på å lese om.. Ærlig talt aner jeg ikke hva jeg har lest om i dag. Jeg husker bare at tegnehanne ble eid av Davy Watne på twitter.

For et liv.
Fortsetter det sånn har jeg ingenting å fortelle barnebarna. Men de har sikkert ikke tid til å høre etter uansett.

Feriehavet av muligheter

2011-05-31T13:51:00.002+02:00

Jeg tror nesten jeg må begynne å twitre. Ikke fordi jeg er så opptatt av sosiale medier og nettverkbygging og sånn, men fordi jeg har så mange gode statusoppdateringer i hodet. For eksempel:

Er disse e-coli-agurkene et påfunn fra media for å få en tjuvstart på agurknyhetene?

Du vet du er for glad i studiet ditt når du blir sittende på lesesal i en times tid etter at siste eksamen er fullført.

For ja, jeg sitter faktisk fortsatt på skolen, selv om jeg leverte eksamensbesvarelsen min for snart en time siden. Jeg har ingenting å gjøre her før august, men jeg vil bare ikke dra hjem for jeg trives faktisk skikkelig godt her. jeg koser meg! Skulle ønske det fantes hefter med ekstraoppgaver jeg kunne jobbet på i ferien. I det minste har læreren i populærlitteratur til høsten lagt ut en liste over anbefalte romaner, men jeg føler liksom ikke helt at det er skole.

Neste sommer skal jeg jaggu søke på den stillingen som arkivar i Ruter.

Denne dagen er en merkedag på flere måter. Jeg har nemlig hele to uker med fri før jeg begynner i sommerjobb (butikkmedarbeider, ikke arkivar, dessverre). I løpet av de to ukene skal jeg ha en fest, et helgebesøk, en legetime og en kjøretime, også skal jeg vaske leiligheten og kjøpe gardiner.

Hva skal jeg gjøre med de resterende 13 dagene liksom??

Okei, jeg skal jo en tur på kino også. Og så må jeg levere biblioteksbøkene mine. Tror jammen jeg skal ta en tur på biblioteket og se om jeg finner noe spennende.

Egentlig liker jeg ikke biblioteket like godt mer.

For alle bibliotekarene jeg snakker med for tida er totalt tappet for alt som heter livsglede. Det er TOMT. Det er litt sånn "hvoooorfor må jeg hjelpe deg når jeg bare vil sitte på pauserommet og spise tørr matpakke, drikke lunken kaffe og gråte fordi livet mitt er så meningsløst? Kan du ikke finne den boka selv?"
Sånn er de altså.

Og det er jo så trist. Jeg føler liksom at jeg og bibliotekarer er med i en hemmelig klubb, med hemmelig kodespråk (Dewey) og mystiske systemer. Jeg føler liksom at jeg og bibliotekarer deler den samme lidenskapen for lukten av støvete bøker og knirkelyden av en nyåpnet perm. Men de skjønner visst ikke at vi har en klubb. Eller en mening i tilværelsen.

Dessuten så ser de på meg som om de tror jeg er dum.
Og er det noe jeg ikke er, så er det dum.

Så i sommer skal jeg bruke all min energi på å stifte en hemmelig bibliotekarklubb. Hittil er det bare ett medlem.

Eksemensforberedelser

2011-05-30T18:57:00.002+02:00

Pappaen min har alltid rett.

Jeg er sikker på at jeg har sagt det før også, men jeg sier det igjen altså. Pappaen min har ALLTID, udiskuterbart rett.

Ikke på en måte som de fleste pappaer har rett hvor han tror han har rett og nekter å høre på at han egentlig tok feil. Nei, han har faktisk rett. Pappaen min er fasit.

Spesielt når det kommer til ting han har greie på. Som PCer, geografi, språk, reparere ting, sykler, biler, jakt og fiske, matlagning og søte bilder av pusekatter.
Spesielt god på søte bilder av pusekatter.

En ting til pappaen min er god på er skole. Det er fordi han var lærer i mange år. Så jeg har alltid antatt at han vet en ting eller to om skole og studieteknikk.

Også eksamen. Og om eksamen har pappaen min to ting å si:

1: Sensor vil at du skal gjøre det best mulig og vise det du kan. Sensor er ikke ute etter å ta deg.

2: Det er ingen vits å nipugge kvelden før eksamen. Ta deg fri. Se en film. Gå en tur. Legg deg tidlig.

Og siden pappaen min alltid har rett, har jeg alltid fri kvelden før eksamen. Sånn er det bare. I dag har vært en veldig lang kveld hvor jeg har hatt fri hele dagen. Jeg skulle egentlig stå opp sju, men så var jeg kvalm da jeg våknet, så jeg sov til halv ti og så skulle jeg bare våkne litt med en lang frokost som etter hvert gled over til å vare til klokka ett. Da kledde jeg på meg og skulle snart dra til skolen, men så var klokka plutselig tre, og hvis jeg skulle gjort noe på skolen da hadde det blitt seint og da hadde jeg ikke fått fri kvelden før eksamen.

Og i hele dag har jeg syntes at det har vært helt greit å ha fri, for jeg har repetert så godt som hver dag siden påske og jobbet som en helt hele semesteret, jeg var blant de beste på tilsvarende eksamen før jul og føler at jeg ligger an til B i alle delemner jeg kan komme opp i. I hele dag har jeg tenkt at jeg strengt tatt ikke hadde visst hva jeg skulle gjøre hvis jeg hadde dratt til skolen.

Men nå, klokka sju, nå kommer nervene som ei kule. Til jul kom de på formiddagen dagen før. Nå er jeg redd for alt. Jeg har ikke katalogisert nok dokumenter med korporasjon som hovedinnførsel. Jeg har ikke gjort klassifikasjon på mange uker. Jeg har ikke fått det ene heftet kontrollert for juks. Jeg har ikke skaffet norsk-engelsk ordbok. Jeg vet ikke nøyaktig hvor lang tid det tar å dra til skolen, jeg har ikke engang sjekket hvor lenge jeg må møte opp før. Mener å huske at det er en halvtime, men hva om det er en time?

Sjansen for å måtte katalogisere et dokument utgitt av en korporasjon er jo egentlig ganske liten. Og alt jeg trenger å vite står i bøkene. Jeg har markert sidene det står på og klarer fint å finne fram til det. Jeg er dritgod til å klassifisere. Jeg har skrevet tre ting i det heftet jeg ikke har fått sjekket, og det er langt i fra juks og jeg vet det. Jeg trenger veldig sannsynligvis ikke ordbok. Jeg kan sjekke studentweb.. Nuh. Det tar omtrent en halvtime. Hvis jeg beregner tre kvarter rekker jeg alt. Helt garantert.

Jeg vet jo alt det her. Jeg VET at jeg ikke kommer til å stryke (nei, ikke på samme måte som jeg visste at Hans ikke kom til å vinne X-Faktor..) og at jeg har god kontroll og langt større forståelse for faget enn de fleste andre som skal opp i morgen.

Så hvorfor er jeg så nervøs da?
Det er et av livets mysterier, dere.
Tror jammen jeg skal spørre pappaen min om det.

3D-ritt

2011-05-27T11:43:00.002+02:00

I går var jeg på kino og så halvparten av den fjerde filmen om Jack Sparrow. For ærlig talt, det er det filmene handler om. Halvveis inn i filmen gikk strømmen. Så da fikk jeg ikke sett den andre halvparten. Så folk kan helst la være å fortelle meg hva som skjer etter at Jack hopper ut i den elva for å redde Penelope Cruz.

Det er uansett ikke det det skal handle om. Det skal handle om at filmen var i 3D. Ikke fordi jeg spesielt opptatt av 3D, men fordi det bare er en kino i hele Oslo som ikke viser 3D.

3D koster mer. Og du må ha på briller hele filmen. Irriterende nok for meg, stakkars dem som har briller i utgangspunktet.

noen ganger kan det faktisk se bedre ut. Det blir mer dybde. Noen ganger er det bare ekkelt, som når man ser en vindusflate (f.eks. med regndråper på eller med refleksjoner i) mye tydeligere enn man ville gjort i virkeligheten. Og hva med når ting kommer ut av skjermen? Det er bare tacky.

Jeg har enda til gode å se en 3D-film hvor de (som har lagt filmen) har klart å dy seg for å lage en berg-og-dalbane-scene, hvor man følger synsvinkelen til en person i en hurtig flukt gjennom trange steder. ALLE filmene jeg har sett i 3D prøver å gi deg en følelse av at du henger med på flukten, men jeg får bare assosiasjoner til da jeg var på "7D"-film (de hadde ikke helt forstått det her med dimensjoner...) i Irland. Dimensjon 1-3 var 3Dfilm, dimensjon 4 var at setet beveget seg, dimensjon 5 var at det blåste (dritlurt når man har på skjørt..) og de to siste er jeg neimen ikke sikker på. Uansett, jeg vil se film, ikke være på tivoli!

Da jeg kom hjem leste jeg filmmagasinet. Og tror du ikke det finnes 2D-briller man kan ha på for å slippe 3D-effektene? Jaggu.
De kan du lese om her.
Jeg lurer nesten på å kjøpe meg et par.

Men aller helst vil jeg bare se på normal film. Er det så vanskelig?
Takke meg til VHS.

Sømmelig antrukket

2011-05-24T11:47:00.003+02:00

Mitt største mål med denne bloggen er jo selvfølgelig å utlevere meg selv mest mulig.

Neida. Det er selvfølgelig å få 70 000 treff i uka (akkurat nå har jeg rundt 70) så jeg kan få masse gratis ting i posten. Sminke og mat og sånn.

(apropos alt dette, jeg anbefaler å sjekke dette innlegget hvor Ida Wulff forteller om sin forferdelige dag som ble ødelagt av at kassadama på ica veltet pepsi max-en hennes.. Gripende.)

Uansett. Siden den eneste måten å få 70 000 treff i uka er å utlevere seg selv helt hemningsløst, fortalte jeg for litt siden noe veldig pinlig og avslørende om meg selv; at jeg hadde kjøpt onepiece.

Og siden da har jeg brukt den opptil flere ganger! Men selvfølgelig bare innendørs. Med god grunn. På skolen min har vi all undervisningen i samme bygg, i tre forskjellige etasjer. Det er stort sett der alle journalist- og bibliotekarstudentene henger, så man ser de samme folka hele tiden. Blandt annet en fyr som går i onepiece. Jeg kjenner ham ikke, har aldri snakket med ham, og kommer neppe til å gjøre det heller, så alt jeg egentlig vet om ham er at han har onepiece. To stykker. Den ene er rosa. Og han bruker de offentlig.

Dermed har jeg bare antatt at han ikke er helt frisk i hodet.
Kjenner meg faktisk ganske sikker på at han ikke er helt frisk i hodet. På grunnlag av at han går med onepiece på skolen.

Sånn er jeg.

Og derfor går jeg bare med onepiece hjemme. Problemet dukket imidlertidig opp i dag da jeg så meg nødt til å vaske klær. Siden jeg har hjemmeeksamen har jeg ingen planer om å forlate leiligheten i dag, jeg skal sitte inne og skrive om sakprosa for barn hele dagen, og derfor har jeg på meg onepiece. Men så måtte jeg altså vaske klær. Og klærne vaskes i felles vaskekjeller. Fortsatt i samme bygg, altså inne, altså hjemme, men likevel så andre mennesker kan se meg.

Og jeg har blitt sett av tre mennesker.
Alle sammen så på meg som om jeg var gal.

Så nå antar nok de at jeg ikke er helt frisk i hodet, de også. Jeg forstår dem godt.

Å dikte er å holde dommedag over seg selv

2011-05-19T17:07:00.002+02:00

Ibsen hadde tydeligvis aldri eksamen i noe. (egentlig kan jeg lese i wikipediaartikkelen om ham at han STRØK) Å studere er langt nærmere å holde dommedag over seg selv enn å dikte er.

Nå skal man ikke kimse av Ibsen, han var tross alt dritgod til å skrive, men akkurat her er jeg litt uenig med ham.

For et år og fire dager siden var siste dagen min på folkehøgskole. Jeg hadde brukt de siste ni månedene på å skrive fine tekster, diskutere litteratur, jeg leste Tove Jansson og Frode Grytten og Erlend Loe og hadde det skikkelig fint. Jeg skrev en (riktig nok utrolig dårlig, men dog) hel roman og sånn. Utrettet ting. Elsket litteraturen og alt den omhandlet.

(sånn utenom alt snobberiet og damene med skjerf, men alle forelskelser innebærer vel å ignorere enkelte feil?)

Nå er det tre dager til eksamen og bøker har blitt tid noe som må sorteres, registreres og plasseres. Jeg kan finne de fram til andre, fortelle hva de handler om, jeg kan gjøre rede for gamle verkers relevans for dagens samfunn, men jeg har rett og slett glemt å elske dem.

Akkurat i dag kjennes det ut som om jeg og bøker har vært gift i femti år. Jeg har lest to skjønnlitterære bøker siden jul. Nei, tre, for jeg begynte å lese Harry Potter-serien om igjen, men jeg gav opp halvveis i bok nummer to. Også har jeg lest Min Kamp 1 og selvbiografien til en pornoregissør, som jeg kjøpte for to euro til Eirik da jeg var i Dublin med skolen i fjor. Og det var det. Jeg har begynt på veldig mange bøker da. Så dabber liksom interessen av litt.

Jeg er gjerne litt sånn. Jeg har stått fast på 152 av 180 lapper på lappeteppet jeg begynte på i fjor, genseren jeg begynte på i jula 2009 mangler fortsatt ermene, jeg har stått fast på world 5 på super mario bros de siste tre åra og har begynt på Jonathan Strange & Mr. Norrel fem ganger. Tror kanskje jeg skal melde pass og låne den på norsk.

Her om dagen innså jeg at hvis jeg noen sinne skal skrive en selvbiografi må den hete "alt jeg gav opp" og begynne kronologisk med ballett i barnehagen, så vennskapet med naboen som opphørte da jeg fikk høre at hun hadde sagt til alle i klassen sin at jeg var barnslig (jeg var sju og hun var åtte.. Barn er så smarte) og så skulle det fortsatt fram til i dag, hvor jeg gir opp forfatterdrømmen og innser at jeg egentlig ikke er så smart som jeg har trodd hele tiden. Men noe sier meg at jeg hadde gitt opp den også.

Problemet er nok at selv om jeg liker litteratur veldig godt, så skjønner jeg ingenting av det. Hvorfor må man skrive ting så innfløkt og poetisk når man bare kan skrive det enkelt? Hvorfor må Illiaden begynne med "Syng gudinne!"(etc.) når den kunne begynt med "Dette er historien om masse grekere som dreper hverandre."

Til og med mine forhenværende klassekameraters dikt måtte jeg gi opp. "Dette er sikkert veldig bra.." sa jeg. "Men jeg er omtrent like kulturell som en grandiosa, så jeg skjønner virkelig ikke en dritt av det."

Hvorfor gidder jeg å utdanne meg til en jobb hvor jeg skal formidle litteratur og kunnskap og kultur når jeg er omtrent like fin og smart som en grandiosa? Jeg har jo hele tiden sagt at jeg synes studiet er gøy og interessant og spennende og at det føles riktig for meg, etc, etc, men akkurat i dag føler jeg at jeg kommer til å stryke skikkelig. Sensor kommer til å henge opp hjemmeeksamenen min på kjøleskapet på pauserommet så alle kan lese den og le høyt av mine tolkninger av Stolthet og Fordom mens de venter på at kaffen skal trakte.

Kanskje jeg finner meningen i alt dette i en av de bøkene jeg ikke har rukket å lese ennå. Jeg håper det. Jeg får lete litt til.

Kunst for kunstens skyld

2011-05-06T21:04:00.004+02:00

Jeg skjønner ikke en dritt av kunst.

Og jeg sier ikke det for å tøffe meg eller noe. For det finnes jo de folka som bare "kunst er noe drit ass gi meg en øllll a" og sånn er jo ikke jeg for jeg drikker ikke øl.

Det er ikke som om jeg ikke bryr meg om kunst. Jeg skulle gjerne hatt glede av å gå i kunstgallerier, se på kunst på gata og snakke om kunst og sånn. Gå i teateret jevnlig og snakke om hvor stort det er.

Problemet er at jeg ikke skjønner noen ting. Jeg skjønner ikke at det er stort heller hvorfor det er stort, jeg aner ikke hva som er bra eller dårlig. Jeg har vært på høstutstillingen, nasjonalgalleriet og Munch-museet (og det eneste jeg husker derfra er skrik, madonna og noen selvportretter tatt med kamera som avslører hvor absurd liten tiss Munch hadde) og ikke forstått noen ting. Jeg har til og med med en sokk i den boka, det kunstprosjektet var på høstutstillingen i fjor, og jeg har til og med vært med på fotoutstilling. Jeg har stilt ut fotografi. Bilder jeg har tatt selv og framkalt selv og manipulert analogt med saks, papir, vann og ymse kjemikalier, jeg var til og med faktisk litt flink, men den dypere meningen kunne jeg se langt etter.

Virkelig langt.

Jeg vet at dadaistene lagde rare, meningsløse ting med vilje for å være spesielle og gjøre borgerskapet pissed fordi de ikke skjønte en dritt. Men virkelig, jeg mistenker alle kunstnere for å gjøre det samme.

"Heheee.. Tenker Kristine blir forvirret når hun ser denne fem minutter lange filmen av en bikube.. Heeee"
Jeg skjønner jo at det er spennende og kreativt å male med hånda fra en død fyr, men jeg skjønner ikke hvorfor det får noen til å føle så mye? Det er fortsatt bare klatter på et lerret. Det betyr ingenting mer enn det vi ser, så hvorfor late som om det er en slags dypere mening bak det hele som jeg ikke får være del i fordi jeg ikke er bra nok?

Det er i det minste litt sånn jeg føler meg. Jeg føler meg litt fornærmet hvis jeg ikke skjønner det. Er det meg det er noe galt med? Er det kunstneren som mislykkes i formidlingen av budskapet? Som regel gjetter jeg på at det er meg siden noen som regel er villig til å betale masse penger for skrammelet.

Det er derfor jeg liker bøker så godt. Hvis de er for jålete kan man bare slutte å lese den. Si at man ikke likte den. Gi den til noen man ikke liker. Og ikke koster det stort heller.

Mye har skjedd

2011-05-01T18:34:00.003+02:00

Jeg har for eksempel fått min egen fangruppe på facebook! Den har åtte tilhengere. Søk på kvinnelig institusjon, så finner du det nok. Eller så kan du prøve deg på denne linken.

Det kommer en skikkelig kul like-knapp her etter hvert også, jeg har bare ikke hatt overskudd til å være såpass teknisk anlagt at jeg klarer å copy-paste en html-kode. Jeg skal nemlig flytte i morgen. Sånt gjør man jo ikke hver dag.

Jeg skal flytte sammen med Eirik til en toroms på Ila (det ligger ovenfor og til venstre for Grünerløkka). Det er fint. Jeg gleder meg mest til å ha kjøkkenet i fred.

Mest fordi folka jeg deler kjøkken med nå er så dumme.

Og det er det viktigeste som har skjedd denne uka, at jeg har innsett at jeg er så sint fordi folk er så dumme. Nå som jeg tenker over det, er det jo innlysende. Det er jo ikke min skyld at jeg er så sint, når det er alle andre som er dumme. Og de som er dumme vet jo ikke det selv, også blir jeg sint, også er det en evig sirkel.

I går kveld, for eksempel, lå jeg og irriterte meg grønn over slemme ting bussjåfører har gjort mot meg oppigjennom åra. Tenkte at jeg skulle skrive et leserbrev. Det er det jeg gjør når jeg blir skikkelig sint, da skriver jeg leserbrev. Så får de så hatten passer tenker jeg! Hittil har jeg skrevet leserbrev om at bibliotekarer er kule og at salmene i kirka ligger i et for lyst toneleie. Det om bibliotekarer stod i a-magasinet. Det er jeg litt stolt av. Det om kirka ringte det noen og spurte om de kunne bruke i et kurhefte for folk som ikke kan synge. Det er jeg også litt stolt av. Så det er det jeg har fått publisert da. Også en sokk, som jeg gav bort til et kunstprosjekt fordi den var så stygg. Den kom også på trykk.

Jo, men altså. Dumme folk. Som i går, da jeg stod og pakket ned tingene mine fra kjøkkenet i esker, så kom hun ene damen jeg deler kjøkken med og bare "are you planning to live here next year???" og jeg bare "Nei.."

Den damen er et prakteksempel på dum altså.
Som den gangen hun helte vann over hele ovnen (begge to) og la ved en lapp der det stod "please clean me, I am your oven and you need me every day" eller da hun satte mikroen på benken med lappen "please don't use this private microsiv" eller de utallige gangene jeg har sett henne kaste mat på gulvet, oppvasken hennes står alltid i vasken og jeg innehar et generelt hat mot henne.

Hvilket jeg ikke ville hatt hvis hun ikke var så DUM.

Jeg ville heller ikke blitt sur hvis jeg ikke hadde måttet lide meg gjennom følgende:

- to jenter på t-banen diskuterer at 94-kullet skal være det siste kullet som får være russ og at det er skikkelig kjipt ass.. I ca. fem minutter før hun ene sier "men hvem er det som bestemmer at de ikke får være russ egentlig?" og den andre svarer "vet ikke, jeg" før de fortsetter diskusjonen, altså ignorerer de bare det eneste intelligente spørsmålet i hele samtalen.

- på andre siden sitter det en gjeng med gutter og snakker om hvor driiiiitlett det blir å bare hoppe rett på rettslære to. Chill ass.

- MAN SKAL FAKTISK VENTE TIL ANDRE HAR GÅTT AV TRIKKEN FØR MAN GÅR PÅ OG DA KAN DET VÆRE LURT Å IKKE STÅ HELT PRESSA INNTIL DØRA

- når man skal flytte sier alle "å? Blir det innflyttingsfest?" i stedet for "si fra hvis du trenger noe hjelp, da!"

- Ida Wulff som blogger om hvor feit hun har blitt. Jeg er sikker på at jeg veide mer på barneskolen enn Ida Wulff gjør nå. Og ja, jeg vet at jeg kan la være å lese bloggen hennes.. Jeg slutta en gang før da hun skrev at hun liker "tung litteratur" sånn som Anne Holt og Jo Nesbø. Men så begynte jeg igjen.

- jente som trykker febrilsk på døråpnerknappen til hoveddøra på skolen og sier "det er så syyyyykt irriterende at den aldri virker ass!!" selv om hun har to fint fungerende bein og to sterke, samarbeidsvillige armer. Den knappen ble ikke bygd for deg og den "virker ikke" fordi en million idioter som deg bruker den hver dag sånn at det kommer masse kald luft inn i inngangspartiet.

Er det rart jeg blir sint? Er det meg det er noe galt med som synes at størsteparten av landets befolkning er idioter? Er det bare meg som blir dypt bekymret over landets og språkets framtid når jeg leser kommentarfeltene på nyhetssaker og blogger? Er det rart jeg blir oppgitt når folk prøver å åpne døra på trikken ved å trykke på klistremerket som viser hvor knappen er i stedet for selve knappen?

Jeg er i hvert fall sikker på at når alle andre er dumme, er det i hvert fall ikke jeg som er problemet.

Min traumatiske oppvekst som barnearbeider

2011-04-26T22:15:00.002+02:00

Det første jeg kan huske er da jeg var fire og trillet to og to vedkubber i en liten, rosa trillebår.

Kødda. Det første jeg kan huske er da vi var på sykehuset og så på den slitsomme lillebroren min, drittungen ble født fem dager etter toårsdagen min og ødela hele feiringa. Du skylder meg en toårsdag!
(nå ble jeg riktig nok født tre uker før min storebrors toårsdag også, så jeg burde kanskje ikke klage for mye.)

Uansett. Der jeg kommer fra kjøper man ikke ved. Man kjøper ikke GRESS hvis du har en plen! Og man kjøper ikke ved hvis man bor der jeg bor. Da fanger man den sjøl. Pappa med motorsag og mamma er stablemester. Det er helt sant, jeg er sikker på at moren min er kvalifisert til VM i vedstabling. Mine vedstabler blir skakke og raser sammen. Uansett.

Hva har jeg lært av utallige timer med sleping av ved i skogen?
Ganske mye egentlig.

For det første har jeg lært at pappaen min veldig lett blir veldig sint hvis man står med hendene i lomma og ikke gjør noe. Med andre ord har jeg lært å se etter noe å gjøre. Det har vist seg å være en attraktiv egenskap når man søker jobb. "Jeg er veldig opptatt av å ha noe å gjøre, jeg orker ikke bare sitte der" sier jeg på jobbintervju, og da lyser de liksom opp i ansiktene og skriver pluss i margen og gir meg lønnsforhøyelse.

Dessuten har jeg arvet den tennpluggen som ikke liker latsabber. Men jeg er mye mer glad i å sjefe, eller delegere, som jeg like å kalle det. Jeg delegerer med hard hånd. Spesielt de kjedelige greiene. "Kank'e du ta også koste litt her mens jeg er på skolen da..?" sier jeg til Eirik. Lur som jeg er. Hehee.

Også har jeg lært en ting eller to om trær. F.eks. at or gir skikkelig drittved! Brenner opp med en gang. Bjørk, derimot er bra. Også har jeg lært at man fortrinnsvis ikke skal sikte på hus eller andre mennesker når man feller trær eller at hvis man er lei av å hogge ved kan man bare late som om man er skikkelig jente og ikke får til så noen blir oppgitt og tar over. Lur som jeg er.

Også har jeg lært å jobbe til det er slutt! For da får man is!

Nå bor jeg for meg selv og har strøm inkludert i leia "Så jeg har det dritvarmt i hele leiligheten" (som Erlend Loe sier, elsker det der) også kan jeg bare gå og kjøpe meg is når jeg vil.

Men det er liksom ikke det samme. For selv om jeg syntes at foreldrene mine var tidenes kjipeste gjerrigknarker som ikke gadd å betale for strøm (innser nå at man som tolvåring har litt begrenset innsikt i norske strømpriser) og tvang meg til å jobbe i feriene mine, merker jeg at jeg i etterkant har hatt skikkelig godt av å venne meg til å jobbe lenge og effektivt. Dessuten har jeg litt kunnskap om landet og sånn (jeg vet at melka kommer fra kua og ikke butikken, etc.) og kan navnet på masse heftig verktøy og sånn!

Dessuten tør jeg påstå at selv om det er koselig å skru på varmeovnen, er det tusen ganger koseligere å sitte i bagasjerommet på en volvo og drikke RC-cola og spise marylandkjeks. Sånn er det bare. Sånn kommer det alltid til å være.

Bolle?

2011-04-25T10:13:00.002+02:00

"Boller uten rosiner er bare søte rundstykker" hørte jeg noen si en gang. Boller MED rosiner, derimot, var boller. Eller var det bare søte rundstykker med rosiner?

Boller er ikke bare boller mer. Det er mye penger i bollebransjen. Man kan få kjøpt boller over alt. Før kunne man kanskje få kjøpt boller på butikken og hos bakeren, men det var nok ikke så mye penger i det, da alle bakte selv.

Det er tross alt ikke så veldig vanskelig å lage boller.
Det finnes til og med sånn ferdigpose. For det er så vanskelig å blande tørrvarer selv.

Det enkleste av alt blir likevel å gå på en kiosk/butikk/bensinstasjon/baker (for ja, de har fortsatt boller hos bakeren) og bare kjøpe en bolle. Hvis du av en eller annen obskur grunn skulle få spesifikt lyst på bolle. Noen ganger får jeg en trang til å spise kanelboller, men det er som regel når en eller annen slemming i oppgangen steker kanelboller, helst dagen etter at jeg har bestemt meg for å aldri spise søtsaker igjen, så lukter det nammenam i hele blokka og jeg blir gal. Nå får jeg snart kjøkkenet i fred, da skal jeg steke kanelboller og kjøpe en kjempevifte og friste hele borettslaget til de henger utenfor balkongen min og roper på bolle! Mouhaha.

Jo, altså. Det er boller over alt. Jeg tør nesten påstå at det har blitt litt trendy med boller. Og ikke bare hvetebolle og boller med rosiner (som var de eneste to realistiske bollene da jeg var liten, jeg husker den første gangen da mammaen min lagde boller med sjokolade i midten, det er første og siste gang jeg har spist så mye at jeg måtte spy). Nå finnes det også boller med sjokoladebiter, brunostbiter, marsipanfyll, makronfyll, eple og kanel, litagoboller (med en ku i?) og berlinerboller med tyskere i, kråkeboller med fjør på, fastelavensboller og frokostboller.

På 7/11 for eksempel, koster det 25 kroner for tre boller. Det er 8,3 kroner bolla. Det er ganske mye penger for en klump med mel og sukker. Hvem betaler for sånt? Veldig mange. Og bolle er jo ikke engang så veldig digg.

Jeg venter i spenning på at oreokjeks skal innta landet. For det ER digg.
Mintoreos til folket!

(i natt drømte jeg forresten at Eirik kom hjem fra USA UTEN mintoreosene mine. Jeg slo opp.)

Omelettrøre

2011-04-23T23:34:00.002+02:00

Jeg er virkelig ikke ferdig med omelett-røre på kartong.

ÆRLIG TALT DA.

Å lage omelett er jo bare å knekke noen egg, pirke ut skallet, ha i litt melk eller vann og litt salt og pepper og slenge i panna på middels varme, hive i noen greier og OST (som dama i reklamen faktisk ikke bruker, for en idiot, hadde hun brukt det hadde det sikkert vært ferdig skåret ost..) og vente til det stivner, brette på midten og slenge på en tallerken med litt brød og salat. Det tar ti minutter og null skills, og forskjellen i det hele tatt blir jo bare at man slipper å knekke eggene selv.

Hvem var det som kom opp med ideen til omelettrøre på kartong uansett?
"Hmm.. Hva har vi IKKE lansert som markedet trenger?"
"Jeg personlig synes alltid at det er så slitsomt å knekke eggene til omeletten selv.."
"Aha!"

Jeg kan se en nytte for det: telttur. hvis man skal på telttur er man kanskje ikke spesielt hypp på å sitte i en maurtue og knekke egg. Men man kan jo, alvor til spøk, knekke åtte egg og hive i en flaske sammen med litt melk og riste på også ta med den. Koster ti kroner i stedet for førti. På barneskolen fikk jeg pannekaker stekt på primus av røre lagt i melkekartong. Og da jeg var 16 og på telttur lagde jeg KREM ved å riste fløte i en tom appelsinjuicekartong, det ble sykt digg I tell you.

Av alle meningsløse ting i hele verden tror jeg omelettrøre på kartong er på min førsteplass. Over sånne skilt som blinker og fisker som synger "don't worry" når du kommer inn i gangen. Den siste er jo faktisk litt morsom. Det er mer meningsløst enn nøkkelkjeder og tynne strømpebukser og krybbedød til sammen.

Heretter skal jeg boikotte prior! Jeg skal få meg en egen høne og spare egg i en uke før jeg får nok til en omelett! Det kaller jeg effektivt!

Husmor-genet

2011-04-23T13:30:00.002+02:00

Ja, jeg satte på en bindestrek fordi du skal unngå å lese hus-morgen-et. Nå gjør du det likevel. Mouhaha.

Jeg skulle gjerne vært mer huslig. Ikke at jeg er udugelig, jeg baker sykt gode muffins og er en killer på å vaske badet, men jeg er liksom ingen home maker, som det heter på godt norsk.

Jeg har ikke en gang sånn greie til å stikke hull i egget når man koker det. Jeg bare slenger det i gryta og håper på det beste. Eller sånn greie til å mose poteter. Jeg lager potetmos fra pose! Sånn ekkelt pulver! Æsj altså.

Foreløbig har unnskyldningen min vært at jeg deler kjøkken med seks mer eller mindre tilbakestående mennesker som fyller opp kjøkkenbenken med oppvask og sinte lapper. Da jeg kom tilbake etter jul hadde noen satt en mikrobølgeovn på benken, med lappen "please to not use. This is a private microsiv!"
Sånn har vi det hos oss.

Hvilket såklart er en god kombinasjon med min ekstremt høye toleranse for det jeg definerer som "dumme mennesker." Blir slettes ikke sint av sånt. Neida.

Uansett. Nå får jeg snart et nytt kjøkken. Der bare Eirik og jeg skal rote. Og rydde. Og krangle om sånn "DET ER SYLTETØY PÅ BENKEN AAAAAAAHG!" og "nei, jeg tok oppvaska i går og dessuten så spiser du oftere jeg har nesten ikke vært hjemme!" og "du bruker for mye pålegg!" (den siste har vi allerede hatt, jeg har sagt unnskyld.)

Dermed har jeg ingen unnskyldninger mer for ugjerninger som frossenlasagne og posesuppe. Jeg forstår ærlig talt ikke hvorfor noen kjøper posesuppe som tar ti minutter å lage, er laget av 30% salt og graps og ikke smaker spesielt godt, når man kan lage sin egen suppe på femten minutter, vite nøyaktig hva man spiser og dessuten få i seg noen sånne vitaminer og sånt.

Eller ost i skiver. Eller frossen potetmos som man uansett må tilsette smør og melk. Hallo? Er det virkelig SÅ krevende å koke og mose noen poteter selv? Nei. Koster det tre kroner i stedet for en million? Ja.

Eller chiligryta til fjordland! Den koster jo femti kroner for en porsjon! Jeg kunne foret et helt fotballag med chiligryte for femti kroner! (forutsatt at det er seks år gamle fotballspillere og at de har spist middag før de kommer, men likevel)

Et annet dilemma er jo selvfølgelig hvor huslig man kan være før det går ut over likestillingen. Er det spesielt lurt å venne kjæresten sin til at det alltid er dama som lager middag? Nei. Slipper jeg å ta oppvasken? Ja. Heeehehe. Og er det veldig, veldig koselig og gjør det meg glad å lage mat til Eirik? Definitivt. Det gir meg mer glede enn når Eirik lager middag. Men han kan bare lage en rett også da. Men han er en kløpper på tunfiskgryte, det skal han ha.

Jeg skulle gjerne ha vært flinkere til å vaske også. Plutselig har uka gått. Jeg har liksom ikke fått noen skikkelige rutiner på vasking. Det er sånt jeg tenker går seg til etter hvert. Men det gjør det jo ikke av seg selv. Jaja. Får tenke mer på det senere.

Uansett. Jeg er ingen perfekt husmor. Jeg har brukt flerfoldige kroner på ferdigmat. Til og med kjøpt kebab når jeg ikke gidder å lage middag. Jeg blir like overrasket hver gang jeg er tom for brød.

MEN

Jeg kommer aldri, i hele mitt liv, til å kjøpe FERDIG OMELETTRØRE.
Det er jo ikke så vanskelig å knuse noen egg.

Ulljumperklubben

2011-04-20T22:25:00.003+02:00

Jeg er helt sikker på at man på de fleste studier i løpet av første semester blir lovet dyrt og hellig at yrket en er i ferd med å peile seg inn på er høyst aktuelt og viktig. Det blir faktisk bare mer og mer behov for folk med denne kompetansen. Helt sant. Æresord! Ikke bytt til realfag! Pliiis!

Lurer på åssen de reklamerer det der på studier om antikken. Er sikkert mer og mer aktuelt i tiden det også.

Uansett. På skolen jeg går på er det et helt udiskutabelt faktum at bibliotekarer er helt sinnsykt viktige. Du aner ikke altså. Du tror kanskje at man bare kan google ting selv om laste ned ebøker via nettet i stedet for å benytte seg av bibliotekets tjenester? NEIDU. Tenk med all denne informasjonen er det jammen bra vi har bibliotekarer som kan sortere seg gjennom all denne kaotiske informasjonen.

Og det er det jo. Det er helt sant. Jeg tror på dem. Jeg tror kanskje ikke at min generasjon som privatpersoner har et like stort behov for biblioteket som tidligere generasjoner. Hvorfor i all verden skal jeg gidde å gå hele veien (to kvartaler) til biblioteket for å spørre en sur kjerring om hvordan man steker biff når jeg kan finne det ut på to minutter på mobiltelefonen min? LOL.

(vil forresten benytte anledningen til å ønske LOL velkommen til ordboka! Og ja, jeg vet at dette ikke egentlig var en anledning)

Og ja, jeg har googlet hvordan man steker biff. Og ja, den ble helt perfekt.

Og nei, jeg pleier ikke å spise biff.

Uansett. Det kan godt hende at biblioteket om tjue år ikke er spesielt viktig. Jeg tror ikke det. Men det kan godt hende. Jeg tror ikke det fordi:
1: alle som er 30 og eldre i dag vil forsatt ha et forhold til og behov for papirbøker
2: barn+bibliotek=sant. Det føles liksom litt sunnere å gi poden en bok enn en iPad. Synes jeg da.
3: Så lenge det er gratis ting er det kø.

Jeg synes altså at biblioteket er sinnsykt viktig. Jeg har en venn som skal bli sykepleier som liker å påpeke at jobben hans er viktigere enn jobben min. Og det er jeg jo helt enig i. Men det vil ikke dermed si at jobben min ikke er viktig, det vil bare si at vi er i et samfunn hvor vi kan konsentrere oss om kunnskap og kultur. Og i min verden, som stort sett dreier seg om å lære om bibliotek på skolen, for så å dra hjem og benytte meg av ting som befinner seg i biblioteket, er biblioteket sinnsykt viktig og ikke minst helt sinnsykt interessant.

Jeg synes faktisk det er GØY. Nå sitter jeg og legger inn hele forfatterskapet til Erlend Loe i et nytt katalogiseringssystem og synes det er koselig! Litt meditativt! Som å løse kryssord eller gå tur. Sånn skriver jeg:

14: L (1999)
Tekst på norsk, bokmål
L. Cappelen 1999
Lydopptak på norsk
L. Fono 2006
L. Fono 1999

Før i dag holdt jeg faktisk på å poste denne statusen på facebook:
"Du vet du er opptatt av deskriptiv katalogisering når du insisterer på å skrive Kurt 3 med tretallet opphøyd..."
Så innså jeg at ingen av mine talløse facebookvenner hadde skjønt noe som helst av det. ELLER hvorfor det er morsomt. Det er såklart morsomt fordi tretallet står opphøyd i selve boka, men det er jo ingen som ville skrevet et opphøyd tretall i i søketeksten. Hahahaa!

Ja. Jeg synes dette er spennende. Jeg synes spesielt klassifikasjon er spennende. Det er å sette små numre til forskjellige emner! Litt som kryssordsudoku. Det er Spinnvill som blir plaget mest med klassifikasjonsnerdingen min siden hun er pålogget på facebook 20 timer i døgnet og dermed også de to timene i uka jeg bruker på det.

Meg: Vil du vite åssen man klassifiserer "muskelsykdommer hos sauer" eller?
Spinn: Nei...
Meg: Først finner du nummeret for sau og så kan man legge til nummeret for sykdommer og dyr og så kan man se under numrene for medisin etter sykdommer som egentlig er hos mennesker også kan man legge de til på nummeret for sykdommer på dyr!!! :D :D :D
Spinn: Åja..

(tro det eller ei, men dette er sykt spennende i min verden)

Meg: Vil du vite hva UDKnummeret for gullsmykker med fuglemotiv er eller???
Spinn: ...

Og på den oppgaven fikk jeg faktisk BEDRE LØSNING ENN FASITEN. For jeg er faktisk ganske flink til klassifikasjon. Men jeg skal spare deg for forklaringen på hvorfor jeg var bedre. Men jeg var det.

Jeg har også blitt veldig opptatt av å pushe bibliotekets tjenester på alle og enhver. "Skal jeg bestille de på biblioteket for deg?" sier jeg. "Du kan gjøre det på nettet også bare hente det på biblioteket som er nærmest deg!" Så søker jeg opp det de vil ha og sender dem linken og forklarer hvordan mappami funker. Ikke slitsomt i det hele tatt. For dem altså.

Jeg tror egentlig ikke det er noen som har giddet å bestille noe noen gang. Synd for dem.

Det kan godt hende at biblioteket er litt overflødig i samfunnet. Men det gir i det minste meg noe å snakke om.

Inni enhver tjukkas finnes det en tynn person som er veldig mett og lykkelig

2011-04-19T02:26:00.002+02:00

Menneskekroppen er så stygg. Det bare tyter ut i alle ender. Kroppshår og valker og gud vet hva. Det blir liksom aldri riktig, noe blir for stort og noe annet for lite, og selv når størrelsene passer overens er noe annet feil, da er det f.eks. øreflippene. Uten å nevne navn kan jeg nevne en bekjent som har komplekser for sine trekantede nesebor. Selvfølgelig.

Da jeg var liten var jeg håpløs til å tegne. Spesielt hender. De ble som regel større enn hodet. Så ut som om de hadde blitt kjørt i en kjøttkvern. Helt til den lykkens dag da mormor lærte meg å tegne prinsesser som holdt hendene på ryggen. Tegner dem forsatt sånn jeg.

En sånn løsning anvendes også på virkelige prinsesser. Magefett? Bort med det. Hår i skrittet? Fram med saksa. I en verden med analbleking, vippeextentions og leggimplantater er det lett å glemme de små tingene.

Som at Anna Anka og hennes 3 fettprosent neppe er lykkeligere enn meg og mine femti. Eller at selv om du tegner prinsesser med hendene på ryggen, har de fortsatt klumpføtter og ingen kneledd.

Jeg skal aldri..

2011-04-14T19:09:00.002+02:00

Jeg er ikke spesielt kjent for å holde det jeg lover.
Jeg er ikke spesielt kjent for å ikke holde det jeg lover heller, men det er nå heller ikke poenget.

Da jeg var søtten skulle jeg for eksempel ALDRI flytte til Oslo. Nå bor jeg på Grünerløkka og synes det er så stress på søndager, for da går trikken bare hvert kvarter i stedet for hvert tiende minutt.. Jeg klarte til og med å si til en dame fra avisa at jeg ALDRI skulle flytte til Oslo og at jeg skulle gå på Toneheim. Bestefar venter fortsatt i spenning.

Jeg har også sagt at jeg IKKE skal begynne å samle på mummikopper. Selv om jeg synes de er ufint fine. Ååå med fine tegninger på og alt. Men det koster jo to hundre kroner for en kopp, dessuten legger jeg litt innsats i å ikke bli sånn småbarnsmamma som kjøper alt kjøkkenutstyr 20% dyrere enn det trenger å være fordi det er noe søtt på det.

Men på lørdag hadde de som bor i etasjen under meg heidundrende unka-dunka-fest hele natta. Og på søndag stod det en mummikopp under trappa. Helt alene. Med litt cider (tror jeg, jeg smakte ikke..) oppi. Først tenkte jeg at det var en maurfelle eller noe, men så tenkte jeg at det var lite sannsynlig at noen setter ut en maurfelle til to hundre kroner.

Så da tok jeg koppen.

Noen vil kanskje kalle det stjeling. Jeg liker å tenke på det som en redningaksjon. Tenk om noen hadde kastet den? Det hadde vært trist.

Så nå bor en gul kopp med lille my på hos meg, den blir drukket te av og er høyt elsket. Også har jeg meldt meg som blodgiver så jeg kan få flere kopper.
Jeg som aldri skulle samle.

Dette er imidlertidig ikke min verste synd.

I dag har jeg kjøpt meg onepiece.
Den var på salg.
Den er veldig god å ha på.
Og jeg er ganske flau.

Eplet som kryper inntil stammen og gjemmer seg

2011-04-04T19:44:00.003+02:00

Jeg lever mest mulig på andres overflod og godvilje.
Helst i kombinasjon.

Dette går hånd i hånd med at jeg er usedvanlig gjerrig.
Ikke sånn at jeg vasker klærne for hånd på badet fordi det koster 15 kroner å kjøre en vaskemaskin, men kanskje mer at jeg tøyer det i det lengste før jeg unner meg noe eller kjøper noe jeg trenger.

Da jeg flyttet til Oslo var jeg forberedt på å være fattig student og spare og spise ris med makrell i tomat (den ultimate skrekk) på slutten av hver måned. Senere oppdaget jeg at jeg faktisk hadde igjen over tusen kroner nesten hver måned.

Så nå er jeg litt mer løssluppen.

Men dette var uansett ikke ment som en oversikt over min personlige økonomi, men en fortelling om at jeg sjelden fikser noe selv.

Min første løsning på alle problemer er å ringe pappaen min. Samme hvor langt unna han er, har jeg en urokkelig tro på at pappaen min kan fikse alt. Han har fiksa PCer og sykler og ødelagte leker og MP3-spillere. Han har fått en tyggegummi tullet inn i et halvmeter langt hår løs ved hjelp av whitesprit og mye tålmodighet.

Da jeg var liten påstod han at man får en bok der alt man trenger å vite i verden står den dagen man blir pappa. Senere fortalte han at voksne bare improviserer. Det tror jeg ikke noe på. Min sureste dag noensinne var da jeg innså at foreldrene mine (nesten) alltid har rett. De har i hvert fall ikke tatt feil hittil.

Det mest slitsomme i verden må være å være forelder og lure på hvordan barnet ditt kunne finne på noe så sinnsykt dust. OG måtte fikse det.
Det er i hvert fall mer slitsomt enn birken.

Grunnen til all denne lovprisingen av foreldre er at jeg har gått fra null til hundre i "lykken står meg bi"-poeng den siste uka. For en uke siden trodde jeg at Eirik og jeg aldri kom til å få noen leilighet, PCen min var knust og død, reservePCen var dement og humøret var ikke akkurat på topp.

Så fikset pappaen min så HP tar imot PCen og kanskje fikser den.
Storebroren min tok inn demensPCen på demensavdelingen med lovord om nye tider og ubuntu til bestemor.
På fredag fikk vi leilighet.

Dermed fikk jeg nye bekymringer:
hvor skal vi skaffe møbler? Åssen skal vi få dem dit vi skal bo? Åssen skal dette gå da? Hjelp, hjelp!
Så får jeg melding av Eirik:
"Det er masse møbler her vi kan få. Pappa kjører flyttelass."

Det er nesten så en føler seg overflødig i sitt eget liv.

Beslutningsangst

2011-03-27T18:43:00.002+02:00

Eiriks største drøm er å spise kinamat ut av sånne firkanta pappbokser de har på amerikanske TVserier.
Min største drøm er å.. Spise?

Nåja. Vi kan vel alle enes om at kinamat er 1: digg og 2: ikke fullt så sinnsykt usunt som all annen mat som blir ferdig mistenkelig fort og selges mistenkelig billig.

Lykken var derfor stor da vi oppdaget "East Kitchen" som er "Grünerløkkas rimeligste på asiatisk take away" (hevder de). Nå har jeg jo bare bodd her siden august så det var vel på tide å finne denne bortgjemte skatten! (den ligger i Markveien. Det er nesten gågata på Grünerløkka)

Lykken var enda større da det viste seg at de lager den beste kinamaten jeg noensinne har spist.

Problemet, for det er jo alltid et problem, er jo at de har mer enn to retter. Og når et spisested har mer enn to retter får jeg problemer.

Det gjelder butikker også. Her om dagen skulle jeg kjøpe noe å drikke i kantina på skolen, og endte opp med å gå derifra tomhendt fordi jeg ikke klarte å bestemme meg. Akkurat da hadde jeg like lite lyst på alt. Men som regel har jeg nøyaktig like mye lyst på alt.

Når jeg er på italiensk restaurant (eller noe annet som serverer pasta) får jeg for eksempel alltid lyst på lasagne. Men så tenker jeg at jeg jo må velge noe litt mer spennende når jeg er ute og spiser. Så faller jeg som regel for noe med kylling og pesto.. Men så får jeg lyst på noe med ost. Eller lasagne. Kanskje jeg skal ta pizza?

Sånn er det hver gang. Det er derfor jeg skriver handlelister. Og likevel når jeg skriver handlelister hender det at jeg vandrer viljeløst rundt i butikken og lurer på om jeg skal kjøpe epler eller bananer? Kanskje pærer? Alle har jo sine fordeler..

Derfor er det et mareritt for alle andre å spise ute med meg. "Vent litt da," sier jeg. "Har ikke bestemt meg." Hvorfor jeg sier det er et mysterium, for jeg bestemmer meg ALDRI. Har jeg muligheten, lar jeg noen andre bestemme. Velg pizza du, sier jeg. Lurt. De velger jo selvfølgelig ikke den pizzaen jeg vil ha. Ikke at jeg vet hva jeg vil ha. Beslutninger altså.

Derfor har jeg (lur som jeg er/klok av skade) tatt med menyen til East Kitchen hjem. Så kan jeg sitte hjemme i 2-3 timer og tenke før jeg går for å spise noe. Hvis jeg klarer å bestemme meg da.

Jeg savner barnebursdagene, jeg:
- Vil du ha cola eller solo?
- COLO!

Så var vi ferdig med det.

Mat som later som om den er annen mat

2011-03-25T22:50:00.003+01:00

Siden Anders linket til min blogg i sin blogg, så får vel jeg linke tilbake til hans blogg.
Så får han litt flere treff også.

Neida.
Men Anders har tatt opp det svært viktige emnet "pølsekuler."

Pølsekuler faller jo under to sjangere
1: mat som later som om det er mat, men som egentlig bare er slintrer med salt på
2: mat som later som om den er annen mat.

Hvorfor, vet jeg ikke. Akkurat disse pølsekulene skal vel være mer barnevennlige, ville jeg tro. Ikke vet jeg hvorfor eller hvordan. Jeg vet at det er veldig gøy å spise miniatyrmat, som f.eks. sossiser (også kjent som nissepølser, tiihihihihi) eller mini oreos. Jeg liker å late som om jeg er kjempestor og spiser en normal kjeks! Nom!

Neida.
I denne sjangeren har vi jo også kalkunbiff. Som forsåvidt er diggere enn vanlig biff. (ja, jeg sa det) Skal ha kalkunbiff i morgen faktisk. Kalkunbiff og rosenkål. Liker å late som om det er vanlige kålhoder og at jeg er en kjempe! NOM!

Også laksepølser da dere. Det var jo digg.
Nei.
Laks er digg. Pølse er digg. Laksepølse er ikke digg.

Jeg har alltid sammenlignet bryllup i regi av human-etisk forbund med tofupølser. Altså. Hvis du først skal la være, kan du ikke da la være med stil? MÅ du spise kverna saker i avlangt format? Kan man ikke f.eks. spise en selleristang i lompe? Det er sikkert godt. Eller må man spise noe i lompe i det hele tatt?

Pølse i vaffel er forøvrig en dessert som later som om den er middag!

"Vi må spise joika-kaker en dag!" sier Eirik, vifter med hermetikken. Hver gang vi er i butikken. Okei, ikke hver gang. Men han har gjort det sikkert tre ganger.
"NEI" sier jeg

Joika-kaker er reinsdyr som later som om de er kjøttkaker! Sånt kan vi ikke ha noe av! Reinsdyr er reinsdyr! De skal spises som filet eller skav med ROSENKÅL til. Ikke som "kjøtt"kaker! Dessuten må man ha stemmerett ved sametinget for å spise joika-kaker. Det har jeg hørt.
Ettersom jeg telte 107 bokser med joika-kaker på varetellingen på matbutikken hjemme i juleferien, kan jeg bare anta at det bor en veldig sulten same i nærområdet.

Tacolasagne er et dårlig konsept som later som om det er trendy, dessuten er det en lasagne som later som om den er spennende. Og den later også som om den er god. Det er den ikke.
Nøkkelhullspizza er en pizza som later som om den er sunn. Det er vel ingen som spiser pizza for å være sunn?
Jeg kan være tilbøyelig til å spise tacopizza. Men det er bare fordi det er godt. Selv om det er pizza som later som om det er taco.

Og pølsekuler er da altså pølser som later som om de er mat som er pølser, men ikke pølser. Forøvrig stemmer jeg for Anders forslag om en pølsemidten! Det tror jeg ville vært en salgssuksess.

Og jeg?
Jeg later bare som om jeg er en kjempe!
NOM NOM!

Mektig og vakker

2011-03-24T21:47:00.003+01:00

Hvis man ser f.eks. til gresk mytologi kunne man tro at sexy=mektig.
De greske gudene var ikke akkurat ufine. Ikke engang han som var guden for vin hadde rød nese og blå tenner. Og det burde han vel hatt?

Uansett.

Noen vil vel si at f.eks. pene damer bruker sine fordeler for å få seg fordeler, og det er jo en slags makt. Men jeg snakker om virkelig makt. Badass gjør-som-jeg-sier-eller-dø-makt. Diktatormakt.

La oss starte med Hitler. Han får pluss for at han var vegetarianer og kunstner (følsom..?). Så får han minus for at han likte å drepe små barn. Jeg har alltid ment at Hitler skal ha kudos for å ha fått med et helt land på en så sinnsykt bananas ulogisk og dårlig plan. Men igjen, minus for all torturen og drepingen der altså.

Se på'n da. Han kunne jo i utgangspunktet vært kjekk. Jeg klarer virkelig ikke å bedømme om han egentlig er kjekk eller ikke, for det ligger jo en diger KÅLMARK på overleppa hans. Dessuten var han jo som kjent veldig kort og veldig sint.

Videre kan vi f.eks. nevne Stalin, som hadde en middels stor grevling på sin overleppe. Eller hva med Saddam, ikke akkurat noen fryd for øyet, spesielt ikke etter et lengre opphold på hotell jordgrotte.

Også Kim Jong-il da! Mannen er jo bitte liten og hakke splitte gal!
Anbefalt lesning er forøvrig Kim Jong-il looking at things.
Dessuten ligner han litt på Brain i "Pinky and the Brain". Du vet, den tegneserien om forsøksmusene som vil ta over verden.

I splitt hakke gal (eller hvordan jeg nå sa det?)-sjangeren kan vi jo nevne at han "oppfant" hamburgeren på nytt så man ikke må spise vestlig mat i Korea. SUNT.

Toppen av "usexy diktator"-lista mi er uansett tildelt Gadaffi. Ærlig talt. Han ligner på den syngende haugen med søppel i Fragglene.

Det jeg vil fram til her er: hva skjedde med de kjekke lederne? En diktator har jo selvfølgelig udiskutabelt makten uansett hvor stygge de er, men det kunne kanskje vanket litt godvilje fra befolningen hvis de ikke var så innmari ufine. Se for eksempel til Russland. Putin er jo ikke.. Så verst? Han har i det minste ikke en dyrisk stor bart. Pluss for ikke dyrisk stor bart.

Og ingen kaller vel ham for diktator?

PS: på punditkitchen har de Vladurday hver lørdag!

Folk og dyr i Andeby

2011-03-23T23:59:00.002+01:00

I dette blogginnlegget vil du ikke finne
1: Vitser om at Donald ikke har bukser
2: Vitser om at Mikkes hund og Mikkes bestevenn er.. Hunder.

Derimot vil du finne min fascinasjon over hvor sinnsykt dumme folk i Andeby er.

Ta for eksempel B-Gjengen. Når B-Gjengen kler seg ut, f.eks. med skjegg og jakke, har onkel Skrue aldri nubbsjans til å kjenne dem igjen. ALDRI. Det er ikke en gang et lite hint om at dette er en lettere suspekt person ettersom han har MASKE og ligner mistenkelig mye på en B-Gjenger. Neida.

Toppen er den episoden hvor en "mystisk person" med skjegg, hatt og (obs obs) blå busker og en rød genser som det står 176-617 på ringer på hos B-Gjengen og de bare "whaaat, hvem er du?" og blir veldig overrasket når det viser seg å være deres egen bror.

På samme måte er det INGEN som lukter lunta når Donald og Fantonald minus maske er kliss like, kjenner hverandre og aldri dukker opp på samme sted samtidig. Dessuten bruker begge matroslue. Jeg vet jeg ville stusset litt. Littegrann.

Jeg kunne kanskje nevnt at onkel Skrue er lite teit som har alle pengene i den store bingen og må jage bort tyver hele tiden i stedet for å sette det tyverisikkert i banken. Der tok du feil. For det første EIER onkel Skrue banken, for det andre er størsteparten av formuen hans i eiendom og aksjer og sånt, pengene som er i bingen er minner om alle de deilige pengene hans. Så onkel Skrue er bare litt dum. Og veldig dårlig til å kjenne igjen B-Gjengen i forkledning.

Det finnes en Mikke-historie hvor det er mye mystisk rundt en dyrebar eiendel av en gammel, fornem frue. Denne "fruen" har SKJEGGSTUBBER. På slutten viser det seg selvsagt at det er en mann i forkledning. Mesterdetektiv du liksom.

Den dummeste av alle er likevel Rikerud. Rikerud sier alltid "Haha, Skrue! Hvis du vinner/klarer det/ikke driter deg ut skal jeg spise hatten min! Og det ender jo, som kjent, med at han må spise hatten sin. Noen ganger spiser han hatten sin bare fordi han blir sint. Jeg har sett en episode hvor han har et helt rom fullt av hatter som han kan spise av, og en annen hvor han jobber med å lage hatter av marsipan.. Nom.

Kan ikke Rikerud for en gangs skyld vurdere å bare.. holde kjeft? Eller i det minste erklære at han skal spise en hel boks is eller et glass sylteagurk eller noe tilsvarende overkommerlig som faktisk er ment for å spises? Kan de ikke vedde om penger? Eller i det minste skikkelig dyre ting?

Og hvooooorfor blir Donald ALLTID (om enn motvillig) med på Klodriks planer? Han må jo LÆRE at det går feil!

Så sånn går det når dyr begynner å oppføre seg som mennesker og starter et samfunn. Ikke sånn spesielt bra nei. Neeeei.

VM-bakrus-blues

2011-03-07T11:37:00.002+01:00

Så var det altså over.
VM dere. Aiai, for en folkefest.
Nå har jammenmeg stormakten Norge vist seg verdig til OL. Tør nesten påstå at vi fortjener det.

Dette er det såklart ikke jeg som mener, for dem som ikke oppfattet det litterære virkemiddelet ironi. Det er derimot menneskene i avisa (og med avisa mener jeg selvfølgelig Aftenposten, Norges eneste landsdekkende osloavis) som mener dette.

På samme måte som den som har en kul fest en gang automatisk blir pålagt å ha alle festene resten av det skoleåret, vil "stormakten" Norge nå ha OL.

Nå har vi allerede hatt Melodifestivalen i fjor og VM i år.. Så da er det nesten på tide at de gjør et unntak og lager et ekstra OL neste år, så vi holder koken!

Uansett. Problemet er at Norge slettes ikke er de kuleste i klassen og slettes ikke har hatt den kuleste festen. Norge tror at de hadde den kuleste festen fordi de selv hadde det så sinnsykt kult, mens så godt som alle andre land i verden var henvist til å være han fyren som står og skrur av og på lysbryteren så det skal bli discolys.

Ingen vil gå på sånne fester mer.

For jeg, med mine overfladiske observasjoner av Aftenpostens VM-bilag, har ikke fått med meg ett eneste navn på en skiløper som ikke er norsk. Dette har jeg lært:
- Petter Northug var dust mot han svensken, men han svensken hadde bare godt av det!
- Marit Bjørgen vant helt sinnsykt mye gull.
- Therese Jordhaug (?) er grisedeilig ass.
- "gullguttene/jentene" ble feiret av så-og-så mange (tisifret tall) på universitetsplassen. I gullklær.

Kun demokratiske valg i midtøsten har samme tilsnitt av selvdigging.
- Man vet allerede før valget/løpet (eller rennet eller mila eller hva det nå heter) hvem som vinner. Og det er neppe en stakkarslig outsider for å si det sånn.
- Resultatet blir som ventet.
- Likevel blir æren for seieren lagt på "folket" (PS: det var utrolig god stemning på kollen hvis du ikke har fått det med deg, mye lettere å gå på ski når folk brøler til deg, sinnsyk stemning)
- Resultatet blir feiret med "folkefest" som stort sett er synonymt med "selvdiggingsfest."(Jeg vant valget, la oss ha en stor militærparade!)

Finnes det egentlig en eneste utlending som er interessert i å dra til et land hvor en pølse koster en halv dagslønn for å stå i minusgrader og se på utøverne fra nevnte land gruse konkurrentene i absolutt alle konkurranser? For så å delta på feiring av at arrangørens lands utøvere vant?

Utgangspunktet her er at jeg tviler på at det hadde blitt folkefest hvis Tyskland vant 14 gull. For nordmenn, når det kommer til skisport, er omtrent like tolerante og gode tapere som Hitler, som vi alle vet ble dritsur da det var en neger som vant noe i sommerOL i Tyskland. Sånn er nordmenn når andre land vinner i skisport.

Jeg har ikke fått med meg et eneste navn på utenlandske utøvere. Jeg vet ikke en gang hvem som tok gullet da Petter "bare" vant sølv. Var det han dumme svensken med en ski? Drit i det, så lenge Norge er best.

For nettopp det er vel et udiskutabelt faktum.

Rosa prinsesse

2011-02-20T19:33:00.002+01:00

Da jeg var liten var jeg mildt sagt glad i rosa. Jeg kan tydelig huske en gang jeg nesten begynte å gråte fordi jeg ikke fikk en rosa t-skjorte med sykkel på. Jeg måtte ta til takke med den samme modellen i gul. Min stakkars mor mente at det kanskje var på sin plass å skaffe meg ett eneste plagg som ikke var rosa.

Og fy søren som jeg hatet den gule t-skjorta.

Gjett hva som skjedde da man spurte 7 år gamle Kristine hvilken farge hun ville ha på veggen? Rosa vegger. Så rosa at Barbie selv ville spydd. Nå skal det nevnes at jeg også hadde flerfoldige bæreposer med Barbie. Har dem fortsatt. Hvilken farge fikk pappaen min, heldig som han er, lakke sykkelen min i? Rosa.

Jeg hadde faktisk en turkis sykkel før den rosa. Det var verdens fineste sykkel. Til da hadde jeg måttet ta til takke med å arve sykler, ettersom jeg har en storebror. Storebrødre har guttete sykler. Som er BLÅ og sånn. Men så, min lykkeligste dag, bestemte pappaen min seg for å test-sykle denne blå sykkelen. Voksen mann + bitte bitte liten sykkel = Kristine får dra på lekebutikken og velge seg ut en splitter ny sykkel.

Den hadde rosa drage på styret, da. Og hvite dekk. Tror kanskje jeg ville ha valgt den sykkelen i dag også. SÅ fin var den!

Uansett, av og til er jeg i en butikk og så tenker jeg "åi, hvis jeg var fire nå hadde noen måttet dra meg ut av butikken etter håret fordi jeg ville hatt så lyst på det der."

Sånn som denne.
Men så kommer jeg på at jeg er voksen nå og bestemmer selv hva jeg vil bruke pengene mine på.
Men den smakte bare helt greit.

Verdenskjent i Norge

2011-02-19T23:58:00.002+01:00

Det er ingen hemmelighet at jeg er
1: Ikke spesielt sportstlig
2: Ikke spesielt interessert i sport.

Likevel har jeg fått med meg at det snart skal være VM.
I Holmenkollen.

Dette vet jeg fordi en ser i gjennomsnitt 8000 reklamer på vei til skole/jobb i Oslo.
Hvorav noen er for VM og VM-relaterte ting.

Jeg vet såpass mye om sport at jeg ressonerte meg fram til at dette må være VM i ski. For det første har jeg faktisk fått med meg at det er en hoppbakke i Holmenkollen! Og for det andre er det neppe noen andre VM Norge får lov til å holde i februar.

Av reklamene på trikken er det spesielt to reklamer som utmerker seg:

Den ene er for ruter, det vil si folka som har ansvar for kollektivtransporten i Oslo. Hvis man har billetter til VM har man automatisk billett til trikken. Og bussen. Og t-banen. Og båten. For ja, det går faktisk rutebåt året rundt i Oslo. Og den er inkludert i alle billetter. Tenk det, Hedda!

Dette betyr en ting: Trikken og bussen og banen og båten kommer til å bli stappa full av vm-tilskuere. Ettersom trikken og bussen stort sett er stappa full i utgangspunktet vil trikken og bussen bli hinsides stappa full, og ikke bare av folk, men av folk som gjerne betaler penger for å stå ute i kulda for å se på folk som går på ski!

Endel av disse menneskene kan også antas å være fra IKKE OSLO. Og nå har jeg riktignok ikke bodd i Oslo så lenge, ei heller rukket å bli spesielt glad i Oslo eller føle meg som en del av Oslo eller trekke tilbake så mange av meningene jeg ytret som 17-åring om at jeg aldri aldri aldri skulle bo i Oslo. Men folk som ikke kan å ta trikk på trikken er faktisk et problem. JA, det skal som regel folk AV trikken på jernbanetorget og da må du flytte deg og slippe dem ut FØR du presser deg inn på trikken. Ja jeg snakker til deg, dame med burka og barnevogn/gamle dame med pelskåpe.

Så jeg gruer meg ærlig talt til at det kommer ti tusen mennesker på trikken som ikke vet hvor de skal stemple billetten og at de ikke kan stå foran døråpnerknappen og late som ingenting når folk skal av.

Dessuten har sånne idrettstilskuere en lei tendens til å være så stemningsfulle.. De skal liksom hoie og skrike litt. Heldigvis er det ingen lag i de fleste skisporter så man slipper mesteparten av syngingen, men likevel. Kanskje de synger heia Norge ole ole ole. Det finnes ingen ting som er flauere enn folk som synger offentlig og tror at det automatisk skaper god stemning. FOR DET GJØR DET IKKE.

Okei, jeg tar det tilbake, det er mange ting som er flauere.

God stemning bringer meg over til reklame nr. 2.
På den står det "PØLSE MED BRØL!!!"
Også heter den kollenwiener eller noe annet hjernedødt.

Jeg kan forstå juleribbe. Fastelavnsbolle. Påskemarsipan.

Men VM-pølse?
Hva er det til middag i dag, kjære?
Sunn mat?
Neeeei..
Pølse?
Neeeei..
VM-PØLSE?
JAAAA.

Hurra.

I tillegg har jeg også observert at det har blitt lansert et vm-øl. Det observerte jeg faktisk først. På rema. "VM-ØL!" stod det. Først tenkte jeg
"Hæ? Åssen VM?"
Og så tenkte jeg
"Hvem i all verden kjøper vm-øl spesifikt bare fordi det er vm?
Svaret på det kom i dag da det viste seg at de må trekke tilbake hele dritten fordi de skrev på boksen at det er et "sterkt øl som setter deg i god vm-stemning."

For ingenting henger tettere sammen enn idrett og flatfyll. Og pølser.

Jeg øyner muligheter for andre produkter. For eksempel vm-oppvaskkost, vm-egg, vm-tomater, vm-dopapir (tørk deg i rævva med svenskene! HAHAHA!), vm-halspastiller (etter all pølsebrølingen) og selvfølgelig obligatorisk til vm-pølsene: vm-ketchup, vm-sennep og vm-lompe.

Ja, så nå blir det folkefest dere.

VERST AV ALT er denne samtalen som fant sted på fredag:
Meg: Ja.. Nå er det jo vm snart.. Da blir det fullt av idrettsidioter på trikken hele helga. Best å gå i skjul.
Klassevenninne: Helga? Du vet at de skal holde på i tre uker?
Meg:

Mitt livs tragedier

2011-02-19T22:37:00.002+01:00

Jeg er mildt sagt lett å røre.
Med andre ord: jeg tuter som ei ugle over ingen ting.

Det er ikke min skyld, det ligger i familien. Jeg er utstyrt med en tante som skriver alle bryllupstalene sine på servietter under middagen, for så å ikke kunne lese dem fordi hun hulker rørt inn i servietten to sekunder etterpå. Nesten sant.

Det er i hvert fall sant at jeg begynner å gråte av ingenting.
For eksempel:
Introen til Full House
Den reklamen for bank eller forsikring eller noe hvor bildene spoler livet forover mens kommentarene går bakover i livet.
Mennesker som tydeligvis er glade for å se dem som står og venter når man går av tog etc. (spesielt hvis det er små, søte barn involvert!)
Vannet i dusjen er kaldt etter at jeg har gledet meg til en lang, varm dusj hele dagen. (dette skjer ofte, men jeg har bare begynt å gråte en gang)
Triste sanger når jeg er trist.. Nei. Musikk når jeg er trist. Egentlig alle typer sanseinntrykk når jeg er trist. Åh! Nå kjørte trikken forbi! UHU!

Kort sagt, stort sett alt. Jeg gråter også med en eneste gang hvis jeg er sint, føler meg urettferdig behandlet eller må snakke om noe jeg strengt tatt egentlig vil unngå å snakke om, men det er på mange måter uunngåelig uansett.

Og noen ganger blir jeg trist hvis jeg tenker på en gang jeg var trist.

Uhu.

Derfor hadde jeg kleenexen klar da jeg satte meg ned for å se "up" i dag. Og selv om den har aldersgrense "ingen aldersgrense" er det uten sidestykke den grusomste filmen i hele universet. Det begynner med at en liten gutt blir venn med en liten jente også får vi se at de har det fint hele livet i en sånn montasje (allerde her griner jeg fordi det er så romantisk) og så DØR kona etter et langt og lykkelig liv. Mannen sitter igjen og tviholder på huset de bodde i hele livet, selv om noen onde bygge-menn vil kjøpe huset. En rekke uheldige hendelser fører til at mannen tvangsflyttes til gamlehjem. Men så! Når de kommer for å hente ham, har han bundet en milliard ballonger til huset og svever avsted til Sør-Amerika, hvor kona alltid drømte om å dra. Etter mye om og men og rørende scener gir han endelig slipp på kona og huset, som lander på nøyaktig det stedet kona drømte om å bo.

Jeg gråt non stop hele filmen. Fy søren. Det skulle ikke være lov. Jeg gruer meg til å bli gammel og hulker over hvor fint man kan ha det sammen og tenker at "nå må Eirik og jeg snart dra til Italia sånn vi alltid har snakket om" selv om vi bare har snakket om det to ganger og det var Eirik som mente at vi måtte dra dit fordi jeg er så glad i pasta.

Uhu.

Det er ikke som om jeg vil. Okei, jeg visste hva jeg la meg ut med da jeg så up for andre gang. Men første gang, på kino, med Eirik og masse forskremte barn rundt meg? Nei. Det var ikke planen å skape flomfare på rad 13, det bare skjedde. Helt ukontrollerbar hulking.
Hva er galt? sier Eirik (dum og omsorgsfull som han er, skjønner han ikke at det går an å gråte fordi noe er skikkelig koselig.)
Ih-hi-hingenti-hing, sier jeg. De er så lykkelige! Buuu!

Gruer meg til å gifte meg. Jeg kommer til å gråte så mye at øynene hopper ut av skallen og tar seg to måneders velfortjent ferie i Brasil. Nå begynte jeg å tenke på up igjen.

Uhu.

Det sosiale makkverket

2011-02-12T23:18:00.002+01:00

Det begynner å bli krise.

Hele tre ganger har jeg observert følgende kommentar:
"Hadde dette vært facebook hadde jeg trykket på LIK DETTE!"

1: Dette er ikke facebook
2: Dette er virkeligheten
3: Frasen du leter etter er: "Dette liker jeg."

Nå skal det nevnes at disse kommentarene er observert i oppbyggelig lesestoff som Si;D i Aftenposten, kommentarfeltet til heidialexandra.blogg.no, etc..

Det er ikke noe galt i å lese bloggen til Heidi Alexandra. Det er topp underholdning. Hvem kan vel motstå utsagn som:

Kanskje jeg burde konvertere til å bli asiater eller noe!

Ironisk at det var på Holmlia noen ble voldtatt. Lol.

Serr, sånne menn fra Pakistan og alle de stedene (vet ikke hva de heter), de digger meg. (fordi hun fikk en femmer av en mann for å slippe inn på do..)

ELLER

En venninne av mamma kommer fra Fillippia eller Filadelfia eller hva det heter, ...

ÅH, utsøkt humor! :D Nei, men altså, poenget er:

Uten facebook går man glipp av et par ting. Hva folk hadde til middag, for eksempel. Eller viktige grupper som "Ja til 200g plate med kindersjokolade!" etc. Okei, men man går kanskje glipp av invitasjoner til fester.. Okei, den som vil invitere deg kunne jo gjort det via mail. Eller SMS. Eller brev. Eller ringt..

Okei, man går ikke glipp av så mye.

Men uansett. Jeg synes at det er ganske trist, og litt fascinerende, at å trykke på "lik dette" på facebook er en handling som er i ferd med å snike seg ut av facebook. Når det i virkeligheten er så enkelt som å skrive "dette liker jeg!" eller "fin kjole!" eller noe sånt, så skriver man "Hvis dette hadde vært facebook.." som egentlig er mye mer komplisert.

Det har kommet noe godt ut av fenomenet: en idé til et kostyme. Jeg tror ikke jeg blir invitert på noe karneval med det første, så jeg kan likesågodt spolere min egen hemmelighet her. Ah. Elsker å legge ting ut på internett uten å tenke meg om.

1: Skriv BOOK i ansiktet ditt. (dette har jeg stjålet fra the office)
2: Finn en papp-plate. Fest en konvolutt og en penn i tråd til papp-plata.
3: Putt post-it-lapper i konvolutten.
4: Skriv "Kva har du på hjartet?" øverst på papp-plata.
5: Heng papp-plata rundt halsen.
Ta-daaa! Du er en vandrende facebook.

Hadde dette vært facebook hadde jeg likt den ideen!

Ensom i mørket

2011-02-12T22:54:00.003+01:00

I dag vurderte jeg å gå alene på kino.

Jeg har mine grunner: jeg hadde ikke så mye å finne på, men hadde heller ikke noe behov for å omgås noen. Jeg liker meg alene av og til. I tillegg til at jeg stadig mistenker at de fleste av mine bekjente i Oslo er opptatte lørdag kveld. Altså, jeg hadde ikke noe behov for sosial kontakt, jeg hadde bare lyst til å se Black Swan. Som jo tilfeldigvis går på kino. Altså, hvis jeg hadde møtt noen jeg kjente på kinoen hadde jeg ikke tenkt "åneeeei nå er kvelden ødelagt fordi disse menneskene er her." men det var ikke hovedmålet å omgås noen. Bare se Black Swan.

Nå kommer jo Eirik hjem i morgen og det er valentinsdagen på mandag, så sånn sett kunne jeg jo sett den med ham. Men så tenkte jeg at Eirik kanskje ikke var så hypp på å se en film om ballett i to timer.

Derfor gikk jeg mot kinoen.
Så kom jeg på noe:
Jeg har lyst til å se Black Swan fordi den vissnok skal være bra. Ikke fordi den handler om ballett. Derfor kan det hende at Eirik kanskje mener det samme. Dessuten tror jeg ikke han har noe imot Natalie Portman i trikot. Hvem vet?
Så kom jeg på en ting til:
Jeg har vært på kino alene en gang før, og det var skikkelig, skikkelig sært. Det var Kung fu Panda om jeg ikke tar feil, og det satt en gutt ved siden av meg og stirret på meg hele filmen. Blikket sa bare en ting: Det er bare gærninger som går på kino alene.

Hvilket er merkelig.
Å gå på kino alene har jo sine klare fordeler. Du kan få det siste, single setet ingen vil ha. Du kan spise popcornet helt alene. Du slipper at den du er med på kino (Eirik) kommenterer ting hele filmen, spør "vent, er han slem nå?" (som om du vet alt om en film du aldri har sett før) eller, og dette er helt sant, i det stumme, triste øyeblikket hvor Humlesnurr dør i den sjette Harry Potter-filmen, roper "HAHA!" høyt og tydelig.

Ulempen er at alle ser på deg som om du ikke har noen venner. Eller familie. Eller jobb. Eller et sted å bo. Eller en hjerne.

Å gå på kino er en sosial aktivitet. Det er noe man gjør sammen. Eirik og jeg er ofte på kino. Noen ganger går jeg på kino med andre mennesker enn Eirik også. (underforstått her er at det er med venner og bekjente, ikke alternativer til Eirik, om du forstår) Også har jeg vært på kino alene en eneste gang.

Jeg tror kanskje kung fu panda hadde vært helt nøyaktig lik om jeg hadde tatt med tjukke slekta og hele klassen fra barneskolen. Likevel er det å gå på kino alene så.. Spesielt. Det er liksom ingen som gjør det. Å gå på kino alene betyr automatisk at du gjør alt annet alene. Du er liksom den ungen som sitter på dumphuska alene og prøver forgjeves å få noe moro ved å sparke fra, men uten motvekt er det bare spensthopp med en planke mellom beina. SÅ alene er du hvis du går på kino alene.

Men filmen er jo den samme. Det er ikke som om man kan skravle i kinomørket uansett. Det er ikke som om man ikke kan diskutere filmen med noen ved en senere anledning i stedet for rett etter.

Så hvorfor føles det så rart å skulle gå på kino alene?
Jeg endte opp med å ikke gå. Så blir det kanskje kinotur på mandag i stedet. Vi får se.

Vet du hva det tristeste av alt er?
Forrige fredag prøvde jeg meg på samme stunt: gå alene for å se Black Swan.
Meg: Er det igjen noen seter på Black Swan?
Damen: Neei.. Bare for rullestol.
Meg: Å. Men det har jeg jo ikke.
Damen: Det var synd. Jaja..

AVVIST fordi jeg ikke har rullestol. Jajamensan. Dette kan bare gå en vei.

Gravferdsdikt

2011-02-02T19:52:00.004+01:00

Da jeg for noen år siden meldte meg ut av statskirka var min mors første reaksjon:
"Hvor skal vi begrave deg da?"
Og svaret er: kirkegården, hvis man skal begraves et annet sted må man levere søknad og ærlig talt, det gidder jeg ikke.
Det egentlige svaret er: takk for omtanken, kommer til å savne deg også.

Selv er jeg mer bekymret for hvor jeg skal gifte meg, når det ikke blir i kirken og seremoniene til Human-Etisk Forbund i mine øyne er samme sak som tofupølser. Skal du først la være kan du la være med stil.

Uansett, i den gledelige anledning at min egen mor begynte å planlegge min begravelse, skrev jeg dette lille diktet, og så fant jeg det igjen nå, også tenkte jeg at "Jo, dette fortjener en sjanse til." Så her er det:

Vit, den dagen når jeg dør
og ingenting vil bli som før,
si først i fra til far og mor:
legg ikke min kropp i vigslet jord

Brenn meg opp når jeg er død,
bak asken inn i sukkerbrød
del kaken ut til slekt og venner
og andre greie folk jeg kjenner

Jeg vil ikke i jorda med blomster på maven,
så folk kan heller gi pengene til paven
skriv i annonsen min i avisen:
Sørgeligheten ender ved graven

I stedet for en verdig seremoni
ønsker jeg at hele skolen får fri
sånn at alle kan feste for meg, med måte
og sørge for at ingen begynner å gråte

Reis et hoppeslott over mitt minne
hopp opp og ned og hyl som en kvinne
Hvis du ikke makter alt dette; det er ingen nød
Jeg bryr meg fint lite, jeg er tross alt død.

Nå skal det sies at jeg 1: egentlig ikke bryr meg så mye om hvor og hvordan jeg blir begravet og 2: når jeg dør vil jeg at alle skal grine helt sykt mye! Dessuten vil det være på sin plass å feire min død på samme måte som Jesu død: påskeegg til alle.

Heftig debatt og så litt te

2011-02-01T18:34:00.002+01:00

Nå har jeg hatt praksis i fire og en halv uke på bibliotek. Jeg har lært veldig mye, men først og fremst tre ting:

1: Jeg skal bli bibliotekar når jeg blir stor
2: Hvis man skal bli bibliotekar er det obligatorisk å like te eller kaffe
3: Det er i grunnen ikke så mye action på biblioteket

Nå må du ikke misforstå meg, for selv om det ikke er action, er det ikke kjedelig av den grunn. Som en anonym, 13 år gammel, bekjent spurte meg: "Skal du være på biblioteket hele dagen?" Ja. "Er det noe gøy da? Bare sitte og snakke om kryssord med gamle damer?"

Hvilket jeg kan tolke dithen at det er sånn dagens tenåringer spenderer sin tid på biblioteket.

Nei, for all del, det er mye som skjer, mange som lurer på noe (har du en bok som heter noe med tirsdag og handler om angst, hva heter denne sangen: *nynner en melodi* eller har du noen gode bøker på nynorsk som passer for 16 år gamle jenter?) og mange som finner det de vil ha. Og enda mer.

Likevel er det ikke så mye som trengs for å gjøre en bibliotekar begeistret. Før jul skrev den o-så-sjarmerende Vetle Lid Larsen i A-Magasinet om dataspill i bibliotek. At det var en uting. Sånt kan unga drive med hjemme. Bibliotekaren sitt ansvar var det i hvert fall ikke. Videre listet han opp hva bibliotekarer skal og ikke skal. De skal blandt annet lure brukerne til å lese skikkelig vanskelige bøker. Og helst holde kjeft og se interessante ut. Ikke tenke så mye. Også skal de ha ulljumper.

I min skam innså jeg at jeg er i besittelse av ikke mindre enn fire ulljumpere.

Likevel skrev jeg et skikkelig sint brev. Jeg pleier å bli litt sint når folk ber meg om å holde kjeft. Spesielt når de indirekte skriver at jeg har begynt på en treårig utdanning for å ha en jobb som går ut på å holde kjeft. Så da bestemte jeg meg for å ikke holde kjeft, og så skrev jeg en sint og velformulert mail til A-magasinet og gledet meg til neste fredag, spent på om det ble plass til mitt lesebrev innimellom alle de andre sinte leserbrevene fra ekte bibliotekarer.

Neste fredag stod det ett svar på tiltale. Og det var mitt. Det kan jo kanskje virke merkelig at så mange mennesker som elsker bibliotet så mye at de gidder å jobbe for 200 000 i året og dele ut donøkler og kjefte på tenåringer som putter jord i Wii-maskina og vise folk hvor bøkene om strikking står en million ganger kanskje ville bli litt engasjerte i saken. Men nei. Ikke et ord.

Trodde jeg da.

For reaksjonene kom, det viser seg nemlig at når en bibliotekar blir sint, publiseres det hele på det viden kjente og mye leste biblioteknorgelista. Ikke hørt om? Det har jeg. I starten av skoleåret ble vi anbefalt å følge med der "for da skjer da så mytkje spanande!"

Det gjør ikke det. Virkelig. Kanskje litt spennende hvis man er bibliotekar. Kanskje.

Omtrent tretti innlegg hvor det står "nå må vi vel tåle en spøk, dette er ironi" (ironi i samme hyggelige sjanger som når den kuleste jenta i klassen sier "dritfin genser.. NOT") og så et par som diskurerer om det er ironi eller overdrivelse og så tre-fire stykker som sier at jammen er det godt at noen andre enn bibliotekarer skriver noe om bibliotek. Så kommer det: "Morsomt å se at det har blitt slik en heftig debatt!"

Så sånn er det. Jeg skal vie mitt liv til en tilværelse hvor et titalls forsiktige innlegg på biblioteknorgeslista er "heftig debatt."

Du kan si mye om bibliotekarer, men de er nå flinke til å holde kjeft.

Slik har vi det på hytta

2011-01-24T21:34:00.003+01:00

Jeg har vært på hytta i helga. Og misforstå meg rett, jeg liker godt å være på hytta. Det jeg ikke begriper er hvor lite man nøyer seg med bare man er på hytta.

Da jeg var ung (!) måtte vi faktisk GÅ PÅ SKI til hytta! Eller, jeg mistenker at jeg ble dratt i pulk/slept skrikende og motvillig innover i fjellheimen. Er det virkelig så kos å være på hytta at man frivillig drar et sted hvor det ikke er måkt vei om vinteren? Tenk hvis det f.eks. begynner å brenne? Hvis det hadde begynt å brenne der jeg bor hadde jeg jo.. Stukket til naboen. Noen jeg kjenner. Det blir liksom noe annet å stå i nattkjolen på vidda og vente på at brannvesenet skal komme med snøskuterne sine.

Okei, jeg er tilbøyelig til å være et sted hvor bilen ikke kommer seg. Jeg er tilbøyelig til å være på hytta i det store og det hele. På hytta jeg var på i helga, er det ikke strøm, vann eller noen form for avløp. Det er med andre ord bare et stort trehus med gassovn og uendelige mengder stearinlys fra ikea. Og det er veldig fint, hyggelig og avslappende å være der. Men hvorfor, hvorfor, hvorfor må man være så usivilisert på hytta?

Etter to dager på hytta føler jeg meg som om jeg har rullet meg i søla på en regntung dag i gødslingssesongen. Ikke spør meg hvorfor. Jeg er faktisk ikke så møkkete. Jeg bare føler meg sånn. Å vaske hendene i smeltet snø i en plastbalje etter å ha vært på do på en.. Boks.. Lekkert.

For noen år siden så jeg et innslag på nyhetene (eller noe i den dur) om noen rikinger som hadde et hus som hytte. Rett ved skibakken, med flatskjerm, boblebad og kjøleskap. "når vi skal på hytta, vil vi ikke pakke noen ting, vi vil bare dra," sier far i huset og stabler ting inn i oppvaskmaskina. "Hallo, hva er vitsen med en hytte da?" tenkte jeg.

Men: Hva er det som er så hyggelig med utedo? Å stå opp midt på natta for å gå utendørs og tisse, samtidig som man er redd for alskens uvesener (monster, dodraug, høyreekstremister.. Jeg var et kreativt barn) som kanskje, kanskje kan finne på å bite av deg rumpa der du sitter?

Dette har forøvrig aldri skjedd, så jeg kan berolige alle barn der ute med at monstrene sikkert er fryktelig sultne nå!

Og hvor er egentlig sjarmen i å fyre i peisen for å få oppvaskvann? eller å måtte lufte i januar fordi det er kaldere inne enn ute?

Jeg vet ikke. Jeg tror imidlertidig at noe av sjarmen forsvinner hvis man drar fra alt der hjemme, setter seg i bilen og kjører i tre timer og så kommer fram til et sted som er nøyaktig likt som hjemme. Det kan umulig være noe gøy. Selv synes jeg det beste med å være på hytta er å komme vekk fra alt. Da hjelper det lite å ha alt på hytta også.

En mann med godt humør

2011-01-13T17:05:00.002+01:00

Jeg tok bussen i dag. 44 kroner for en tjue minutters tur ble det. Det gir en timespris på 132 kroner.

La oss se. Hva vil jeg heller brukte 132 kroner timen på? Jeg kan gå på kino (inkl. popcorn og brus) for samme prisen, eller gå til en billig frisør. Eller jeg kan kjøpe god middag i to-tre dager, eller kanskje kjøpe en film og noe nam-nam og ta med til en venn (forutsatt at jeg ikke må ta bussen dit) eller jeg kan til og med, vet du hva, OPERERE UT EN VISDOMSTANN (riktig nok med rabatt) for omtrent samme prisen, og det vil være mer fornøyelig og givende enn å ta buss i Hamar.

I Hamar er flertallet av bussjåførene sure. Det kan neppe være deres skyld. Det er ikke som om busselskapet søker etter eksepsjonelt sure folk med et brennende hat mot skoleungdom og tenåringsmødre med barnevogn. Det kommer av seg selv. For når flesteparten av de som jobber et sted er sure som en høygravid veps, er det neppe enkeltindividet det står på.

Kanskje det er kombinasjonen av lav lønn, dårlige arbeidsforhold, dårlige arbeidstider og store problemer med å tilby menneskene man omgås skikkelig service som gjør det. Ikke vet jeg. Det er heller ikke min jobb å finne ut av det, heldigvis, men det er nå engang sånn. Flesteparten av bussjåførene i Hamar er enten sure eller inkompetente eller begge deler.

Det er utrolig hva som er lov bare man er bussjåfør. Sånt fører til historier. Som bussjåføren som kjørte rett forbi 4-5 tenåringer i tjue minus og ropte til de andre på bussen "DERE FÅR SI AT DEM SKAL SKAFFE REFLEKS!" (kunne du ikke stoppet og sluppet oss på og sagt det selv, liksom?) eller en annen gang hvor samme bussjåfør fortalte en femtenåring at "hvis du ikke har med busskort neste gang får du ikke være med, og ikke søstra di heller!"

For det er sånn at hvis du ikke har busskort, får du ikke være med. Det har bussjåføren bestemt. Nå er det faktisk sånn at man har rett på skyss til skolen så man kan få utstedt midlertidig bevis. Det er det aldri en bussjåfør som har nevnt. På bussen i dag overhørte jeg en mor som hadde blitt nektet å være med på bussen fordi hun hadde barnevogn. Greit i Oslo hvor neste buss går om ti minutter. Ikke så greit i Hamar hvor neste buss går klokka åtte neste morgen, om 16 timer.

Så har vi de inkompetente. Som regel sliter de med å finne bussholdeplassen jeg skal til, sier at det ikke virker og vinker meg inn på bussen. Fint. Spesielt hvis det er billettkontroll. Det er nemlig jeg som er ansvarlig for å ha billett, selv om bussjåføren ikke vil gi meg noen. Det har forøvrig aldri skjedd. Nåja. Vinneren her er en som ropte til meg i det jeg gikk inn bussdøra, før jeg rakk å si noe selv: "GJOVIK???" "Nei, Hamar," sa jeg. "NAJ, da virker ikke!" sa han, og vinket meg inn.

Se for deg at du er bussjåfør. Et stykke ut i ruta henger gassen seg opp. Du klarer ikke å stoppe bussen. Hva gjør du?
1: finner et sted å få stoppet bussen, ringer etter en ny buss og får noen til å fikse bussen?
2: kjører ferdig ruta og får Kristine 17 til å hoppe på bussen i fart, for så å ringe kona og si at du elsker henne for så å ringe fyren som har ansvar for utdeling av bussene og roper at du kommer til å dø mens hele bussen hører på?

Jeg vet hva jeg ville gjort. Men det er ikke det samme som skjedde. For når man er bussjåfør er det viktigste å komme fra. Det er ikke så viktig om noen blir mer, eller om de som blir mer trives og får lyst til å bli med en annen gang.

Passende slagord kan f.eks. være:

Takk for turen, din kødd!
Vi går rett på samme hva vi støter på.
Vi får oss selv fram
Motgang gjør sterk
Det er sunt å gå hjem
Jeg driter i om du har rett på skoleskyss, jeg er nemlig over loven siden jeg kan bølle med deg her og nå, jeg bruker makta mi på å terrorisere små barn.

Den siste er kanskje litt lang. Eller hva med denne:

Lykke til! Du kommer til å trenge det.

Titt-tei-leken

2010-12-24T09:37:00.002+01:00

Jeg jobber av og til på matbutikk. Og når jeg gjør det, blir det endel hei.

"Hei!" sier jeg. "Hei.." Sier kunden, forundret over at noen har vedkjent seg ens eksistens, og legger varene på båndet. Jeg piper inn varene. Som regel sier jeg ingen ting, men noen ganger, hvis jeg ser at de har kjøpt ingredienser til noe spesielt, kommenterer jeg det. "Skal du lage surkål?" sier jeg. "Jaja, nå blir det jul vettu!" sier kunden og ler jovialt. Så sier jeg hvor mye penger jeg skal ha, deler ut poser og kvitteringer og sier hadet bra. Så kommer en ny kunde. "Hei!" sier jeg.

Egentlig er det en del av jobben min. Si hei til kunder. Det blir ikke mye fornøyd kundekrets av noen som ikke sier hei. Folk flest har litt vanskeligheter med å like kassadamer generelt, og da blir det i hvert fall trøblete å like en kassadame som ikke engang sier hei.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det så viktig at jeg sier hei? Misforstå meg rett, jeg synes det er superkoselig å si hei, snakke om surkål og været og helseproblemer, men hvorfor i all verden er det så viktig at jeg er blid og imøtekommende mot en person som jeg har kontakt med i maks ti minutter, og når det er pliktpålagt hyggelighet OG jeg kommer til å være like hyggelig med den som kommer bak ham i køa?

Jeg, for eksempel, blir kjempeglad når bussjåføren sier hei. Da føler jeg at det blir en bra dag, når bussjåføren gidder å si hei til meg. For en idiotisk slutning. Bussjåføren driter jo i meg, han kjenner meg ikke, bryr seg ikke og skal sannsynligvis aldri se meg igjen. (nå snakker vi i Oslo, ikke i Vang, hvor bussjåføren, uten å ha fått stoppsignal, stopper på holdeplassen din og spør om du ikke skal av når du sovner på bussen) Så hvorfor blir man så glad av et hei?

Jeg aner ikke. Det jeg vet er at det koster meg utrolig lite å si hei. Kanskje noen føler seg litt uelsket en dag. Kanskje noen bor alene og blir glad for en mulighet til å starte en samtale. De fleste mennesker er litt sjenerte. De vil ikke være til bry.

Da var det annerledes med en av kundene jeg hadde i sommer, som smalt Se&Hør i disken så det skranglet av veksleautomaten.
"Se på det der!" ropte hun! "er ikke det det verste du har sett?"
På forsiden er en 90 kg lettere Moskva-Marit. Det ser ut som om noen har drukket kroppsfettet hennes med sugerør og etterlatt et lite skjelett i et menneskeskinn stort som en fallskjerm.
"Jo" sier jeg. "Pent var det ikke."
Så piper jeg inn bladet, også har vi det gående.

Kuk i komputeren

2010-12-09T12:31:00.004+01:00

Teknologien lurer ikke meg mer. Jeg har gjennomskuet den: den virker helt til du skal noe viktig.

Den luller meg inn i en falsk trygghet. "Datamaskinen har aldri kræsjet før, hvorfor skulle den gjøre det i samme sekund som jeg prøver å lagre denne oppgaven på 40 sider for første gang..?" WHAM. "Det er da ingen sak å printe, det tar fem minutter." Alle printerne er i ustand, papiret går i stå og dokumentene du sender blir borte i et hull i ledningen. Hvis du lagrer i .odt kan du banne på at pcen bare leser .doc, hvis du lagrer i .docx kan du bare legge deg ned og dø med en gang.

Da vi skulle lage novellehefte i klassen før jul i fjor, tok det først flerfoldige timer å få alle forskjellige tekster til å ha samme skrift, overskrift, sidetall og sånt (jeg vet at dette egentlig skal være enkelt, men det var det altså ikke) og så var det innholdsfortegnelse og forside. Og da alt det var på plass, måtte vi flytte det til en annen pc med fargeprinter. En PC som ikke leste filformatet vi hadde lagret i. Ja, forresten, forordet fra læreren, som hadde gått hjem for dagen, var også i feil format, pcen som kunne åpne det formatet var låst inne og stort sett. Men tilbake til PCen med fargeprinter, den åpnet heller ikke filformatet, og da vi byttet filformat, ble innholdsfortegnelsen bananas. Etter å ha ligget på gulvet i fosterstilling og utstøtt min frustrasjon (det lyder som en sjøku i brunst) endte vi opp med å printe det hele ut på fotoprinteren til fotoklassen. Vi rakk å spille en hel runde scrabble før de åtti sidene var ute.

Da vi skulle lage teksthefte til avslutningen, et hefte på godt over hundre sider, var jeg redaktør.

Jeg satte en streng og absolutt deadline.
Jeg satte faste regler for skrifttype og størrelse.
Jeg tok alle forholdsregler.

Og ikke bare ble alt limt sammen relativt raskt, men printeren ville være med og leke. Men det var en svart/hvit-printer, så vi måtte printe ut bildesidene på en annen printer. Maskina koblet til den printeren hadde et annet tekstbehandlingsprogram, så plutselig hadde sidetallene flyttet på seg og stod et annet sted enn resten av sidetallene på de andre sidene.

Hva gjør man da? Prøver å få PCen til å skjønne at sidetallet skal være der-og-der? Nei, ikke jeg i hvert fall. Jeg stoler ikke på teknologien når jeg trenger den. Jeg klippet ut alle fargebildene for hånd, limte dem på arkene fra svart-hvitt-printen (med sidetall på riktig sted) og fargekopierte det hele i kopimaskina.

Det ble dritfint.

Kopimaskina var forresten veldig fin, av og til kilte et ark seg fast, og da var det bare å lete. Det var en million luker på den, og når man endelig hadde vristet arket fra maskinas klør, skjønte den det ikke, så du måtte starte hele driten på nytt og så, som regel, viste det seg at det var flere ark som satt fast. Rekorden ble fjorten omstart. Jeg klarte å bygge to hele teksthefter av mislykkede forsøk.

Og i dag, den store dagen, dagen for levering av hjemmeeksamen prøvde jeg først en pc. Den åpnet linux, tror jeg. Komplisert var det i hvert fall. Jeg startet den på nytt og fikk windows. Så oppdaget jeg at alle nærliggende printere hadde et stort ark hvor det stor "I USTAND! LØKKE TELL!"

Jeg fant en annen PC i en annen etasje. Avlivet linux. Åpnet dokumentet. .odt i word, det går såvidt. Word er litt nervøs for nye bekjentskaper. Og alt hva jeg prøvde og strevde, fikk jeg ikke til å gjøre innrykk på nye linjer i litteraturlista. Jeg prøvde alle mulige knapper, men linje to og tre ble ved sin marg. De skal ikke være i margen, de skal ha innrykk, sånn som linje en. Sånn er det i APA.

Til slutt gav jeg opp. Hvis jeg får stryk fordi linje to og tre av en kilde ikke har innrykk, da tror jeg kanskje jeg flytter ut i jungelen, langt fra sivilisasjon og teknologi.

Så var det å få åpnet de forbanna kokosnøttene da.

Julelat

2010-12-04T21:41:00.002+01:00

Jeg legger merke til at alle innleggene mine handler om jul. I det minste ventet jeg til desember før jeg begynte. Uansett.

Da jeg var i Bergen, kom Thea på følgende:
Ribbe til 15 kroner kiloen + surkål til 3 kroner pakka + poteter = Veldig billig middag. Faktisk, hvis du tenker 200g ribbe for 3 kroner, en halv pose surkål for 1,5 kroner og to poteter for. Øh. Jeg vet ikke hvor mye poteter koster. Vi sier to kroner. Da blir det middag for 6,5 kroner.

I motsetning til en grandiosa til (nå legger jeg merke til at jeg ikke vet hva noen matvarer egentlig koster, det lover jo godt for studentøkonomien.) 35 kroner.. Man kan jo spise fem julemiddager og fortsatt ha til desserten (ris, sukker og fløte kan umulig være så dyrt, det heller) for det det koster å spise en grandiosa.

Det er relativt på trynet at det koster langt mindre for den middagen jeg gleder meg mest til i hele året koster mindre enn en vanlig middag på hybelen. Det vil si, de dagene jeg lager skikkelig middag. Eirik påstår at ris med saus ikke er en matrett. Hmpf.

Nå skal det riktig nok sies at mamman og pappan min (som jeg er veldig glad i og som jeg kjøpte julegaver til i dag! :):):) ) neppe bruker 32,5 kroner på julemiddagen hjemme. For det første tror jeg de kjøper sånn fænsi surkål til åtte kroner pakka. Og jeg spiser faktisk en pakke surkål alene. Jeg er på så mange måter en gammel dame. (Det er forresten en masteroppgave verdig at gamle mennesker spiser surkål hele året mens vi andre bare spiser det i jula) Dessuten tror jeg aldri at pappaen min (ribbekongen) har tatt en ribbe til fjorten kroner kiloen i sin ovn noen sinne. Dessuten pleier ribbestykkene å være av afrikansk vortesvin-proposjoner. Mammaen min har ansvaret for å varme surkål, koke poteter og steke pølser. Jeg tror kanskje mengden pølser kommer fra samme vortesvin. "Det ble kanskje litt mye.. Men da har vi rester!" sier hun. Hvert år. Sånn som den oppskriften hun har på ingefærnøtter. Det står klart og tydelig DET ER NOK MED HALV PORSJON på oppskriften, men hvert år glemmer hun det og så spiser vi ingefærnøtter til april.

Derimot er det et nærmest umettelig marked for napoleonshatter. Det har seg slik at vi har tre etasjer i huset. Jeg sitter oppe, foreldrene mine sitter i midten og broren min sitter i kjelleren. Sammen med napoleonshattene. Som forsvinner.

I tillegg har vi julenøtter, som ingen egentlig liker så godt, men som mammaen min mener må bakes fordi de må bakes først så hvis hun ikke baker de så blir alt feil. Vi spiser dem i april sammen med ingefærnøttene. Som for øvrig bakes som nummer to, helst dagen etter julenøttene!

Før hadde vi pepperkakebakeparty hvert år og fikk ta med to venner hver fra skolen. Jeg opprettholdt tradisjonen helt til i fjor, da tok jeg bare med Eirik. I år rekker jeg ikke å være med trist, trist. I fjor fikk jeg forøvrig bare TRE gule nonstop i en halvkilos pose! Hvordan skal man lage festlige pepperkaker når alle nonstopene er brune og svarte? Var nesten så jeg ringte for å klage.

Dessuten har vi krumkaker. Jeg har aldri forstått krumkaker. De er som tacoskjell. Når man spiser dem ser man ut som om man er på audition for Tangerudbakken sesong 4.

Vel. Nok om familiens tradisjoner (og dette skriver jeg etter å ha klippet bort to hele avsnitt om alskens mystiske ritualer vi har hjemme). Poenget mitt er:

Ribbe og surkål er egentlig ikke spesielt luksus. Julekaker er egentlig bare kjipe, tørre kjeks. Hvorfor i all verden spiser vi ikke kengurustek til middag, hjemmelaget is til dessert og store, gode kaker som oreokake og ostekake? Det er jo samme historien med pinnekjøtt også, bein med slintrer og most kålrot? Hallo?

Jeg tror det har veldig mye med tradisjoner å gjøre at ribbe er så godt på julaften. Eller at foreldrene mine er så innmari flinke til å lage mat.

Et førjulsmareritt

2010-12-04T12:33:00.002+01:00

Glem at det er slitsomt å kjøpe gaver. Glem køen til prøverommene på H&M på Oslo City lille julaften. Jeg er den personen i hele verden som gruer seg mest til advent.

Og dette skriver jeg ikke for å være ufin eller radikal eller noe sånt, det er bare et faktisk problem.

Ordlista på mobilen min fungerer sånn at hvis jeg legger inn et ord jeg skal bruke en gang, kommer det først som forslag. Alltid. Uansett hvor mange ganger jeg legger inn andre ord. Ordlista tror automatisk at jeg har mer bruk for "Gump" (fra den gangen jeg halvtittet på Forest Gump på TV2) enn "hvor." Den foreslår "deo" og "Deo" før "den" og "gelé" og "Gelé" før "hele" og ikke minst "Rumpe" (med stor bokstav!) før "store."

Det største problemet er likevel at jeg, i et svakt øyeblikk, kom til å legge inn et rimelig ufint ord på tre bokstaver.

Så nå.. Hver gang jeg skal skrive jul. Da står det kuk.

Og jeg har unngått katastrofene hittil, men jeg gruer meg stadig til den gangen en tante/bestemor/firmenning/oldemor/nonne/barneskolelærer sender meg en hilsen med et ønske om god jul, og jeg svarer

"God kuk til deg også!"

Evt.
"God kuk og godt nytt år"
"Gledelig kuk!"
"Håper du får en fin kuk!"
"Jeg gleder meg sånn til kuk!"
Og så videre.

En ting er den gangen jeg sendte "god morgen kjære! Jeg er så glad i deg!" eller noe i den dur til noen som ikke var Eirik. Jeg mener å huske de ble veldig glade. Uansett. Jeg føler at det å ønske noen god kuk kanskje ikke setter stemningen på helt samme måten.

Så med andre ord: Jeg gruer meg til kuk. Eh. Jul. Og ønsker meg ny mobil.

15 julegavetips for alle damer!

2010-12-01T21:39:00.002+01:00

Man skal ikke tråkke ned på Dagbladet uten å ha noe bedre å si selv, derfor slår jeg til med 15 tips om gaver absolutt alle damer kommer til å elske.

1: Sjokolade
De blir kanskje sure med en gang fordi de egentlig har begynt januarslankinga i november (gjelder å få det unnagjort før forberedelsene til bikinisesongen!) men det går over når de får mensen. Da er de sure av andre grunner.

2: Penger
Penger er ikke upersonlig i det hele tatt! Tegn en liten bart på Camilla Collett, så blir det fest i stua!

3: Små, fine bokser.
Jeg har fortsatt til gode å møte en dame som ikke liker små, fine bokser.

4: Kjøkkenutstyr
Det er ikke meningen å være kjønnsdiskriminerende, sånn som når lillebroren min braser inn på rommet mitt og roper "HVORFOR ER IKKE DU PÅ KJØKKENET?" (Hei Widar!)Det er bare det at alle damer trenger kjøkkendingser! Hvis de bare spiser fjordland trenger de en pakke plastgafler, og hvis de har absolutt alt, er det alltids noe de ikke har likevel. Som en oppvask-klut med Prinsesse Victoria og Daniel. Det har de på designtorget. Eller små dachshunder i sølv man kan legge bestikket på mens man forsyner seg med mer under middagen! Men det har bestemoren min, så hun trenger ikke det!

5: Te eller kaffe + en stor kopp
Jeg tror også at alle damer liker å sitte i sofaen/senga/godstolen med beina presset så godt inntil kroppen som over hodet mulig, mens de bæljer innpå en enorm kopp med varmt drikke og føler seg sofistikerte. Det gjør i hvert fall jeg.

6: Gavekort
Nesten det samme som penger, men litt mer luksus, for når man kjøper noe med gavekort kan man liksom unne seg noe, mens når man får penger må man liksom bruke dem på noe fornuftig!

7: En bok
Egentlig burde ingen kjøpe bøker siden de har dem på biblioteket. På en annen side kan du jo tenke at du gjør en god formidlingsjobb OG minsker ventelistene ved å gi bort en bok DU synes at HUN skal lese. Ikke den som det står er "århundrets bok" på de reklamene på trikken. Jeg synes forøvrig det er litt tidlig å utnevne århundrets bok når vi bare har overstått 1/10 av det.

8: En film
Som du liker etc. etc.

9: Fine skrivebøker
Ååååhåhåhå. Da jeg ryddet rommet før jeg skulle flytte hjemmefra oppdaget jeg at jeg hadde en halv meter (liggende) med halvutskrevne kladdebøker/dagbøker/etc. Men alle damer skriver alltid ned ting. Spesielt hemmelige ting. Også blir de sure når du leser det etterpå! Spesielt hvis de har sagt "Det er veldig hemmelig, spennende og privat så du får IKKE lese det!" også går de på do.. Jeg mener. Hva?

Hoiii jeg kjenner det er litt vanskelig å komme opp med 15 ting absolutt alle damer ønsker seg. Seks til!

10: Penner
Til skrivebøkene. D'oh.

11: spesielle notatbøker
NEI, det er ikke juks. Det hadde vært juks hvis jeg skrev opp "Spesielle penner" som nummer 12. Okei. Kokebok til å skrive i, det er nyttig for noen. Huskelistebøker. Det finnes en bok hvor man skriver opp detaljer om en vin så man husker hva den heter neste gang man får lyst på den. En bok med lister over ting.. Etc. Alle ønsker seg dette hvis man går ut i fra at det finnes en spesiell skrivebok som passer alle damer.

12: Plaster
Før eller siden kommer hun til å snuble og få skrubbsår!

13: Neglesaks
Neglesakser er forbruksvare. De forsvinner. Samme med neglefil! Voosj, borte!

14: Votter/skjerf/luer
Samme som neglesakser, de bare blir borte uten forvarsel! PS: jordbærlue savnet. Belønning utloves.

15: Noe som ikke er julepynt eller lys eller servietter eller body lotion
Det er nemlig det alle de andre pakkene er.

Sånn! Da gjenstår det vel bare å si at det ikke er noen vits å komme med surmagede kommentarer som "men jeg har ingen hender så jeg ønsker meg ikke votter!" for hvis du ikke ønsker deg disse femten tingene er du nemlig ikke dame. Ny kjønnsdefinisjon fra og meeeed.. NÅ!

15 julegavetips for noen andre enn meg

2010-11-29T21:07:00.002+01:00

Dagbladet presenterer i dag "15 julegavetips for henne."
For det første vil jeg bare si at jeg egentlig bare leser dagbladet fordi de har så fine overskrifter, som "Mann med halvt hode tatt for sexkjøp" og "Ugly Betty-stjerne drepte mor med samuraisverd!"

Så vi jeg gjerne komme med noen tips til dem som tenker at det er lurt å følge dagbladets femten tips når de skal kjøpe gaver til meg:

Tips 1: Varme tøfler eller andre strikkeplagg
Jeg har tøfler. De ser ut som kjempestore, hårete føtter! Så det trenger jeg ikke.

2: Gode duftlys eller annen hverdagsluksus
Når ble duftlys fra Nille hverdagsluksus? Hva er egentlig hverdagsluksus? For meg vil jeg si at hverdagsluksus må være å gå på kino på onsdag i stedet for lørdag. Men siden jeg trener på onsdager er det vel mer latskap enn luksus. Men gavekort på kino ønsker jeg meg faktisk.

3: Skal du kjøpe undertøy, er det en fordel å vite hvilken størrelse mottakeren har
Altså, hvem er det som kjøper undertøy til hverandre til jul? Hvis man får det av noen andre enn sin andre halvdel, er det jo bare veldig spesielt, og hvis man får det av sin andre halvdel er det faktisk bare et hint om at mensentruseandelen har begynt å ta over litt mye i skapet. Forøvrig kan jeg informere om at jeg foretrekker å kjøpe undertøyet mitt selv.

4: En fin gave er et par klassiske pumps
En fin gave er ikke et par klassiske pumps. Hva er pumps uansett? Og hvor stor er sjansen for at jeg klarer å gå dem dem på romjulsholke? En fin gave er støtteskinner og klippekort på legevakta!

5: En liten festveske er noe man aldri kan få for mange av
Jeg har ingen festvesker. Så jeg klarer meg i grunnen bra. Føler de begynner å bli nok festvesker nå. Har kjøpt et eget festveskeskap sånn at jeg skal ha plass til alle festveskene mine. Som jeg bruker på fest..

6: For den moteinteresserte er en bok en perfekt gave
Visste du at man kjøper sånn tre ganger flere bøker i desember enn ellers i året? Hva betyr det, mon tro? At man mener at andre burde lese mer? Sannsynligvis. Forøvrig kan jeg informere om at en bok ikke er den perfekte gave til en moteinteresserte, ei heller til meg, da jeg har lånekort på biblioteket og låner omtrent førti dokumenter i måneden. De elsker meg på Deichmanske.

7: Det er vanskelig å kjøpe klær til andre, men enkelte plagg slår sjelden feil. En bolero med paljetter passer til flere størrelser og pynter opp selv det kjedeligste plagg.
Jeg tar dette til følge og kjøper inn bolero med paljetter til samtlige kvinner i slekta, fra oldemor på 114 til kusinen på tre. Alle elsker boleroer med paljetter. Spesielt når det pynter opp kjedelige plagg, som f.eks. onepiece!

8: Smykker er enkle å kjøpe
Jeg vil ikke ha smykker.

9:Velduftende kroppsprodukter og sminke er perfekte gaver til kvinner. som er stygge og lukter vondt! Husk at ingen damer ikke har noen slags produkter i denne sjangeren fra før eller noen preferanser om hva slags produkter de vil bruke, så kjør på og gi dem mer body lotion. Slår aldri feil.

10: En kroppsolje er det beste valget man kan gjøre nå på vinteren som huden er ekstra tørr. Ellers har man alltid bruk for nærende kroppskremer av alle slag. Er ikke dette det samme tipset som det forrige? Og hvem bruker egentlig kroppsolje?

11: Neglelakk er en perfekt venninnegave og er virkelig trendproduktet over alle. Sats på en beige neglelakk om du er usikker Jeg får stadig vekk venninnegaver med lappen påskrevet "visste ikke hva jeg skulle gi deg, så jeg gav deg BEIGE NEGLELAKK." Hvis jeg får beige neglelakk av en venninne til jul, skal jeg lakke øynenbrynene hennes med den mens hun sover. Hvem vil ha beige neglelakk uansett?

12: En øyenskyggepalett er også noe de fleste jenter har bruk for. Jeg har ikke bruk for en øyenskyggepalett. Jeg har en øyenskygge med en sølvfarge og en svart farge, og den bruker jeg når jeg pynter meg en gang annenhver måned.. Så jeg tror jeg faller utenfor kategorien "de fleste jenter" her også.

13: Veskestørrelser av produkter man bruker mye, er en perfekt gave til jenter på farten. Mange parfymer kommer nå i mindre veskevarianter, og en rettetang i ministørrelse er ypperlig til å ha med i vesken når man er ute.
Jeg visste ikke engang at det finnes minirettetang. Jeg kan ikke si jeg har noe særlig akutte behov for å rette håret når jeg er "ute." Ei heller parfymere meg. Det pleier å holde lenge med en dusj dolche&gabbana om morgenen. 'cause I got it like that!

Jeg er litt usikker på hvor de to siste tipsene ble av, men da kan jeg like så godt slå til med to tips jeg har funnet på selv:

14: Gi henne alle de seks bindene av "Min Kamp" og lesebriller fra Nille!

15: Gi bort en boks med te! Det fikk jeg i bursdagsgave, jeg ble kjempeglad!

Ellers kan jeg informere om at jeg stort sett bare ønsker meg ting de har til sånn 20 kroner på IKEA. Så det blir en rimelig jul for foreldrene mine!

Skjønnsdiskriminering

2010-11-19T14:56:00.003+01:00

Da jeg var liten hadde jeg skikkelig dårlig smak.

Først gikk det i rosa og Barbie. Så Spice Girls og hest. Så Britney Spears ooog mer hest.. Og så W.I.T.C.H.-blader! Dessuten samlet jeg på kosedyr og tigergutt-ting. Så ble jeg fjorten og veldig, veldig sint og hørte på japansk rock av halvannen meter høye menn utkledd som damer.. Smakfullt. Men okei, noe av den musikken orker jeg fortsatt å høre på. Men det var litt teit uansett.

Jeg skulle veldig gjerne kunne sagt at jeg digget lego, dinosaurer og Beatles før jeg begynte på barneskolen. Men jeg gjorde ikke det. Jeg likte prinsesser og søte dyr og ponnier og ikke minst rosa. Jeg nektet i flere år å gå med noe hvis det ikke var rosa. Jeg fikk til og med rommet mitt malt rosa.

Hvor i all verden fikk jeg den ideen fra?

For jeg tror ikke foreldrene mine noen sinne har ønsket seg en liten prinsesse og foret med med rosa klær og barbiedukker. Jeg tror de ønsket seg en tøff og selvstendig datter med reflekterte meninger og sånn. Og det fikk de jo til slutt også. Det var bare et par omveier. Var de glad for at jeg idoliserte en gjeng anorektiske damer som nesten kan synge og nesten har på seg klær? Neppe.

Er dagens pikeforeldre glade for at døtrene deres digger en syltynn attenåring med egen Tv-serie og en fem år eldre undertøysmodell om kjæreste? (Miley Cyrus) Eller at de vil ha hvert eneste klesplagg med Hello Kitty på, et symbol på internasjonal kapitalisme og forbrukerkultur? Neppe. Hello Kitty har forresten ingen munn. Det er ikke meningen å være sinnafeminist, men jeg tror ikke det egentlig er tilfeldig.

For å ha det på det tørre, jeg tror ikke noen gutteforeldre ønsker seg en gravemaskinsjåfør heller, men det er så mye lettere å understreke poenget med jenter.

Enhver vordende mor til en jente blir sjeleglad hver gang hun får et plagg som ikke er rødt eller rosa. For det er jo liksom det man skal gi bort. Bittesmå rosa sparkebukser med kroner på. Rosa bamser og sånt.. Dritt. Selv om man ikke ville kjøpt det til sine egne barn, kjøper man det til andres. Jeg tror mye av tidlig innflytelse kommer fra ting som er stas. Gaver og leker. Og jeg ønsket meg jo bare barbie til fireårsdagen. Men var det min idé?

Det er en vanlig klisjé at man i fødselsannonser skriver "vi har fått en stor og sterk gutt!" eller "vi har fått en søt liten jente/prinsesse!" Når JEG får barn skal det stå "Vi har fått en verdig kriger! AHOGA!"
Så legger vi lista derfra, tenker jeg.

Dramasultan

2010-11-19T13:31:00.002+01:00

Misforstå meg rett. Jeg mener ikke å være rasistisk. Eller sånn ignorant og uvitende. Selv om det kan hende jeg er litt av nettopp det. Men jeg begriper meg ikke på utlendinger på bussen.

Og når jeg sier utlendinger, mener jeg sånne utlendinger som det finnes ekstremt mange av i Oslo. Du kjenner typen. PS: Ikke svensker.

Ting en jeg ikke begriper: hodeslør er et tradisjonelt plagg man bruker for å ikke tiltrekke seg menns øøh.. Oppmerksomhet. Og sånt. Kort sagt for at man ikke skal være så sexy. Derfor synes jeg det er veldig, veldig rart å gå med burka, høyhælte støvletter, løsvipper, glitterøyenskygge og fjorten lag lipgloss. Skal man være sexy på en usexy måte eller usexy på en sexy måte? Hvorfor kan de ikke bare gå nakne når de uansett skal drive og hore seg til sånn med mascara?

(ja, og sånn for å være politisk korrekt, så synes jeg at damer burde få ha på seg hva de vil. Men det er litt sånn som damer i striesekk og nettingstrømper. Hallo. Eller designersko og onepiece? Skal du kose deg eller være Carrie fra sex&singelliv? Bestem deg!)

Ting to er at det alltid er så mye drama på gang når utlendinger snakker i telefonen. Uansett hva slags kryptisk språk (Ps: ikke svensk) de snakker, er det alltid med høyt volum og innlevelse. Det kan godt hende at de sier "Hei kjære, kan du kjøpe dopapir på vei hjem, sånn med søte snømenn på, også en grillkylling og et salathodet og et brød og litt melk?" men det høres virkelig ut som om de sier "HVORDAN KAN DU SI DET DIN ESELRUMPE?!? NÅ BLIR DET SKILSMISSE FRA ALLE KONENE DINE! IKKE FAEN OM JEG GIDDER Å LØSE UT DENNE BOMBA PÅ TRIKKEN NÅ!"

Unnskyld for at jeg skrev faen, det var utlendingen som sa det.. Tror jeg.

Hver gang en utlending tar telefonen på bussen, får jeg for meg at det er skilsmisse, terrorangrep, gjengopprør og krig på gang. Kanskje det hører med til deres unike kultur å kjefte i telefonen. Kanskje de tror at de må rope fordi den i den andre enden er så langt unna.

Okei, den var slem.

En gang var jeg forøvrig så heldig at dramaet utspilte seg på norsk! Det hørtes sånn ut:

Så han kalte deg for hore?
Også spytta han på deg?
Spytta han på deg eller ikke?
Også slo han deg?
Ja, enten slo han deg, eller så slo han deg ikke.
Så han slo deg.
...
Når slutter'n på skolen?

Bare sier det jeg. Kjedelig på trikken er det i hvert fall ikke.
Og forresten! En gang så jeg en dame som snøt seg i hijaben! Det var morsomt det! Ulekkert og internasjonalt.

Månedskort på trikken er definitivt verdt pengene.

Kollektivets kvaler

2010-11-18T18:59:00.002+01:00

Jeg ønsker meg en eneste ting til jul. En t-skjorte påtrykket skriften "I'm not cleaning this." Så skal jeg ha den på hver gang jeg er på kjøkkenet. Haha.

Nei, seriøst, så ønsker jeg meg penger og tegneserier. Og iPhone. Neida. Joda. Neida.

Det er på ingen måte naturlig å bo i kollektiv. Jeg er så glad for at jeg ikke bor i f.eks. India og deler 15 kvadratmeter jordgulv med mor, far, sju søsken, onkler, tanter, søskenbarn, besteforeldre og ei geit. Og jaaada, jeg vet at alle i India ikke bor sånn. Men det er sikkert noen som gjør det. Det kunne skjedd.

Søpla er full igjen. Jeg har ikke tatt ut søpla på flere uker. Hvorfor ikke sier du? Fordi jeg tok den ut for to-tre uker siden, og siden da har noen tatt ut søpla en gang. Så det er fem andre sin tur før det er min tur igjen. Jeg stresser ikke så veldig med det, bare legger det lille jeg måtte ha av søppel oppå de andre sitt.

Det er faktisk ikke mitt problem. Selv om det irriterer meg litt.

I forrige uke var det en eller annen smarting som tømte flere liter vann over begge stekeovnene og la ved en lapp hvor det stod "please please clean me, I am your oven and you need me every day. Oven." Vannet ble liggende i ca. et døgn og så brukte jeg TO DORULLER (og jeg bruker lambi, det er dyrt..) på å tørke det opp. Oh joy. Så skrev jeg en passende lapp om at man kanskje kunne vaske ovenene i stedet for å helle masse vann på og la meg gjøre det og attpåtil skrive teite lapper. Og at jeg skulle helle vann i senga til den neste som prøvde seg. Også skrev jeg "Grow up" til slutt. Men så ombestemte jeg meg og skrev en snillere lapp rett etterpå. For sånn er jeg, en avslappet og balansert person som i hvert fall ikke bryr seg om at det er møkkete på kjøkkenet, nei!

Det er forresten nøyaktig en uke siden og nå ser ovnen ut som om den har vært på russetreff på Tryvann igjen, så det hele var ganske unødvendig, om jeg må få påpeke det.

Mitt desiderte favoritt-TV-program er "how clean is your house?" med KIM OG AGGIE! JA! To erkebritiske fine damer som løper rundt i et utrolig møkkete hus, det er tyggegummi og kattespy i vegg-til-vegg-teppene og døde mus med likmark i i kjøkkenskuffene, også har de alt kjøkkenutstyret i oppvaskkummen og flaskekorker i kjøkkenskuffene. Og Kim og Aggie tråkker forsiktig rundt i høye hæler og roper "smell this Aggie! UUUHH!" Og så vasker de hele dritten og kjefter på dem som bor der. Det burde sendes i stedet for Paradise Hotel. Nei! Kim og Aggie burde være på Paradise Hotel! Ja.

Poenget er at jeg ikke har noen problemer med å skjønne hvordan disse husene har blitt så utrolig møkkete og rotete. (en gang måtte de bare ta ut senga av et rom og så dytte resten av tingene som var på gulvet i søplesekker. Haha! Tapere!) Disse husene har ganske enkelt vært bebodd av dem jeg deler kjøkken med. Hvorfor de ikke er på TV-programmene? Fordi det skal ryddes vel. Da er de alle andre steder. Så kommer de sigende inn i huset en halvtime etter av støvsugeren er slått av og sier sjenert "Hey." og steker de kulinariske hybelrettene sine, heller matrestene ut i vasken.

Jeg tror jammen jeg skal sende noen sånne t-skjorter til Kim og Aggie. Da blir de nok glad. Når jeg tenker meg om tror jeg jeg faktisk ønsker meg en t-skjorte hvor det står "Smell this Aggie!"
Da blir det jul da.

Lavpannediett

2010-11-17T20:47:00.006+01:00

Har du hørt om han som ble feit av å spise poteter? Ikke jeg heller.

Jeg begriper meg ikke på dietter. Spesielt lavkarbodiett. Med besteforeldre som har levd hele livet på hjemmebakt brød, selvfanget fisk og poteter og andre grønnsaker dyrket i hagen, og som er sprekere enn meg, selv om de nærmer seg åtti, nekter jeg å tro at noen kan få BMIen til å tippe førti ved å spise pasta.

KK, min evige kilde til kostholdstips og underholdning, skriver bl.a. "hvis du vil gå ned i vekt bør du ikke spise mer enn to brødskiver om dagen." Jeg spiser knekkebrød. Så det teller ikke. Men jeg nevnte det for min anonyme venn Thea, for det er jo det hun heter, i helga, og hun sa at hun spiser åtte brødskiver om dagen. Er Thea feit? Nei. Ikke det spor.

Greit, jeg kan forstå dette: Hvis man slutter helt å spise noe og fokuserer på kosthold blir man slankere. Hvis man først skal kutte ut noe kan man likesågodt kutte ut karbohydrater, som bare er billig vomfyll. Ikke så mye C-vitamin i spaghetti.

Jeg leste om en dame som hadde begynt med lavkarbodiett en gang. Nå spiste hun omelett til frokost. Uten brød. (blæh) Og spiste aldri lettprodukter. Seterrømme og h-melk! Nammmm..

Men altså, når ble det ikke nok med et variert kosthold og regelmessig trening for å holde formen? Jeg kan ikke huske å ha hørt om noen som spiste fem om dagen, drakk vann i stedet for brus og sparte smågodet til lørdag, samt trimmet noen ganger i uka, men til tross for alt dette - uhu! - spiste PASTA flerfoldige ganger i uken og TRE brødskiver til lunsj, og vet du hva, han ble rund som en kule og måtte heises ut av vinudet med heisekran fordi kroppen ble for stor for dørkarmen.

Nei, jeg tenker det heller var hurtigmat, fet mat, snacks, snop og latskap som rammet vår venn fleskeræv. Og ærlig talt, er det virkelig verdt det å være tynnere enn Kate Moss når man lar lørdagsgodet passere i stillhet og drikker så mye vann at man nesten spyr før og under en julemiddag så man ikke skal spise så mye?

Nei, jeg sier som KK sier:
Det er ingen som sier at du ikke kan unne deg en liten kopp lett-is nå og da!

Så da er det vel bare å nyte livet.

Det beste i livet er gratis

2010-11-09T12:36:00.002+01:00

Jeg har innledet et forhold jeg vet vil vare livet ut. Og slapp av, svigermor, jeg snakker ikke om Eirik. skjønt, det kan kanskje vare livet ut det også. Sånt finner man ut når man er der. Uansett.

Biblioteket og jeg har blitt bestevenner. Det er som å møte en utrolig kul person og tenke "hvor har du vært hele mitt liv?" Hvordan er det mulig at dere to har eksistert i samme verden og passet så godt sammen uten å vite om hverandre?

Sånn er det med biblioteket og jeg. Javel, vi har snakket sammen før, utvekslet noen bøker nå og da, men jeg har ikke før nå skjønt hvilket tilbud det egentlig er. Ikke en gang julenissen er så serviceinnstilt som biblioteket, for han krever at du skal være snill for å få noe. Biblioteket ber ikke om noen ting.

Som denne uka, hvor jeg oppdaget at Johan Harstads fantastiske skuespill "osv." skal gis ut i bokform. Jeg oppdaget også at Haugen Bok gjerne ville ha 399,- for herligheten. Biblioteket vil ikke ha noen ting. De hadde bestilt den på høyskolebiblioteket, så jeg reserverte.

Dessverre viste det seg at biblioteket på HiO skulle låne ut nettopp den boka til en utstilling, så ventetiden ble litt lang (8 januar). Da tyr man til Deichmanske. Nok et lite problem oppstår, det er ikke mulig å bestille boka på nett. Jeg sender en liten beskjed i stedet. "Hei, jeg vil gjerne reservere denne boka til dere får den inn, men det virker ikke på nettet!" Det går fem minutter før jeg får en sms. "Heisann sveisann, boka er reservert, vi sier i fra når du kan hente den. Koz&klemz"

Det er altså så magisk som dette: det finnes et sted som kan gi deg alt du vil ha av bøker, blader, tegneserier, musikk og film og de krever minimal innsats fra deg. De vil dessuten hjelpe deg. De gjør det ikke fordi de må, men fordi de har lyst. De blir glade når du låner ting.

Ikke en gang nissen gir så mye og krever så lite. Ikke en gang Jesus. Ikke en gang bestemorra di er så villig til å gi uten å ta.

Og sånne forhold, som gir maksimalt utbytte ved minimal innsats, de er verdt å ta vare på. Livet ut. Sånn er det bare.

Helt alvorlig om noe veldig alvorlig

2010-11-01T21:17:00.002+01:00

Jeg blir så sint. Ikke så sint som jeg pleier å være, men så sint at jeg får lyst til å gjøre noe, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, som faktisk virker, og som ikke er ulovlig.

Ulovlig, i motsetning til noe så grusomt som pelsdyroppdrett. Jeg skal ikke gå inn på hvorfor det er galt å ale opp dyr i trange, trange bur utelukkende for å lage et produkt som overhodet ikke har noen nytteverdi eller mening utover å se fint ut. Det regner jeg med at du klarer å tenke ut selv. Det som gjør meg sint, er at fine, rike, kloke Norge, som aldri har startet krig engang, er en av de største pelsdyrnæringene i verden.

Det som gjør meg sint er at ingen gjør noe med det.

Det som gjør meg sint er at en må offentliggjøre bilder av mink som bor så tett at de har gnagd av hverandre ørene, dyr som spiser rester av søsknene sine, dyr med verkende sår som dekker hele hodet, dyr med et stort, åpent sår der det skulle ha vært et bein, for at politikere skal si noe som helst om pelsdyrnæringen.

Det som gjør meg sint er at sånne bilder ikke framkaller reaksjoner. Eller konsekvenser.

Alt dette har jeg hentet fra aftenposten

Hva er tiltakene for å få slutt på disse overgrepene?
Vi kan lese at pelsdyroppdrettere skal få "beskjed om å skjerpe seg." Og at mattilsynet skal sette problemet til livs med "uanmeldte tilsyn." Dette er fordi "næringen har trådt over grensen for det som kan aksepteres" og har "lenge levd på balansepunktet for det tillatelige." Nøyaktig hvor er balansen mellom frie dyr og meningsløs masseproduksjon av ulykkelige liv?

For nå, nå skal de skje ting. for dette er "definitivt siste sjanse." Vi kan videre lese at det ikke har skjedd forbedringer på ÅTTE ÅR. Tar det virkelig SÅ lang tid å skjønne at dette er en mildt sagt ufin næring? Så er det en annen smarting som er "opprørt." "Det er først og fremst næringens ansvar å få dette på plass, men myndighetene har en viktig kontrolloppgave," sier han. Nå har vi allerede sløst bort åtte år og millioner av dyr på å finne ut at næringen ikke makter å "få dette på plass." Hvilket igjen betyr at den "viktige kontrolloppgaven" myndigheten har, er bare en enkel ting.

FORBUD mot all pelsdyrnæring i Norge. Ikke om åtte år. Ikke som et løfte for neste regjeringsperiode. NÅ.
Det finnes ingen gode nok unnskyldninger.

Brus er min rus

2010-10-22T19:01:00.002+02:00

Det er utrolig vanskelig å få venner når man ikke er deltidsalkoholiker.

Og det sier jeg ikke fordi jeg ikke har noen venner eller mener at jeg ikke har nok venner. Jeg sier det heller ikke fordi jeg mener at folk burde drikke mindre. Jo, okei, så mener jeg egentlig det. Men sånt må man egentlig bestemme selv.

På skolen i år har vi hatt to oppgaver. Vi har gjort ferdig en og begynt på en nå. Begge oppgavene er gruppeoppgaver. Og hva sier den lure, men late, læreren?
"Lag grupper selv!"
På den måten forutsettes det
1: at alle har funnet seg venner i den nye klassen, til tross for at de kanskje er helt nye i byen og fryktelig sjenerte
2: at alle har funnet seg gjenger på 3-5 stykker sånn at gruppene blir passe store.

Jeg synes det er helt grusomt. Nå er jeg såpass voksen og selvsikker at jeg bare finner meg noen løsbikkjer som meg selv som ikke har brydd seg så mye om å bli bestiss med alle de nye folka, og danner en gruppe av venneløse. Men sett at jeg kom rett fra videregående, hvor jeg ble fryktelig mobbet, var enormt sjenert og likte å jobbe alene? Sett at jeg ikke hadde noen gruppe?

Den smarte, men late, læreren løser dette sånn:
"REKK OPP HÅNDA DE SOM IKKE HAR FUNNET NOEN GRUPPE!"
Hvis dette hadde skjedd på ungdomsskolen hadde jeg grått meg i søvn hver kveld i tre uker etterpå. Det at ingen vil være på gruppe med deg kan være veldig sårt. Du er uønsket. Ingen vil ha deg på laget. Ingen bryr seg om hva du kan bidra. Og så må du i tillegg vise at du er av disse ulikbare. Helt forferdelig.

Men det var en liten avsporing, fordi jeg synes man kan løse så mange problemer her i verden med å dele opp klasselista i ti. Ferdig med det. Alle stiller likt. Sånn er det imidlertidig ikke.

Jeg skal innrømme at jeg har gjort null innsats for å bli kjent med folk på skolen. De fleste er veldig mye eldre enn meg og bryr seg om ganske andre ting enn meg, og jeg har følt i flere år nå at jeg ikke klarer å holde kontakten med alle menneskene jeg bryr meg om allere. Så hvorfor skal jeg mingle som en annen Jenny Skavlan og være på fornavn med alle, når jeg klarer meg fint uten? Dessuten har jeg veldig lett for å miste fokuset på faget hvis det er en mye morsommere lekekamerat jeg kan få til å le ved siden av meg. Synd, men sant.

Jeg har forresten blitt litt kjent med noen, så jeg er ikke isolert og ensom heller. Ikke bekymre deg.

Uansett, sett at jeg hadde vært denne ensomme, redde bygdejenta som kommer rett fra mobbe-videregående. Dette er hva som møter meg første skoledag:
"Hvis du vil bli kjent med noen, har fadderne organisert pub-til-pub-runde i kveld! Da skal vi bli fulle og det blir gøy! I morgen er det fest! På lørdag er det ekstra fest!"

Rett skal være rett, det var alkoholfrie arrangementer tilbudt i løpet av uka også, men de var i mindretall, og flesteparten av dem var ikke akkurat et åpent tilbud om sosial omgang. Det var mest omvisningsturer og filmtitting.

Jo. Jeg er, som sagt, ikke deltidsalkoholiker. I motsetning til de fleste på min alder. Det virker som om det for mange er en selvfølge å bli rimelig god og full minst to ganger i uka. Og hvis man synes det er gøy må man jo bare gjøre det, (men gjerne ikke på felleskjøkkenet torsdag kveld/natt, mens man synger høylydt til dårlige åttitallsslagere. Jeg mener. Var det ikke sånt man drev med på ungdomsskolen?)men jeg synes det er egentlig relativt kjedelig å sitte i en stol og være litt stille av seg og prøve å holde en hyggelig samtale mens de rundt deg blir gradvis fullere, gradvis mer høylydt og får gradvis veldig dårligere musikksmak.

Jeg vet jeg sikkert virker som en bitter gammel dame som nekter å få venner bare fordi de drikker. Jeg vil ikke det skal virke sånn, men når det sosiale som skjer er å drikke, blir det fort litt ensomt. Ja, jeg vet det, jeg kan være med og drikke, men jeg synes ikke det er noe godt eller gøy å bli beruset.

Dagens ungdom har to måter å sosialisere på: fylla og facebook. Og på fredag og lørdag kveld er det ingen som sitter på facebook i hvert fall. Det har jeg allerede sjekket for deg.

Så siden jeg er en bitter, gammel dame, skal jeg feire helgas ankomst med å vaske sengetøy, tørke støv og vaske hybelen. Livet er en fest og jeg er ikke invitert.

Utsettelsens kunst

2010-10-20T14:21:00.002+02:00

I går dro jeg hjem fra skolen kvart over tolv for å lese om organiseringen av norsk bibliotekvesen og kanskje sove litt. Klokka åtte begynte jeg å lese. Før det hadde jeg sovet, dusjet, lest to store donald-pocketer og laget middag. Jeg skulle bare litt før jeg begynte. Så det ble så-som-så med lesingen.

Jeg opererer som regel med regelen "alt du gjør er din feil." Som f.eks. hvis jeg er feit er det min feil fordi jeg spiser for mye sjokolade og trener for lite. Eller hvis jeg er fattig er det min feil fordi jeg har brukt opp alle pengene mine (f.eks. på sjokolade.. Ser du mønsteret?)

Så hvis jeg makter å bruke åtte timer på å utsette skolearbeidet er det faktisk bare min feil. Og det er jo en ubehagelig sannhet. For det betyr jo at jeg ikke kan skylde på noen andre når jeg ikke gjør leksene mine. Hvilket igjen betyr at jeg bare har meg sjøl å skylde på når jeg får F på eksamen.

Jeg antar det er en del av det å bli voksen.

Jeg sitter just nu og blogger og sånn i stedet for å gjøre oppgaver i klassifikasjon. Og det er jo egentlig bare min feil. Men samtidig er det litt Dewey sin feil også, som lagde et sånt grusomt forvirrende system (det har riktig nok blitt endret 20 ganger etter at han lagde det, så all skylda kan han ikke ha..) som tar flere år å lære seg å bruke. Jeg forstår hensikten, men når alle brukerne har følgende forhold til Dewey : "åja, de små rare tallene på baksiden av bøkene?" så er egentlig mye av løpet kjørt når dem systemet lages for ikke klarer å bruke systemet. Nuvel.

Videre kan jeg skylde på læreren, som har laget så vanskelige oppgaver.

Eller jeg kan skylde på dem som gir meg så mye å gjøre at jeg ikke får sovet nok. Jeg tror egentlig at jeg aldri kan få sovet nok.. Men jeg har da mye å gjøre for det. Spesielt siden jeg burker åtte timer daglig på å lese donald.

Eller så kan jeg skylde på.. Tja. Jesus? Regjeringen? Jeg tror jeg skylder litt på regjeringen! Hva annet hadde folk forventet når de stemmer rødgrønt? Hæ? Vet de ikke at FrP er den eneste veien til skattelette og evig lykke? Alle vet jo at hvis hver og en sitter på sine egne penger og slipper å hjelpe andre kommer alle til å få det skikkelig fint, spesielt i eldreomsorgen og nsb! I motsetning til nå, for nå er det helt jævlig, selv om vi har det bedre enn alle andre land i verden! Ikke har jeg råd til svømmebasseng heller! FØKK REGJERINGEN!

Jeg leste et intervju med hun utrolig dumme gåsa som ble valgt og så ikke valgt og sånn for litt siden og hun sa "visste du at flere studenter lever under fattiggrensen? Da jeg studerte fikk jeg 6000 i måneden i studielån og hadde 6000 i husleie!" 1: Kanskje du skulle sett etter et litt billigere sted? 2: FÅ DEG EN SOMMERJOBB 3: Jeg får 6600 og betaler 3500 i husleie, de resterende 3100 strekker til mat og klær og evig lykke hele måneden. Dessuten sper jeg på med litt sommerjobbpenger og lever fetere enn Ronald McDonald!

Og hvem sin skyld er det?
Jo, det er bare min.

Teknologisk framdritt

2010-10-19T20:35:00.002+02:00

Jeg blir så deprimert av moderne kommunikasjon.

Ta mobilen min for eksempel. Den eneste som kontakter meg via mobil er kjæresten min. Og så ringer mammaen min på søndag kveld. Og det er det. Ingen sender meg sånne kjede-sms engang, sånn "Brystkreft er seriøst farlig og man kan dø og sånn! Send denne videre til femti jenter hvis du kjenner en jente du ikke vil skal døøøø! Og sånn. Klemz!" (Det er forresten veldig synd at koz&klemz forsvant ut av det norske språk..) Med mitt abonnement koster det 0.39 øre å sende en sms. Så jeg skjønner ikke hvorfor ingen gjør det oftere.

For ikke å snakke om facebook. Jeg har enkelte "venner" på facebook som ALLTID skriver slemme kommentarer for å være morsomme. Jeg prøver å ha festlige statusoppdateringer og komme med generelle vittigheter i kommentarer og sånn, men å lese disse svarkommentarene som kommer fra enkelte er som å ha en sånn dementor fra Harry Potter som bare suger all livskraft ut av deg. Det er som om de bare henger over meg og inhalerer hvert fnugg av innhold i meg. Selv har jeg samme egenskap med smågodtposer, men jeg har ikke så dårligsamvittighet for det.

Av og til er denne bloggen også helt utrolig deprimerende fordi jeg vet at det er så mange som leser den, men samtidig er det igjen bare Eirik og moren min som kommenterer! (okei, det er litt fler, men som regel nesten ingen.) Desto mer deprimerende er det da når jeg leser en av disse motebloggene til en av disse pene, blonde jentene, og at det er TRE HUNDRE OG FEMTITO personer som har funnet noe å skrive om "I dag spiste jeg knekkebrød til froookost! IIIHIH serr lol bilde!"
Riktig nok er 70% av disse kommentarene "HEii! Pliiis skriv om bloggen min i bloggen din! Diigger deg! SERR!" Og det kan jeg forsåvidt spare meg for.

Greit nok, jeg bryr meg ikke stort om berømmelse og popularitet (skjønt jeg kunne likt å få masse gratis dritt i posten..), jeg bryr meg mer om litt oppmerksomhet. Gi et lite pip. Sånn at jeg slipper å sitte og tenke at ingen i hele verden bryr seg om meg bare fordi de ikke har skrevet noe på veggen min på FACE.

Det største problemet er at jeg tross alt ikke ville synes at dette var noen krise hvis jeg ikke hadde hatt tilgang på noe av denne teknologien. Hvis jeg hadde hatt hustelefon og postkasse ville jeg ikke akkurat grått meg i søvn om ingen ringte meg en gang i timen.

Moderne kommunikasjon innbærer stort sett at alle sitter i hvert sitt hjørne og roper "SEEEE PÅ MEEEEG!" Før i tiden kunne man oppnådd ønskede resultater ved å stille seg på en boks på Oslo S og rope det samme, men hvis du gjør det i dag kan du banne på at samtlige til stede vil late som om du ikke finnes. Derfor gjør alle det samme på internett. Problemet er at det er så mange hjørner at flesteparten ikke finner fram til ditt hjørne, og hvis de gjør det, vil de sannsynligvis bare videre til neste hjørne.

Dette kalles forresten støy, når man finner alt annet enn det man leter etter av informasjon.

Hvor var jeg? Jo. På nettet i dag driter alle i å se andre. De driter i å si "tusen takk for dette fantastiske bidrag til mitt åndelige sjeleliv og intellekt." De sier bare "Halla, kul du er, les bloggen min, den er mye bedre enn din!" (hvilket den mest sannsynlig ikke er..) Og hvis de først kommenterer på noe er det bare fordi de har noe sykt viktig de vil at andre skal synes er bra. Sånn har jeg det i hvert fall. Nesten alle facebook-kommentarene mine kommer ut av et ønske om at noen skal synes at jeg er morsom. Som regel gidder jeg ikke engang å skrive gratulerer hvis noen står på eksamen eller blir gravide eller noe. Så slem er jeg.

Så poenget er at hvis alle gav meg litt mer oppmerksomhet, ville jeg fått det mye finere.

Takk for oppmerksomheten.

Sinnadamen

2010-10-06T21:06:00.002+02:00

Jeg vil ikke være sint. Jeg vil ikke være snobbete heller.
Det er bare det at alle er så utrolig dumme.

Sånn som felleskjøkkenet her. Det er jo ingen som vasker det! Selv om det er deres tur og alt. Og i forrige uke var det noen som sølte appelsinjuice på bordet på onsdag. Det ble liggende til jeg vasket det bort på mandag. Det er nemlig min uke denne uka, men jeg vet ikke om jeg orker å vaske, for det er så forferdelig ekkelt der. Også får jeg lyst til å skrive sinte lapper og kalle alle de andre for barnslige drittsekker. For de er jo det. Og jeg som lovet meg selv å ikke hisse meg opp over det dumme kjøkkenet som jeg visste ikke kom til å bli rent i det hele tatt.

Eller sånne som sitter i det ytterste setet på trikken og har setet ved siden av seg tomt. Hva er problemet deres? Og det er greit nok at du er innvandrer og fra en veldig spennende og åpen kultur, men er du nødt til å rope i telefonen fordet? Og det er sikkert veldig interessant for venninna di at du har all verdens problemer med bittesmå ting, men det har ikke jeg, og jeg kan høre deg, jeg også.

Og alle folkene som er på forelesning samtidig som meg. De rekker opp hånda også sier de "jeg har et spørsmål.." som om vi ikke skjønte det da du rakk opp hånda?

Og har du virkelig ikke noe mer spennende å skrive på facebook enn at du skal på jobb og hva det er til middag?

Det som irriterer meg mest av alt er at disse tingene er helt ubetydelig små og ikke burde plage meg i det hele tatt. Da jeg flyttet hit lovet jeg meg selv at jeg skulle bry meg mye mindre med hva andre gjør, uansett hvor dumt og uhøflig det måtte være, men jeg klarer ikke helt å ignorere det. Jeg ser sånt på bloggen min også, når jeg får inspirasjon til å skrive er det ofte fordi jeg er oppgitt over folk flest. Nesten hver gang. Jeg klager. Jeg er et klagete menneske.

Jeg som ikke skulle klage mer og alt, jeg klager i vildens sky, jeg er faktisk veldig flink til å klage, på en konkret og morsom måte som gjør at folk ler høyt av klagene mine. Men det er jo ikke min skyld at jeg klager, folk er så utrolig dumme, jeg skjønner ikke hvor de har det fra og hvordan jeg kan ha kommet så utrolig heldig ut av genpoolen. Å sitte på trikken og overhøre samtaler føles som å vinne i iQ-lotteriet hver dag, og det sier jeg ikke fordi jeg er snobbete, men fordi folk flest er bemerkelsesverdig dumme.

Poenget mitt er at det hadde vært mye enklere å ikke klage så mye hvis det ikke hadde vært så mye å klage over. Og det har jeg tenkt ut helt selv. Faktisk.

Trenger du hjelp?

2010-10-05T16:29:00.002+02:00

Are Kalvø har skrevet en helt fantastisk tekst om hvordan han føler seg når han handler klær. At alle synes han er den mest utrendy og stygge fyren i hele verden, at han bare vil ha en genser og komme seg ut så fort som mulig, og at han alltid velger den styggeste genseren i hele butikken.

Jeg føler meg omtrent like sexy som Moskva-Marit når jeg handler. Og like trendy som sviskekompott. Jeg går som regel på H&M fordi de har dritbillige klær som ikke ser ut som om de er sydd av en ape. Derimot er de sydd av små barn, som har slik sans for detaljer og kvalitet. Det liker vi.

Dessverre spiller de ganske stygg musikk på H&M. Sånn rytmiske greier med en dame/mann som synger med autotune-stemmen sin om kjærlighet og sånn. "Jeg elsker deg, derfor har jeg skrevet denne sangen hvor jeg rimer "love" med "wow" og synger det samme om igjen og om igjen baby baby baby ooooh, også har jeg klippet og limt de samme akkordene om igjen og om igjen mens jeg har brukt alle triks i boka for å skjule at jeg egentlig synger surt. Det er en hyllest!"

Sånt blir man ganske stressa av. Når H&M i tillegg er full med blonde jenter med perleøredobber og stramme jeans, som sier ting som "tror du Ramones er et ekte band eller bare noe H&M har funnet på?" og "Denne skal jeg ha, VOE hadde den på her om dagen!" er det ikke lett å finne den styggeste genseren i hele butikken og komme seg ut.

Det eneste som er fint med H&M er at de ikke spør om du vil ha hjelp. Du må be om det selv. I går gikk jeg inn på the body shop for å kjøpe en såpe til å ha i treningsbagen, og bak disken stod en usedvanlig mannhaftig dame. "Hm, de som pleier å være så små og søte og feminine" tenkte jeg.
"Trenger du hjelp?" sa damen, og i samme øyeblikk innså jeg at det var en mann. Og jeg finnes ikke fordomsfull når det gjelder alle variasjoner av kjønnsroller, men jeg trodde helt ærlig at det var en dame helt til han snakket, og da ble jeg ytterst forfjamset.
"Nei," sa jeg, for jeg skulle jo bare ha en såpe. Men jeg ble så distrahert av hele kjønnsforvirringen at jeg helt glemte det og begynte å se på andre ting, men hele situasjonen var så ubehagelig, for det var bare meg og han i butikken, også begynte han å rydde hyller så han kunne se meg, så tenkte jeg at han tenkte at jeg sikkert er en tyv, også endte det med at jeg gikk ut av butikken og gikk på en annen body shop i stedet. Der var det forøvrig en dame som jobbet, som så akkurat ut som alle de andre damene som jobber på the body shop.

Jeg skulle gjerne vært foruten "trenger du hjelp?"-ekspeditørene. Selvfølgelig er det bare jobben deres og god kundeservice. Men jeg kan ikke noe for det. Jeg går inn på en klesbutikk og damen spør så vennlig om jeg trenger hjelp. Jeg sier nei. Men inni meg tenker jeg:
"JA, jeg trenger et sykt billig antrekk som får meg og mine 250 kilo spekk til å se ut som Kate Moss etter at hun har vært innom photoshop. Har du noe sånt?"
Men det vet jeg jo svaret på. Så inntil videre sier jeg nei. Også spør jeg heller om hjelp hvis jeg trenger det.

PS: Jeg veier ikke 250 kilo, tro det eller ei. Men av og til føles det sånn. Spesielt når jeg er i klesbutikker. Det tror jeg ikke jeg er alene om.

Hver dag mårra blues

2010-10-05T10:15:00.002+02:00

På svensk heter Hufsa Mårran. Og ingen liker Mårran fordi hun er så kald og hun er så kald fordi hun er ensom fordi ingen liker henne. Kjipe saker med andre ord. Jeg tror den norske mårran har det litt sånn, den også.

Jeg kan ikke si at jeg gir morgenen en særlig blid velkomst når den kommer. Spesielt ikke hvis den kommer litt tidlig. Jeg er veldig flink til å stå opp tidlig og legge meg tidlig, men det første kvarteret av dagen er likefullt grusomt.

Det føles som om noen har slått meg med noe når jeg våkner. Hva det er, varierer. Noen gode dager kan et være en sånn stor, hard pute som man lar barn leke med i små klaustrofobiske rom fordi det er "trygt." Det er forøvrig ikke trygt. Spesielt ikke når man er i et sånt rom i barnehagen og Signe har besøk av broren sin som går i tredjeklasse på barneskolen og han bestemmer seg for å gi deg bank bare fordi du sier at søstra hans ikke kan lese. DEt kunne hun forøvrig ikke, hun SA til de minste barna at hun skulle lese for dem også bare fant hun på en historie som passet til bildene! Dette vet jeg selvfølgelig fordi jeg faktisk kunne lese. Uansett, storebroren til Signe kastet meg i veggen og tråkket på meg og det var ikke spesielt behagelig selv om det var opptil flere puter i rommet. Sånne puter, vet du.

Noen morgener er det en død fisk jeg har blitt slått med. Noen ganger er det en planke. Det verste jeg vet er når jeg er for trøtt til å ta bort sminken når jeg legger meg, og våkner med øynene fulle av sitronsyre. Og ikke la meg begynne på morgenånde, jeg har en ånde som kunne skremt en sulten afrikansk barneskole fra julebuffeten.

Til tross for alt dette kommer morgenen like ubønnhørlig hver dag. Jeg prøver å gjøre opplevelsen litt mindre ublid med slumreknapper og fristende frokoster, men det er og blir relativt slitsomt å stå opp.

Unntaket er i helgene, for da kan man liksom velge selv når morgenen skal komme. Men jeg har fortsatt morgenånde. Så helt optimalt blir det ikke.

Det verste er at jeg er et A-menneske. Jeg skal liksom like morgenen. Men jeg gjør jo det, det er bare at jeg er så trøtt når den kommer. Og lite fresh. Også må jeg liksom dusje og spise og rekke trikken og trikken er alltid full av folk som er minst like trøtte og sure som meg.

Jeg klarer liksom ikke se noen løsning på det heller. Hvis dagen begynner senere, kommer jeg bare til å legge meg senere også. Æsj! I det minste finnes det folk som er trøttere enn meg. Det er jo en trøst. Også er jeg ikke avhengig av kaffe.

Snusmisbruker

2010-10-04T10:14:00.002+02:00

Det har liksom blitt så trendy å være avhengig.

Sånn, på ungdomsskolen var man kanskje kul (i det minste i sine egne øyne) hvis man drakk en burk sider eller to på fredagene og smugrøykte bak gymsalen. Men nå, som de fleste vennene mine har passert tjue og ikke trenger gjøre noe som helst i smug (liker jeg å tro, da), er det liksom blitt mye kulere å være avhengig.

Også vitser man om det.
"Ja, jeg burde slutte å snuse, men det er så.. Deilig. Høhøhøhø."
Også ler alle. Selv om det egentlig ikke er så morsomt.

Men det trenger ikke nødvendigvis være snus eller noen andre ulumske ting med aldersgrense. Jeg overhører stadig folk som klager over hvor avhengige de er av kaffe. Og. Det er kaffe. Du blir ikke kul av å drikke fem kopper kaffe om dagen, så hvorfor skryter du sånn av det da? HVorfor har du lange samtaler med vennene dine om hvor ekkelt det er å bli tørr i munnen av å drikke for mye kaffe?

Er det forresten bare jeg som får grønt tiss som lukter rart av å drikke kaffe? I så fall burde jeg vel melde meg opp til ett eller annet forskningsprosjekt.

Og brus! "Åååh, jeg drikker TRE LITER COLA om dagen! Det er så.. Deilig." Hallo? Det er brus. Er du fire år gammel som ikke skjønner at du ikke blir kul av å drikke cola på en onsdag?

Og til slutt, kategorien jeg selv faller inn i. Folk som er avhengige av PCen, da spesielt med tanke på internett, spesielt med tanke på facebook.

Av og til synes jeg jeg oppdaterer statusen min litt flaut mye. Det er minst en gang om dagen. Har jeg virkelig ikke noe bedre å gjøre enn å skrive små setninger om ting jeg tenker på til 200 personer jeg mer eller mindre kjenner? En ting er å bruke facebook for å sende meldinger til venner og spørre åssen de har det, dele linker og følge med på hva folk driver med. En annen ting er å opptil ti ganger om dagen fortelle verden hva du driver med. "AAAAARGH OPPGAVEBÆSJ!" Kult for deg, totalt uinteressant for meg.

Det som er så trist er at det faktisk er interessant for meg fordi jeg ikke har noe bedre å finne på.

Og nå høres jeg ut som dem som skryter av å være avhengig av facebook. For jeg kan jo bare gå og lese en bok. Jeg er ikke dum heller. Selv om det kanskje kan virke sånn av og til.

Det magiske fantastiskstedet

2010-10-01T19:22:00.002+02:00

Det finnes et helt utrolig sted like ved deg. Det er et sted hvor du kan få alt ut vil ha av bøker, DVDer, musikk, blader, tegneserier og mye annet gratis. Du kan være der gratis i timesvis uten at noen ser stygt på deg. Du kan bruke internett og datamaskiner gratis. Lese aviser gratis. Noen ganger har de foredrag, filmvisninger og konserter. Det er også gratis.

Det heter biblioteket.

Og ja, dette er skamløs reklame for mine egne interesser, men jeg har ærlig talt ikke skjønt nøyaktig hvor fantastisk bibliotekstilbudet er før nå i det siste, som jeg har gått på bibliotekarstudie.

For: Hvis du vil lese en bok, kan du få lese den. Helt gratis. Hvis de ikke har den på ditt bibliotek, kan du faktisk be om den, og så skaffer de den til deg. Det er helt sant, de bare låner den av et annet bibliotek. Hvis du vil se DVD, får du låne det i en uke. Det er nesten like gode vilkår som å leie film, tror jeg, om ikke bedre. Også er det gratis, det også. Hvilken som helst film. De har tegneserier, CDer, LPer, musikkfiler, tidsskrifter, elektroniske tidsskrifter, mikrofilm, oppslagsverk, e-bøker, bilder og stort sett alt annet som kan kalles "dokumenter." Og det er gratis å bruke det. Gratis å be om hjelp. Og bibliotekarene liker faktisk å hjelpe deg og å låne ut ting.

Visste du at du kan be bibliotekarer om hjelp med å finne informasjon på nettet hvis du skal skrive en oppgave? Og at du kan få hjelp til å finne sikre kilder og referanser? At du kan få hjelp til å finne dokumenter fra en bestemt periode?

Visste du f.eks. at de har alle KK-bladene som er kommet ut noen sinne på Hamar Bibliotek? Eller at det finnes to tusen skolebibliotek i Norge? At alle skoler og kommuner skal ha et eget bibliotek? At i Mo i Rana finnes det et kjempestort maskineri med kasser med bøker som jeg tror ligner litt på det rommet med alle dørene i Monsterbedriften? Man bare søker på en bok også kommer den susende. Svisj! Visste du at Nasjonalbiblioteket tar vare på ALT som blir utgitt på norsk eller har noe med Norge å gjøre?

Visste du at du kan registere det som låner på biblioteker over hele Norge samtidig? Det heter nasjonalt lånekort. Da kan du låne hvor du vil når du vil. Så kan du registrere lånekortet ditt på MappaMi på nettet og få oversikt over lånene dine, og så kan du fornye lånefristen og dessuten bestille de bøkene du vil ha til ditt nærmeste bibliotek.

Det er faktisk et ganske utrolig tilbud. Jeg skjønner ikke at det går an å drive bokhandler i det hele tatt, jeg.

Om å savne noen på en passiv måte

2010-09-28T21:37:00.002+02:00

Nå som vi alle vokser opp og flytter hvert til vårt, inntreffer av og til savnet.

For det er faktisk sånn at man savner noen man har sett f.eks. på skolen hver dag i flere år, og så bare forsvinner de til en annen by ni timer og mange penger unna, så ser man dem ikke før juleferien. Kanskje.

Det er jo helt normalt å savne vennene sine.
Det som forøvrig er mer bemerkelsesverdig er måten de fleste savner vennene sine på. For jeg ser det samme på facebook om og om igjen:

"Heeei! Går det bra i Bergen? Savner deg skikkelig! Kan du ikke komme til Oslo snart?"

Det er her problemet ligger. For hvis man bor i Oslo, er det en selvfølge at de man savner, skal komme til Oslo. Nå skal jeg faktisk til Bergen i november for å besøke dem jeg savner, men det er ikke for å skryte av meg selv eller tråkke ned på dem som sender sånt til vennene sine i Bergen (eller Trondheim eller Volda eller Ytre Enebakk, etc.)Det er bare så interessant.

Jeg har nemlig ikke sett noen skrive "Kom til Bergen en tur da!" til noen som bor i Oslo. HVilket underbygger teorien min om at Oslo gjør folk eksepsjonelt late. Jeg har selv merket latskapen komme snikende, snart gidder jeg ikke smøre brødskiver mer, knaptnok lage et fullverdig måltid. Det har jo også noe å gjøre med at kjøkkenet mitt er omtrent like hyggelig som venteværelset på legevakta i influensatida. Men likevel.

Oslo er det nærmeste jeg noen sinne har vært den romstasjonen på Wall-E. Man trenger ikke gå særlig langt, man trenger ikke lage mat, man trenger ikke gjøre en dritt med mindre man vil. Kanskje vaske klær nå og da, men jeg tar trikken, og ærlig talt, jeg tror ikke det er alle som gjør det heller.

De som har fulgt bloggen min fra starten av vet hvor skeptisk jeg er til samfunnets skjulte slanking av folket, med lure triks som å ikke ha en eneste benk i hele Hamar sentrum og å arrangere reis-opp-sitt-ned-ritualer i kirken (samt obligatorisk jogg rundt kollekten bak alteret). I Oslo finnes det ikke en eneste sånn sak. Det er mer enn nok benker. Mer enn nok mat. Og jeg tror ikke egentlig noen går i kirken mer. Alle i Oslo er jo muslimer, og de ligger jo uansett bare på gulvet og drar seg når de ber.

Er Oslo et sykt eksperiment på hvor galt det kan gå når man har benker på kjøpesenteret? Det tror jeg. Det er derfor jeg skal til Bergen.

Den gale hattebakeren

2010-09-18T13:47:00.002+02:00

Nok en ting angående kongefamilien. Det royale liv innebærer en rekke festlige anledninger som innbyr til finere klesensemler enn "dagens outfit: topp og cardigan fra Bik Bok, bukser fra H&M, smykkene fikk jeg i bursdagsgave :):):)" Man kan for eksempel gå med pels, som jeg skrev et drivende forbanna innlegg om for noen år siden (jeg tror kanskje jeg skrev at den støgge pelskåpa til dronning Sonja så ut som en katt som hadde fått en kirkeklokke i rumpa. Hvis ikke var det omtrent sånn det så ut) eller så kan man gå med kule hatter.

Det finnes rett og slett ikke nok anledninger til å gå med hatt. Det er faktisk så få anledninger at jeg ikke har noen hatter. Og jeg vet ikke når jeg skulle gått med hatt. Jeg er ikke så ofte på diplomatbesøk og kunstutstillinger og skipsdøping og sånn, jeg er mest på skolen og rema 1000. Sist jeg var der hadde jeg på meg svarte bukser og rød t-skjorte med "tickle me Elmo" på, da var det to stykker som trodde jeg jobbet der. Det var litt koselig, men jeg tror det kunne blitt unngått hvis jeg hadde på meg hatt.

En annen ting er at kreativiteten i hatteverdenen burde ta av snart. Når man først er kongelig og kan gå med hatt, hvorfor ikke skeie helt ut? Hva med hatter som forteller små historier som "den lille elefanten ville fly hjem til Afrika i luftballong og bygde en av brukte tyggegummier han plukket opp fra bakken" eller "Den gamle, sinte bussjåføren fikk en is og ble glad." Det skulle jeg likt å se.

En annen mulighet er nye materialer på hattemarkedet. Hva med en hatt av kanelsnurrer eller rosa muffins? Hva med en hatt av bacon og speilegg? Hva med en hatt av granbar?

Jeg bare sier det. Noe må en jo bruke lønningene på. Dessuten vil jeg så gjerne se Mette-Marit i en kreasjon av sukkerspinn og fleskesvor. Jeg gleder meg til 17. mai!

Null snørring

2010-09-18T13:33:00.004+02:00

Det er få ting som er mer meningsløst enn å være syk. Nå snakker jeg om sykdom som en midlertidig tilstand man får etter å ha fått et virus eller en bakterieinfeksjon, ikke om kreft og tourettes og brukne bein. Jeg snakker om forkjølelse. Influensa. Omgangssyke. Vondt i halsen. Det holder liksom ikke med bare en sykdom en gang.

Som sagt blir man syk fordi det er noen bittesmå møkkasaker som sniker seg forbi immunforsvaret i kroppen din og hamrer løs på hovedfunksjonene som om de ikke har noe bedre å finne på. Tenk så meningsløst det må være å være et influensavirus. Tenk å vite at ens funksjon er å gi folk snørrete neser og løs mage. For et liv. Nå er det jo faktisk enkelte mediepersonligheter som har omtrent samme funksjon, men de ser ikke ut til å være klar over det. Merkelig nok.

Om enn hvor meningsløst det må være å være et virus, er det ganske meningsløst å få et virus også. Man får nedsatte funksjoner. Blir fort sliten. Blir pent nødt til å ligge i senga hele dagen og spise is og lese tegneserier (det gjør jeg når jeg er syk, og jeg blir frisk igjen hver gang. Jeg bare venter på at de skal innføre dette i allmenn medisinpraksis.)

Sånn sett er det ganske koselig å være syk. Man har en god grunn til å endelig sette seg ned og ikke gjøre noen ting. Og hvis man faktisk hadde tatt seg tid til å slappe av nå og da, hadde man kanskje ikke blitt syk i utgangspunktet. Det er også derfor jeg driver litt forebyggende arbeid med is og tegneserier av og til. Viktig å være føre var.

Men å være syk er ikke en dans på roser. For det første orker man ikke å danse, for det andre er det ganske ubehagelig. Man har vondt både her og der, får fett hår og slett humør og svetter og fryser om hverandre. Man sover fjorten timer om dagen og vrir seg i mareritt om alt man burde ha gjort. For det er aldri sånn at man blir syk når man har tid til å være syk. Hvis du har en uke med få ting på planene, blir du ikke syk den uka. Du blir syk den uka svigers skal gifte seg og sekslingene konfirmeres, du starter i ny jobb og det er stortingsvalg. Garantert.

Det aller mest fascinerende og meningsløse med å være syk er de store mengdene med snørr kroppen min er i stand til å produsere. Man våkner opp av at alle luftveier er blokkert av store slimpropper og bruker et kvarter på å tømme slusene. Så føler man seg bra i omtrent fem minutter før det er tett igjen. Hva er vitsen?

Og hva er greia med når det ene neseboret er tett og man blåser alt man kan, men ingenting kommer ut, og hvis du endelig klarer å flytte på noe kan du banne på at det andre neseboret er tett om omtrent et halvt minutt. ÆSJ.

Så til jul ønsker jeg meg en ny nese og død over alle slemmevirus. På forhånd takk.

Prinstresse

2010-09-17T21:50:00.002+02:00

En skulle tro det ikke var så komplisert å være prinsesse. En blir tross alt født sånn, så når man først er det skulle en jo tro at resten var plankekjøring. MEN NEIDA. Man kan tydeligvs ikke være prinsesse og samtidig tjene penger. Da må man tydeligvis slutte å være prinsesse.

Bør prinsesse Märtha Louise si fra seg prinsessetittelen så lenge hun driver komersiell virksomhet? Folk flest sier ja. I virkeligheten tror jeg at folk flest egentlig ikke bryr seg så veldig mye, og de som bryr seg tror jeg egentlig synes at hun burde slutte med dette engletullet.

Greit nok, jeg ville ikke tatt de samme valgene som prinsessen har gjort. Som å gifte seg med Ari Behn. Og ta penger av folk for å la dem snakke med engler. Og gi ut en bok som skriver i detalj om hvordan man kan kjenne på sin egen og andres aura. (det er omtrent sånn: pust dypt og kjenn på følelsene dine. Se for deg auraen din, er den lilla? rosa? Hmm..) Og jeg hadde heller ikke sagt det til alle de norske avisene om jeg kunne snakke med de døde. Men så hadde kanskje ikke skrevet om det hvis en helt normal person hadde fortalt om det.

Likevel synes jeg det kanskje er å ta litt av. For spørsmålet som stilles er tross alt om prinsessen bør tjene penger på tittelen sin. Og det kan jo diskuteres i det vide og det brede. Men stakkars dame da. Selvfølgelig skal hun jo ha lov til å jobbe. Og hun må jo nødvendigvis si navnet sitt.

Har du noen sinne prøvd å fortelle noen at du heter bare Märtha Louise? Det er jo ingen som heter bare det. Man må enten ha det som ekstra navn som en hyllest til kongefamilien eller så har man prinsesse foran. Og hvis hun sier "Hei, jeg heter Märtha Louise" så sier sikkert alle "hehee, du mener vel prinsesse?" også sier hun "Nei, jeg heter ikke prinsesse mer" og de bare "ja særlig."

Og sånn går det jo ikke an å drive forretninger. I hvert fall ikke hvis jobben din er å snakke med engler og sånn. Da vil man jo tross alt fremstå som litt seriøs.

Don't panic

2010-09-17T12:12:00.002+02:00

Folk i Oslo er en underlig kombinasjon av utrolig stressa og utrolig late. Som sånne som bare måå parkere helt ved døra til treningssenteret, for så å gå inn og betale 500 i måneden for å løpe på tredemølle. Hver sin lyst.

Spesielt på trikk og buss og sånn er det veldig tydelig. Jeg tar for det meste trikken, den er ofte ikke så full som bussene siden jeg bor litt langt ut i trikke-løypa. Dessuten går den direkte til skolen.

Nesten hele dagen går hver trikk hvert tiende minutt. Det vil si at hvis du ikke rekker trikken, må du vente i ti minutter på neste. Greit? Ikke hvis man bor i Oslo. Hjemme på Hamar må man stå på bussholdeplassen ti minutter før det står i ruta at bussen skal komme, i tilfelle det ikke er noen passasjerer (som vanlig) og bussjåføren lar seg friste til å kjøre fort så han kan dra hjem. I tillegg har du ingen garanti for at bussen kommer tidsnok, den er ofte et kvarter forsinket. Altså risikerer man å vente på bussen i tjuefem minutter. Det er av og til irriterende, men det går greit så lenge været er levelig.

I Oslo, derimot, er det på alle måter uaktuelt å vente ti minutter på neste trikk. Folk løper hvis de ser at de nesten ikke rekker trikken. Jeg løp etter bussen på Hamar også, men det var fordi det var tre timer til neste buss til byen gikk og jeg helst ville rekke skolen. Her løper folk etter trikken i stedet for å gå rolig bort og vente sikkert sju minutter siden de brukte litt tid på å gå. Også trykker de på knappene for at dørene skal åpne seg mens trikken kjører (det virker selvfølgelig ikke) og hamrer på dørene og gjør generelt et ganske stort nummer ut av å rekke trikken.

Samtidig som man får en trang til å løpe etter trikken, blir man enormt bortskjemt med tilgang til mat. Hvis du er tom for brød fem over åtte lørdag kveld hjemme, da får du enten bake, dra på bensinstasjon eller overleve til mandag. Hvis du er tom for brød lørdag kveld i Oslo, går du på butikken og kjøper brød. Hvis du er tom på søndag, går du og kjøper brød på Bunnpris (som er hele to kvartaler lengre å gå) og hvis du er tom for brød midt på natta natt til mandag, går du på 7/11 (som faktisk er nærmere enn Rema som jeg pleier å handle på).

Da jeg var hjemme sist helg fikk jeg lyst på godteri. Jeg var syk, det var synd på meg, og jeg ville ha sjokolade eller tortilliachips eller noe. For første gang i norgeshistorien var det ikke noe snop gjemt bort noe sted hjemme. Jeg kaster et blikk på klokka. Ett på åtte. Ikke noe snop før mandag, nei.

(Nå tilbød riktig nok pappan min å kjøre på bensinstasjon etter snop, men det skal ganske voldsomme snoplyster til før jeg kjører ens ærend for å kjøpe sjokoladeplater til førti kroner.)

Med all tilgangen på hamburger, kebab, kake og sjokolade det er i den byen her (og hvem spiser egentlig all den maten?) er det et mirakel at folk flest er ganske tynne. Når det er kortere til 7/11 enn matbutikken og billigere for kebab enn middag, kan jeg godt forstå at enkelte faller for fristelsene. Men folk flest er altså tynne. Kan det være fordi de løper etter trikken? Jeg tror nok det.

Bursdagshest

2010-09-17T10:28:00.002+02:00

Jeg elsker virkelig bursdagen min. Når man er liten har man jo sånn veldig sommerfugler i magen og høytidsstemning over enkelte dager, i mitt tilfelle var det 17. mai, julaften og bursdag. Nå har jo 17. blitt mer voksen for meg, den handler mer om tradisjoner og korps og sånn enn om å spise flest mulig is, som det handlet om før. Også det der med å gå i tog, da. Men jeg tror isen var viktigst. Og jul har liksom mistet litt av sjarmen, ikke får jeg dilldall av alle de tretti venninnene mine mer, og ikke vil jeg ha det heller. Dessuten har jeg liksom sluttet å bli umåtelig lykkelig av å spise ribbe og riskrem.

Bursdagen, derimot! Bursdagen min er like fantastisk hvert år og jeg gleder meg like mye til den hvert år. Jeg gjør kanskje ikke noe stort ut av det, sånn er de fleste "ja, også har jeg bursdag i dag, da" og alle bare "okei, gratulerer." også får man kanksje kake og et slips når man kommer hjem. Sånn er det jo blitt for meg og.

Men inni meg. Inni meg gleder jeg meg nøyaktig like mye nå som for femten år siden. Jeg har hatt sommerfugler i magen de siste tre ukene og tenkt og tenkt på hva jeg kanskje får i gave (selv om jeg vet at jeg bare får penger) og åssen kake jeg skal spise og hvilke venner jeg skal invitere til bursdagsselskapet mitt (selv om jeg ikke har tenkt å ha noe bursdagsselskap, da jeg ikke tror det blir veldig fest med femten stykker inne på den kjipe lille hybelen min) og åssen kjole jeg skal ha på meg. Jeg tror forresten ikke at jeg skal ha på meg kjole uansett.

Jeg har jo blitt veldig stor og fornuftig. For eksempel ønsker jeg meg bare penger i år, sånn at jeg selv kan kjøpe ting jeg føler at jeg "trenger" (dvs. har så lyst på at jeg ikke kan la være å kjøpe det) når jeg trenger det, i stedet for å få fire par votter, femten kjeler og stekepanner og en bok om å bli voksen. Egentlig har jeg et par veldig voksne og fine ting jeg egentlig ønsker meg, som saccosekk og tegneserier, men jeg har nå ønsket meg penger. Så da blir det nok et gavebord som bugner av konvolutter i år.

I tillegg har jeg fått laktoseintoleranse, så det blir nok ikke avsindige mengder bløtkake heller.

Og bursdagsselskapet blir som sagt ikke noe av, for det første fordi jeg ikke har noe sted å ha alle gjestene, for det andre fordi jeg ikke har kommet så langt som å planlegge det. Jeg har vurdert å spørre noen som har litt bedre plass, men jeg tror jeg kom fram til at det hadde blitt litt rart. "Hei, vil du komme i bursdagsselskapet mitt? Det er hos deg!"

I fjor hadde jeg faktisk omtrent tretti medelever inne på internatrommet, de satt alle og slurpet i seg gelé med sugerør. Det var kø ut døra og jeg følte meg skikkelig populær, selv om de fleste nok var der for gratis-geleen. Det ble mystisk fort tomt da det ikke var igjen mer gelé.

Det jeg ikke begriper er hvorfor jeg går og gleder meg helt vilt til å få fjorten konvolutter med penger og så tygge på en tørr kanelbolle. Bursdagsmiddagen min i år er, til alt overmål, fårikål, og jeg bestemte det helt selv fordi jeg ikke klarte å komme på noe bedre. Likevel gleder jeg meg dritmye. Det må være noe med all oppmerksomheten. Som når jeg går på biblioteket og låner en bok, og bibliotekaren sier "Neimen, har du bursdag, du da? Se! Det er en kake på skjermen til deg!"

Det er stas med bursdag, altså.

ut og jogge! Puh!

2010-09-11T21:36:00.003+02:00

Dette handler, av en eller annen grunn (jeg jogger aldri), om jogging, men om offentlig interesse. Snarere dette: hva er egentlig av offentlig interesse?

For eksempel: Er det av offentlig interesse hva jeg mener om offentlig interesse? Hva som er interessant for folk flest, kommer helt an på hvem man spør. Hvis du spør en ornitolog om han vil komme på ungdomsskolen og snakke om trekkfugler, sier han selvfølgelig ja, fordi han mener av ungdom i alderen 13-16 definitivt burde engasjere seg mer i den norske fuglefauna. (jeg er usikker på om fuglefauna er et ekte ord eller ikke, jeg skrev det bare fordi det hørtes morsomt ut, og så begynte jeg å tenke på om det kanskje er et ekte ord. Uansett, det var kanskje ikke så offentlig interessant.) Sannheten er jo at en ungdom i alderen 13-16 mener at norsk fuglefauna er av null interesse så lenge det ikke dreier seg om kyllingkebab. Sjansen for at ornitologen forstår dette er omtrent null.

(Når jeg tenker meg om, igjen, skjedde faktisk nesten akkurat dette på skolen, en mann skulle komme og snakke og alle trodde at det var om fugler, så 70% gadd ikke å møte opp. Det viste seg at han snakket om biologisk mangfold og kulturlandskap og var utrolig morsom, i tillegg fikk vi se et bilde av griser som hadde sex på en bilvei)

Med internett kommer muligheten for ubegrenset publisering. Hvis jeg for eksempel har interesse av å legge ut alle historiene jeg skrev om mystiske, androgyne og kunsteriske gutter med rosa hår jeg skrev om da jeg var fjorten, kunne jeg gjort det. Det har jeg for øvrig ikke. Hvis Markus på 17 vil legge ut det 700 sider lange, u-korrektur-leste, verket hans om den kvisete nerden som blir sendt til alveverdenen for å redde universet og bli sammen med den heite alvejenta, gjør han det. Og folk kommer til å lese det.

Hvis noen vil skrive om og legge ut bilder av hva de har på seg, hva de spiser og åssen det ser ut når de har pusset opp rommet sitt, gjør de det. Noen tjener til og med nok på det til at de ikke trenger å jobbe.

Facebook er et strålende eksempel på ubegrensede muligheter til publisering og offentlig interesse. Er det for eksempel relevant for meg at noen jeg gikk på ungdomsskole med har forelsket seg i et obskurt band som heldigvis likevel er så uobskurt at det ligger på spotify? Nei. Er det relevant for noen andre som bryr seg om musikksmaken til vedkommede OG som klikker på linken og synes det er phett? Ja.

Det jeg stusser aller mest over er de som legger ut statusoppdateringer om at de skal på jobb. Gjerne hver gang de skal på jobb. F.eks. "Jobb fra 9 til 6! Så er det helg." 1: Du var på jobb mandag-torsdag denne uka og mandag-fredag forrige uke, jeg tror jeg skjønte at du jobber mandag-fredag.. 2: Vi vet alle at det er helg hver fredag. Det samme med de som skal på forelesning/skolen. Ikke så relevant for noen i det hele tatt.

Så er det trenerne. Jeg trener av og til, jeg også. Men jeg skriver det ikke på facebook hver gang jeg skal trene. Jeg har faktisk tre venner hvis statuser er 70% "ut og jogge!" og 30% mer eller mindre relevant.

Så kommer det store spørsmålet: hva synes JEG er av offentlig interesse for mine 194 venner? Vel, her er mine ti siste facebookstatuser.

Har vært på glattkjøring i dag! Med LP! Som i LP VAR HER! Shiiiit.
(veldig relevant for alle som har gått på Katta.)

Lagde en Heimtun-spilleliste ren nostalgi
(og den fikk to følgere.. Hvorav en ikke har gått på skolen)

Er på Hamar fram til mandag, så det er ikke noen vits å spille romantiske ballader foran vinduet mitt på natta før neste uke..
(relevant for alle som hadde tenkt å sende meg en melding og høre om jeg ville finne på noe. Altså ingen. Enda mindre relevant er den påfølgende 17 kommentarer lange samtalen mellom meg og Spinnvill om romantiske spillelister og lirekassen)

syk and the synd på
(relevant for meg. Og meg. Og de som tok ordspillet på Sex and the City. Det var det ingen som gjorde.)

YES! Carl I. Hagen gjør comeback! Godt jeg sa ja til å abonnere på aftenposten i går.

Leser om tesaurus. RAWR!

Dette spurte en voksen mann helt seriøst om på forelesning i dag: "Hvis en same og en norsk person får barn.. Hva blir det da? Sånn, med tanke på rase?"
(IGJEN: hva er relevant for dine medstudenter? HALLO.)

Satt opp budsjett og tegnet forsikring, kjenner meg ubehagelig voksen.
(relevant for mora mi, og hun har ikke facebook)

Det finnes da både høyere og viktigere ting enn sånn drittpolitikk!
(relevant for dem som har sett APs propagandafilmer for byfolk fra 1930-tallet)

EIDE Eirik i biblioteksystemer! YESSS.
(okei, ingen bryr seg. Ærlig talt.)

Og ikke minst: hvor relevant er egentlig en klipp-og-lim-liste fra facebookprofilen min? Egentlig ikke så veldig mye.

Moralen er at alt du mener er helt ubrukelig! Gå og grav deg ned under en stein!

Kristines norskleksjoner del tre (tror jeg): anførselstegn

2010-09-10T21:48:00.002+02:00

Når man bruker anførselstegn, eller hermetegn, er det som regel for å markere et sitat, som f.eks.

Og jeg bare "herregud, du vet vel at ingen bruker iPhone 3 mer?" og han bare "hæ? Hva er iPhone lissom?" og jeg bare "seriøst!"

eller så kan man bruke det for å liksom understreke at det du skriver er tittelen på noe, det gjør jeg ofte. Egentlig er det jo et sitat da også, men jeg nevner det nå likevel. F.eks:

"Torturere bestemor-leken" er en klassiker for hele familien.

Se hva jeg gjorde der? Det handler om den fiktive filmen "Torturere bestemor-leken." Uten sånne prikker ville det jo sett ut som noe helt annet.

Du kan også bruke det hvis du vil lage et ord av et uttrykk eller en setning.

"Jeg driter i om du blir drept hvis du drar hjem, du får i hvert fall ikke sitte på trikken min og stinke krydder hver morgen"-politikk.

Du kan også bruke det hvis du har funnet på et ord og trenger å understreke at du ikke mener det seriøst. F.eks. "daskeladden" eller "etnisk utviklingshemmet." (som forøvrig er mitt favorittsynonym til fremmedkulturell!)

En siste bruk er ironi. Det er det samme som når noen vifter med to fingre på hver side av hodet mens de snakker. Men nå for tida er det egentlig ingen som bruker det mer, de som gjør det bruker det ironisk, sånn at de er ironiske om ironien sin. Nuvel. Eksempel:

Carl I. Hagen er både "dyktig" og "reflektert" og burde "definitivt bli ordfører i Oslo."

Det anførselstegn derimot ikke kan brukes til, er å understreke ord. Som i denne kommentaren jeg har sakset fra en av Aftenpostens restaurantanmeldelser. (altså, den er fra kommentarfeltet, ikke fra Aftenposten)

"Hadde journalisten som skrev dette "noe som helst" peiling på pizza, ville vedkommende visst at dette IKKE er "ekte" italiensk pizza, i motsetning til "Villa Paradiso". Dette er forskjellen på en "god" smaksopplevelse, og en "utsøkt" smaksopplevelse. Det handler om bunn (deig), konsistens, dandering av tilbehør, "ekte, ekte" mozzarella og lengden på steketiden av den. Det er den lille prikke over i'en som i bunn og grunn gjør et sted en suksess eller ikke, og til det trenger du en "ekte" italiensk pizzakokk og "ekte italienske" ingredienser, slik Jan Vardøen var så gjennomtenkt å gjøre med Villa Paradiso."

... Med andre ord, verdens mest ironiske pizza.

Så da er det bare å løpe ut i verden og "anførselere!"
"Lykke til!"

Skattesnuskete

2010-09-09T18:16:00.002+02:00

Jeg vil gjerne tilstå en sak.
Jeg er ikke spesielt stolt av det, men med tanke på nyere avsløringer i media vil jeg hoppe av dette sirkuset før det er for sent.

I forbindelse med min stilling som skoleelev og student de siste tretten åra, har jeg ved flere anledninger, både bursdag og jul, mottatt gaver fra flere av mine medstudenter som jeg har blitt kjent med gjennom forskjellige sammenhenger. Det dreier seg om smykker, kosedyr, CDer, bøker, sminke og annen kosmetikk, lys og DVD-filmer, for å nevne noe. Til konfirmasjonen fikk jeg til alt overmål en kazoo og en samling sitater av klarinettlæreren min. I fjor fikk jeg oppvaskhansker og en stekepanne til bursdagen av en tidligere medstudent, året før der en Nintendo DS Lite med spill til en samlet verdi på over 1500,- Listen fortsetter i det uendelige.

Jeg har ikke betalt skatt for noen av disse gavene. Jeg har faktisk ikke betalt skatt i det hele tatt. I stedet snylter jeg på staten i store mengder, jeg har faktisk fått ting av staten også, når jeg tenker meg om, jeg fikk penger til en laptop og jeg får flere tusen kroner av dem hver måned. I juni opererte jeg ut en visdomstann, men betalte bare 25% av regningen. Slik har det vært lenge.

Jeg innrømmer at gavene fra medstudenter og staten kan ha påvirket meg til å like disse menneskene (og staten) bedre enn andre mennesker, jeg kjenner det i hvert fall på meg, at jeg bryr meg litt mer om de femten menneskene som spleisa på DS til meg enn f.eks. Carl I. Hagen, som aldri har gitt meg en dritt.

Jeg tar selvkritikk på dette punktet, og noen blir nok kalt inn på teppet. Jeg beklager på det sterkeste at jeg har misbrukt min stilling og gjør det eneste rette, jeg går av som student. Når jeg er ferdig med bacheloren min. Også kan det hende jeg får tilbakefall, men da har forhåpentligvis Carl I. Hagen vært ordfører så lenge at ingen bryr seg om hva jeg betaler skatt for mer.

Mvh.
En syndende borger

Togparty

2010-08-22T18:11:00.002+02:00

Hohoh, i går så jeg en i toga som ventet på trikken.. Det er sikkert kult med toga på togaparty, men kanskje ikke en slager på trikken. Nuvel!

I dag har jeg tatt tog! Sammen med mammaen min! Da vi kom på toget var det ganske fullt, men på et dobbeltsete stod det bare en veske. "Er det ledig her?" sa vi, men de som satt i fireren dobbeltsetet hørte til visste ikke, det var veska til ei jente på raden bak. Hun bare "hæ?" og vi bare "Er det ledig her, kan du flytte veska di?" også løftet hun den opp og så på hattehylla.
"Jeg vet ikke jeg.. Det er jo ikke plass til den her.."
Som om vi ikke skulle få sitte siden veska hennes skulle få plass.
"Da får du ha den på fanget, da." sa jeg.
Også ble hun sur.

Da vi stoppet på nasjonal var det en dust som klarte å miste iPhonen sin nedi sporet. Ja, tro det eller ei, det er et mellomrom mellom toget og sporet, og det er ikke lurt å sjonglere med telefonen til fem tusen i det du passerer det mellomrommet.
Så togkonduktøren krøp ned under toget for å hente den.
Og da han skulle opp igjen, mistet han veksleapparatet.

Dette skjedde altså i løpet av en snau halvtime. Jeg måtte av på Oslo S, men mammaen min, heldig som hun er, fikk sitte på helt til Hamar. Så jeg lurer på hvordan resten av turen ble. Virkelig.

Flerkulturell

2010-08-21T23:45:00.002+02:00

Apropos hungersnød, så er det jo ramadan nå.

Og siden jeg bor på grenseland mellom Grünerløkka og Tøyen, merker man jo sånt. Hvis man er litt mer observant enn meg, i det minste.

I går gikk jeg til butikken, forbi et slags lokale, også var det hyller fulle av sko i det ene rommet. "Hm," tenkte jeg. "Er det et ballrom eller noe?" Nehehei, det var et rom med masse teppekledde menn som satt på gulvet og spiste mat som, ærlig talt, så utrolig god ut.

"Hm," tenkte jeg. "Det var da en merkelig ting å gjøre." også tenkte jeg ikke mer på det. Før i dag, da jeg gikk forbi samme lokale. Først da innså jeg 1: det er ramadan og 2: det var fredag. Så det var nok et slags høytidsmåltid. "Aha," tenkte jeg. "Da skjønte jeg vitsen med det."

Så kom jeg til trappeoppgangen i blokka (omtrent femti meter unna matbutikken..) og møtte sikkert ti brune damer med pene klær, slør på hodet og tung parfymeeim.
"Hm," tenkte jeg. "Hvor skal de? Skjer det noe spesielt i kveld eller?" tenkte jeg.

Og nå nettopp kom jeg på at det er ramadan.
Moralen er at man kan bli ukonsentrert selv om man ikke faster.

Hungersnøden

2010-08-16T17:14:00.002+02:00

Nå har jo jeg flytta til Oslo. Og det er litt annerledes enn hjemme.

Hjemme er det ca. to kilometer til matbutikken. Det går fem busser om dagen, siste buss går klokka fem på dagen, og ellers må man gå ca. to kilometer for å ta en buss som går en gang i timen fram til ti eller noe.

På matbutikken har man mat. Og post. Og tipping. Også er det frisørsalong i samme bygg.
Og det er vel stort sett det.

For det første: Der jeg bor nå går det trikk til byen hvert femte minutt, i tillegg kommer buss og en trikk jeg ikke har telt med.. De går stort sett hele døgnet og det er faktisk bruk for dem, for det er alltid minst halvfullt med folk.

MEN jeg kan ikke fatte og begripe at det er bruk for alle disse matbutikkene! Greit nok at man skal kunne velge litt på utvalg og pris, men her jeg bor har jeg hittil funnet to kiwi, to rema 1000, sju innvandrerbutikker og en bunnpris UNDER en kilometer unna hybelen! Greit nok, det bor flere mennesker her og butikkene er litt mindre enn den hjemme, men er det virkelig nødvendig? Jeg tror forresten det ligger en ica rett oppi gata her også. og det er SUPERMARKED.

La oss innse det: et menneske kan bare spise så-og-så mange kebaber, kyllingkjøttdeiger, nystekte brød og osteskiver om dagen. Enkelte av oss er jo tilsynelatende bunnløse, men det er likevel en grense for hvor mye mat man trenger. Alle butikker kaster flere kilo mat daglig, og såklart, det går ikke an å drive butikk uten svinn, men jeg tror faktisk at sofienbergs befolkning kunne klart seg fint med kanskje tre matbutikker på deling.

DESSUTEN når vi har så mye mat her, hvorfor har biblioteket bare tre slunkne hyller med romaner? Trenger vi ikke bøker nå liksom? Hæ!

Vive la Brains

2010-08-14T14:41:00.002+02:00

Altså. Franskmenn er så rare.

Okei, det er ikke sant. Det er jo som å si at alle fra Trøndelag drikker karsk, og det er jo ikke sant, det er bare 90% eller noe. Eller 96% Hahahahahaha.

Uansett! En dag kom det en mann på butikken og pantet masse flasker. Også var han utenlandsk. Jeg er ikke sikker på om han var fransk, men vi kan si at han var det for det humoristiske virkemiddelet.

Mannen gir meg noen varer for ca. søtti kroner og pantelapp på ca. tretti. Så jeg biber inn alt, og da blir det førti-noe. Så mannen putter på en tier og ser ut som om han er veldig ferdig med å betale. så sier jeg, (på min beste engelsk, oversatt for anledningen:)
- Øøh, du mangler tjueen kroner.
M: Le What?
- Du manger tjueen kroner
M: Men jeg ga deg ze pantelapp!
- Ja, men det mangler fortsatt tjueen kroner
M: Men jeg ga deg ze pantelapp!
(Her forbarmer en dame seg over ham og putter på tjueen kroner, så jeg slår ut kjøpet og printer ut kvitteringen.)
- Se, du kjøpte dette, så trakk jeg fra dette, så da måtte du betale dette, men du la bare på en tier og da manglet det fortsatt tjueen kroner.
M: MEN JEG GA DEG ZE PANTELAPP!
- Ja, men det ble dette minus ze pantelapp erlik dette som du skal betale.
M: Men jeg ga deg ze pantelapp..?
- Ja, men..
M: Ja, jeg ga deg ze pantelapp, jeg skjønner ingen ting! Au revoir!

Så sånn endte det.
Da jeg var fjorten var jeg i Paris, og da var jeg ikke så veldig internasjonal ennå, men franske servitører var søren meg enda mindre internasjonale. "Oui, moi har kanskje en café ved le tour de eiffel, men jeg znakker non engelsk." Trikset viste seg å være å snakke norsk til dem, da forstod de plutselig engelsk likevel. Det mest minneverdige var han som ikke sa en dritt til oss, han solge oss tre cola for fire euro flaska og åpnet flaskene mellom beina. Llllekkert.

Og damene! Hallo! De er jo like hårete under armene som meg (jeg har ikke tatt det siden januar) og går ikke med BH! Feministbevegelsen fra søttitallet tok liksom aldri slutt i Paris, men jeg tviler egentlig på at det ligger noen særlige motiver utover latskap bak hårete armhuler. Det er i hvert fall mitt eneste motiv. Også er barberblader dyrt. Bare nevner det.

Den sommeren jeg var i Paris var det supertrendy med sånne skjørt som lå i flere lag nedover. Korte og lange, alle gikk med det hele tiden. Også var det en million japanske turister der. Men nå sporer jeg av.

Toppen av fransk snålhet dukket opp da vi skulle inn på konserten vi hadde dratt dit for å få med oss: en dame bad om å få se billettene våre, og fulgte oss til plassene. Ikke noe peking på raden, nei, hun fulgte oss heeeelt fram. Og dette var Dir en Grey-konsert, ikke akkurat noe for sosieteten. Da vi var framme sa vi takk takk hadet bra til damen, men hun gikk ikke. Hun bare stod der litt. Så sa hun.
"Alzo, it'z normal to give tip."
1: Man BER ikke om tips
2: Jeg tror vi hadde klart å finne plassene selv, sånn.. Egentlig.
Damen fikk to eurocent. Ta den, bitch! og hun bare
"Men jeg gav deg ze pantelapp?"

Angående verdifull tid

2010-08-10T23:55:00.002+02:00

Sånne trege kunder du vet.

Det er stille. Jeg skal til å reise meg for å rydde bort noe eller sortere noe eller.. Du vet. Så kommer det en kunde trillende. Og da gidder jo ikke jeg å gå noe sted hvis jeg må snu om to sekunder. Så jeg blir sittende.

Men nei, håhå! Kunden skal ha sjokolade! Kanskje jeg skal rydde litt likevel? Nei, der var sjokoladen valgt. Nei, kanskje stratos i stedet, jaja, det er jo tilbud på den.. Og så kjører kunden mot kassa. Innen da har det kanskje kommet en normal kunde, i greit og effektivt tempo, så jeg biper inn varene, tar betalt, etc., sier "Vil du ha med kvitteringa, neivel, hadet braaa!" og SÅ snur jeg meg og sier hei til nevnte kunde, mest for å si hei og litt for å si "Nå er det din tur, væsssjego!" og først da begynner kunden å legge varene sine på båndet. En og en. Saaaakte, helt i andre enden så jeg må sitte og vente på at varene skal komme til meg. Så en vare til, helt i enden.

Gjenta x ganger. Kunden står gjerne og følger med etter hvert som jeg slår inn varer, og informerer om diverse tilbud vi har. "Det er fem for tre på brus!" "Ja, jeg skal bare registrere alle, de trekkes automatisk fra på kassa." "Det er FJORTEN NITTI for vannmelon!" Det er for hel, ikke for delt. For delt er det nitten nitti. "Det stod fjorten nitti på hylla!! Jeg skal ha den for fjorten nitti!" Javel, da slår jeg ut denne og slår den på fjorten nitti siden det stod feil på hylla. Greit.

Så, når siste vare er lagt på båndet, er det på tide å dytte handlevogna ut på gulvet så den kan seile som en svane på en ensom sjø.. Så er det på tide å sjekke dagens avisoverskrifter. Så, når jeg sier "Vil du ha pose?" sier de "Hvor mye ble det?" Så svarer jeg, kunden sier "Kan jeg ta ut på tusen så jeg kan få en million mynter å trøkke ned i pengepungen min som allerede er tyngre enn samvittigheten til Bill Clinton?" og jeg sier "ja, men vil du ha pose?" og kunden svarer ikke, så jeg slår på tusen til sammen og deler ut penger. "Vil du ha kvittering?" sier jeg. "Nei," sier kunden. "Men jeg vil gjerne ha noen poser..?"

Evt. sier kunden ja til kvittering også og står og studerer den demonstrativt for å sjekke at jeg nå fikk til dette med fem for tre-brus og vannmelonen. Og det har jeg jo gjort.

Så kommer neste kunde og legger en flaske brus på båndet, SÅ går han bort i snusskapet for å hende en dååååse. Det tar tross alt en million år å lese inn strekkoden på brus.

Kunden etter der legger to kurver med jordbær på båndet. De er veldig dyre, det skal jeg bare vite. Kunden har visst glemt noe, vent litt, straks tilbake. Noen ganger venter jeg, mens andre ganger slår jeg kvitteringa på vent og begynner på neste kunde, det varierer. Hvis jeg venter blir neste kunde sur, hvis jeg ikke venter blir kunden som BARE skulle ha sukker, melk, fjorten kilo mel, tre brød og en vannmelon, sur. Og så sier jeg, når strekkoden på noe obskurt vi selger to av i måneden ikke funker "Vent, så skal jeg finne prisen på denne.." Så sier kunden "Nei, den er vel graaatis! HAHA!" Så finner jeg prisen (og den var ikke gratis) og slår den inn og sier "vil du ha pose?" og kunden sier "Nei jeg får vel plass til dette i lommene HAHAA såklart jeg skal ha pose." Og så sier jeg hvor mye det blir, kunden gir meg en liten krøll av en seddel som jeg må bruke tre år på å rette ut nok til at pengemaskina vil spise den, men den spytter den ut igjen og da sier kunden "NEI DEN ER VEL FALSK HAHAHA" og så spiser maskina pengen tilslutt. Og så sier jeg "Vil du ha kvittering?" og kunden sier "Nei, den får jeg ikke noe igjen på uansett.. Den kan du ARKIVERE! HAHAHAHA"

Moralen er: få ræva i gir og ikke prøv å være morsom for jeg har faktisk hørt alle de vitsene der to ganger allerede den dagen. Grrrrr.

På en annen side er det mye annet som er koselig. Som en kunde som alltid sier "Heihei, Kristine!" og nikker underfundig når jeg spør om han vil ha kvittering. Da han skulle tippe, sa han "Dette er jo egentlig bare bortkastet, Kristine, hva skal en med en million kroner når en er så gammel som meg?" så jeg prøvde meg, jeg: "Du kan jo gi dem til meg?!" "Håhå, jeg kjenner deg jo ikke!" "Neei..? Men du vet hva jeg heter!" "Men det er jo bare fordi det står på skiltet ditt.."
Så jeg tenker han hadde noen andre planer for de millionene. Fillern. :(

Rumpelyset

2010-08-08T16:25:00.002+02:00

Ja, hva skjer med at det ikke er kjønnskvotering i kulturlivet?

Kanskje det er fordi arrangørene er redd for ustabile hormonmonstre? "Konserten i dag med Kitty Kitty Bang Bang er avlyst fordi bassisten har fått mensen og synes hun er feit." Eller kanskje de er redde for kø i garderoben, full krig ved sjokoladefontenen på backstage-buffeten, eller rett og slett skader i parketten etter at en million høye hæler har trampet fram og tilbake over scena.

Det går jo ikke an å ha kvinnelige artister uansett, de er helt umulige, først lurer de på om de ser feite ut i sceneantrekket, de står og titter ut mellom sceneteppene og gruer seg og tror at alle kommer til å le av dem, de bitcher med lydmannen og lar dolokket ligge nede etter seg. ÆSJ!

Eller kanskje det bare er sånn at det finnes mange bra mannlige artister der ute som har gjort seg vel fortjent til sin plass i rampelyset?

Næh.

Tidsklemmen

2010-08-06T21:55:00.002+02:00

Tiden til folk flest er ganske dyrebar. Jeg har fått endel tid til å tenke på hver enkelt persons tid mens jeg har jobbet som kassadame, ganske enkelt fordi det er mange kunder som ikke eier respekt for tiden min når jeg er på jobb. F.eks. legger de varer på båndet, kommer på noe de har glemt, og går for å hente det. Eller så går de ganske enkelt for å myse på avisoverskrifter. Når de kommer bort til meg, som venter på betaling, og først da, begynner de å lure på hvor lommeboka er. Og så lurer de på om jeg ikke kan ta tippinga mens det allerede er deres tur.

Poenget er at det kunne tatt to minutter, en prosess som plutselig tar ti, og de åtte minuttene vi da hadde spart kunne jeg heller ha brukt på å rydde, vaske, sortere eller gjøre noe annet som jobben min innebærer. Selvfølgelig er jobben min først og fremst å selge varer og yte kundeservice, men enkelte kunne vist en større forståelse for at jeg har bedre ting å gjøre enn å sitte og vente på at de henter livsviktig vaniljesaus.

Samtidig føler jeg at jeg har for lite fritid. Jeg er nok ikke alene om det. Jeg sluttet på skolen femtende mai og begynte å jobbe attende mai, så har jeg jobbet fire-fem dager i uka siden da og skal jobbe fram til og med fredag 13. så begynner skolen 17. Der forsvant den sommeren, tenker jeg, jeg har ikke badet en eneste gang, jeg har bare vært på en tur til Praha, en tur på hytta og to helger på hybelferie i Oslo.

Og hva har jeg gjort med resten av fridagene mine? Vel, jeg har streamet en hel sesong med svampebob og en halv sesong Hannah Montana, jeg har sett på TV i kanskje to timer om dagen i gjennomsnitt og bladd gjennom et utall blogger og oppdatert forsiden på facebook kanskje enmilliontrehundreogfemtisju ganger.

Har jeg virkelig ikke noe bedre å bruke den dyrebare fritiden min på enn å se hva Ida Wulff har på seg når hun ligger hjemme og ser film?

Jeg har en hel bokhylle full av bøker jeg ikke har lest, en roman jeg ikke har skrevet, en drøss venner jeg ikke har sett på et halvt år og en genser og et teppe som er halvveis henholdsvis strikket og heklet ferdig. I tillegg har jeg to halvløste nummere med Donaldkryss.

Og sannheten er at jeg foretrekker faktisk å lese bøker, hekle, løse donaldkryss og skrive framfor å lære å fritere kylling av Rachael Ray. Så hvorfor gjør jeg ikke det? Er trangen til totalt problemfri apati så står at jeg bruker sikkert seks timer på dagen til ting jeg egentlig ikke har lyst til å gjøre?

Samtidig går debatten om kortere arbeidsdager. Seks timer jobb, 18 timer fri. 8 timer søvn, og du har ti timer igjen til resten. Som du faktisk rekker når du jobber åtte timer. Så de to ekstra timene du får, blir rett og slett ekstra fritid. Til å sitte på facebook.

Hva er det for et liv da? Ærlig talt.

Det verste er at jeg ikke får delt det her med noen uten å skru på PCen. Og da kan jeg jo like så godt sjekke facebook mens jeg er i siget. Og blogger. Man vet aldri hva for slags spennende lunsjer Ida Wulff fortærer.

Fylla har skylla

2010-08-06T00:56:00.003+02:00

Altså.
Kjendiser som fyllekjører. HALLO?

Du tjener en million kroner om dagen. Du drar på fest. Tar et par drinker. Danser og whatever kjendiser gjør på fest. Og så skal du hjem. Samme dag som du har tjent en million kroner.

KAN DU IKKE TA TAXI DA?

Når man har nok penger til å ta taxi/leie bil med sjåfør/kjøpe et taxiselskap kan man ikke da betaaale noen for å kjøre en hjem i stedet for å fyllekjøre og havne i VIP-fengsel?

Det var det første. Det andre var fylla generelt.

For. Jeg har aldri vært noen festløve. For å si det sånn. Det mest berusede jeg noen gang har vært var da Malin hadde lagd jellyshots som man måtte maltraktere og spise med små rosa sverd. Men jeg var ikke så veldig full da heller. Og da Eirik og jeg kjørte til TG to om natta på en lørdag/søndag fordi vi tenkte at lillepillebroren min sikkert ikke hadde spist så mye sunt den siste uka, så vi skulle spandere kebab (sunn mat) på ham, innså jeg et par ting.
1: Det er veldig lang kø på kebab klokka to om natta på lørdager.
2: Det er sykt stress å være på fylla!

Først skal man sikkert på sånn fårsj-pil. Man må 1: handle inn drikkevarer før polet/ølsalget stenger og 2: PØNTE SEG.

Så er det sikkert koselig på sånn fårs altså. Men når man så skal ut på by'n så må man jo faktisk komme seg fra fårs til byen med litt promille. Så finne et sted som ikke er for fullt, ikke er for kjipt, ikke bare har fjortiser/gamlinger/kjipinger og ikke spiller rumpedårlig musikk.

Så er det sikkert koselig å være på by'n også. MEN SÅ er det tid for kebab! og å stå i kebabkø klokka to lørdag natt sammen med femti andre fulle folk inne på ei lita bule.. Ja, kebab må være veldig digg når man er full. Den kvelden jeg prøvde meg hadde de i tillegg på TV2 Zebra på tven, de sendte en dokumentar om en fyr som hadde masse svulster i ansiktet! Gøy! (senere fant jeg ut at han kalles for boblemannen, whehey)

Og så, når kebaben er anskaffet og fortært må man finne en måte å komme seg hjem på midt på natta på en søndag. Med promille og kebab i bukselommene.

Og så våkner man klokka to dagen etter og er SJUK.

I tillegg koster jo hele moroa en million kroner. Spesielt hvis man skal kjøpe et taxiselskap.

Folkekongen

2010-05-31T02:43:00.002+02:00

Jeg oppdaget nettopp noe veldig trist.

http://www.nrk.no/underholdning/store_norske/4544536.html

Kong Olav døde jo da jeg var ett år gammel, så jeg har liksom gått litt glipp av hele sensasjonen "folkekongen." Men jeg har fått med meg at han var svært folkelig. Og at han tok trikken en gang. Så koselig og folkelig, tenker du kanskje. Neida. Les og lær.

For det første tar kong Olav trikken fordi det er oljekrise og ikke lov til å kjøre bil i helgene.

For det andre, les hva damen som satt ved siden av ham forteller om!

16. desember 1973 hadde Berit Okkenhaug en fridag, og skulle ut på skitur. Det var fullt på trikken da hun steg på ved Nationaltheatret.
- Jeg så et ledig sete, og tenkte "hvorfor i all verden har ingen satt seg der?".

HALLO? Her går jeg rundt og tror at kong Olav var folkets venn og at alle likte ham, men så var det ikke en gang noen som ville sitte ved siden av ham på trikken! Hvor sosialt allergiske er det egentlig folk er, jeg trodde at det faktisk var litt koselig og jovialt miljø på trikken i 1973, men nei, de var like sure og ensomme da som nå.

Stakkars kong Olav! Her går man rundt på det store, tommet slottet sitt hele dagen og er konge og bestemmer masse ting for et folk man bryr seg om og representerer i hytt og gevær, og SÅ, en dag når man går på trikken for å komme seg ut på skitur, man setter seg på trikken med sitt elskede folk, og så er det ingen som vil sitte ved siden av en?

Kronprinsparet har 8000 følgere på twitter. Åtte tusen mennesker bryr seg om hva kronprinsparet bedriver. På twitter. Hvis du også teller med de gamle damene som bryr seg om det i Se&Hor, er det nok langt fler. Og kronprinsparet er ikke en gang så veldig folkelige av seg! Så kong Olav hadde sikkert hatt kanskje 14 000 følgere på twitter og 50 000 tilhengere på facebook. Det er jeg sikker på.

Og likevel hadde ingen villet sitte ved siden av ham på trikken.
Det må være ensomt å være konge.

E-S-C-ape

2010-05-28T14:17:00.002+02:00

Hva skjer med at halvparten av de ti øverste på toppbloggerlista på blogg.no har vært med på paradise hotel? Jeg tror dette bare understreker poenget mitt, at livet er urettferdig.

Uansett. På lørdag er det finale i melodifestivalen! Eller Eurovision Song Contest. Eller ESC som aftenposten så trendy kaller det. Og da fikk jeg ideen til tittelen. Og siden den var så vittig må jeg jo nesten bare skrive noe.

FOR i følge aftenposten, i artikkelen "hvordan komme seg så langt pokker helvete i vold som overhodet mulig unna ESC" (den het nesten det) er det faktisk 40% av landets befolkning som ser på mgp-finalen! Og hvis vi trekker fra omtrent 5% som er homofile skruller(ja, jeg vil påstå at 5% av landets befolkning er homofile skruller), 10% ensomme eldre som ikke har noe bedre å finne på og 2% dragqueens har vi faktisk.. 23% normale mennesker som liker å se på mgp!

Jeg skal faktisk innrømme at jeg gleder meg litt. Ikke fordi det er spesielt pent eller musikalsk eller verdifullt. Jeg gleder meg fordi det er så sykt morsomt å se på.

Litt som et akvarium. Det er totalt meningsløst, men det er fine farger og ting som beveger seg hele tiden, så man blir liksom litt fascinert uansett. Det er et slags sosialt eksperiment. For eksempel kan man finne ut hvor mye av en scene en kjole faktisk kan dekke, eller at det kanskje er noe i den moten om at feite damer synger penere enn tynne damer (det synes jeg i hvert fall), og som en liten bonus får man i det minste se på damer i lite klær. Jo! Også kan man le av den veldig spesielle engelsken til årets programledere. Jeg trodde sånt hørte hjemme på rallybanen.

Moralen er at det er billigere å se på mgp enn å kjøpe akvarium. Så du kan evt. skru av lyden, hvis du av en eller annen merkelig grunn ikke skulle like musikken.

Kongeriket Bloggnorge

2010-05-25T23:17:00.002+02:00

Ærlig talt.
Hvor spennende er det egentlig å lese om håret til en eller annen ungdom?
Og misforstå meg rett. Jeg gjør det faktisk selv. Mest av alt fordi det er så sykt fascinerende. Alle såkalte "kjendisbloggere" skriver om klær, fest, sminke/hår oooog hva det er til middag. SPENNENDE. Mens jeg, derimot, skriver om viktige saker som at det er dyrt å strikke og hvor mye jeg misliker samer. Og hvem har 70 000 lesere i uka? Og hvem har kanskje sju?

Greit nok, jeg er kanskje ikke like flink til å oppdatere hver dag. Men hvis jeg skulle skrevet noe hjernedødt kunne jeg kanskje oppdatert hver dag. Men det gidder jeg jo ikke. Kort sagt; de gode poengene lar vente på seg, mens dagens antrekk.. vel. De dukker jo opp hver dag.

Uansett er det jo urettferdig! Her er jeg både morsom og smart og så er det ingen som vil lese bloggen min! Mens den eneste kjendisbloggeren jeg vet om som er morsom og smart er Heidi Alexandra Olsen, og hun er på 17. plass på blogg.no! Laaaangt nede.

Poenget mitt er at det er noe riv, ruskende galt med verden. Ikke bare folk som leser blogger, men verden generelt. Jeg jobber jo som kassadame nå, og tro meg: jeg selger mer se&hør enn jeg selger aviser. Helt sant.

Hvor har det blitt av de intelektuelle? Hvorfor selger jeg fem se&hor om dagen, mens jeg har solgt to aftenposten i løpet av de fem dagene jeg har jobbet? Hvorfor leser "alle" voe og idawulff og ingen Knausgård? Til og med jeg leser voe og idawulff og ikke Knausgård! Hvorfor bruker man mer tid på facebook enn på å f.eks. løse verdensproblemer?

For ikke å snakke om musikk! Hvorfor er det flere som liker Lady Gaga og Ke§ha og Miley Cyrus enn andre artister som f.eks. ikke synger i autotune om å ha på seg lite klær og drikke cosmos?

Det er ikke global oppvarming som er menneskehetens problem, vet du. Det er at folk ikke leser bloggen min. Det er DET det handler om.

Strikkegalskap

2010-05-04T11:36:00.003+02:00

Ja nå har jo jeg gått på folkehøyskole i et år. Og på folkehøyskole er det obligatorisk å strrrrrikke! Masse deilige ullplagg til alle og enhver. Jeg har strikket luer og votter og sokker, jeg har til og med begynt på en genser.

Problemet er at strikking må være tidenes mest meningsløse hobby. I gamle dager var det veldig praktisk, men nå for tiden er det jo ikke det. F.eks.: Jeg strikker en blå, lang ullgenser/tunika. Hittil har jeg brukt tolv nøster og jeg regner med å bruke fire-seks nøster til. Hvert nøste koster 31 kroner. Si at jeg bruker alle atten nøstene, da koster genseren meg 558. I tillegg har jeg strikket på galskapen siden vinterferien! Det har tatt meg mange måneder å lage den og jeg har overbelastet hendene mine sikkert fire ganger i prosessen!

Sammenlign nå dette med å gå inn på H&M, kjøpe en like fin genser til 299,- og gå hjem og ta den på seg.

Jeg skjønner ikke at jeg orker. Så nå har jeg begynt å hekle i stedet.

Bolla redder dagen.

2010-04-24T18:54:00.002+02:00

Endelig er den her! Oppfølgeren om Bolla. Alt går bra til slutt. Pust inn, pust ut.

En dag da katten Cornelius satt på stranden og speidet ut over havet i kikkerten sin, slik som han alltid gjorde, fikk han øye på noe langt ute ved horisonten. Cornelius spratt opp og hoppet opp og ned i ren glede. Det var veldig sjelden at han fikk øye på noe på havet. Hvis vi skal være helt ærlige, må det sies at han ikke hadde sett noen ting før i det hele tatt, men i dag! I dag så han helt sikkert noe. Han kikket igjen. Jo, det var noe. Han satte seg ned i sanden igjen og ventet, stadig mens han holdt øye med dette ”noe” der ute. Det var noe, og det var på vei inn mot stranden.

En god stund senere seilte et pinnsvin i en gummibåt opp på stranden. Cornelius syntes ikke at det var det minste rart. Han hadde jo sett pinnsvinet komme nærmere og nærmere ganske lenge nå, og hadde for lengst vent seg til tanken på et pinnsvin i gummibåt.
”Goddag” hilste Cornelius blygt. Var det nok? Burde han si noe om at han ikke var slem også? Nei, man fikk vente og se.
”Goddag,” hilste pinnsvinet og prøvde å reise seg opp, men så ut til å streve litt, så Cornelius rakk ut en hånd. Pinnsvinet tok den og ristet hånden hans godt. ”Jeg heter Bolla Pinnsvin!”

”Hei, Bolla!” sa Cornelius, og prøvde så godt han kunne å hjelpe Bolla opp.
”Jeg heter Cornelius. Hvordan i all verden havnet du i en gummibåt?” spurte han mens Bolla kostet støv av seg, han prøvde så godt han kunne å skjule at han var veldig nysgjerrig, men klarte det ikke så veldig godt. Bolla rødmet. ”Det er en lang historie, kanskje vi kan ta det en annen gang?”
Cornelius nikket. ”Okei, da. Men kom nå, vi må vise deg fram! ”
”Vise meg fram?”
”Ja, alle sier hele tiden at jeg aldri kommer til å finne noen ting på stranda, men tenk, så fant jeg deg!”
Bolla nølte litt. ”Er de snille da?”
Cornelius nikket veldig. ”Ja, de er så snille, så snille. Alle sammen.”
”Bra!” Bolla pustet lettet ut. ”For der jeg kom fra var det ingen som var så veldig snille i det hele tatt.”

Bolla og Cornelius la i veg på skogsstien på vei inn til den lille byen hvor Cornelius bodde.
”Du kommer til å like deg der,” sa Cornelius spent. ”Vi bor i store hvite hus med fargerike vinduskarmer og blomsterpotter ved inngangsdørene. Vi sover helt til klokka ti og spiser frokost lenge og til lunsj er det kake til alle utenfor rådhuset, borgermesteren er en gammel gås som er fryktelig klok og snill. Og mammaen min gir verdens beste klemmer til alle som vil ha. Og sikkert noen til.”

Bolla var helt stille, og Cornelius prøvde å komme på bedre og bedre ting om den lille byen sin, uten at Bolla så ut til å bli noe særlig begeistret. Da Cornelius endelig gav opp, sa Bolla endelig noe. ”Tenk om de ikke liker meg, da.”>Cornelius visste ikke hva mer han skulle si.

De var stille helt til de nesten var ute av skogen, da Bolla utbrøt ”hørte du det?” og kikket rundt seg.Cornelius hørte ikke noe. Så hørte han etter en gang til. Jo, nå hørte han det. Det var noen som ropte på hjelp.
”Det høres ut som lille Pirkel!” Cornelius begynte å løpe i retning av lyden. ”Vi må hjelpe ham!”

Det var allerede mange som hadde samlet seg rundt ropene om hjelp da de kom fra, men det så ut til at ingen visste helt hva de skulle gjøre, så i stedet for å hjelpe til stod de og så opp i luften og ropte om hjelp, de også. Cornelius løp straks bort til en katt med en stor, myk hale og forkle rundt magen.
”Mamma! Hva er det som skjer?”
Cornelius’ mamma stirret bekymret mot himmelen, og Cornelius og Bolla fulgte blikket hennes. Høyt over bakken svevet den lille kaninen Pirkel med begge hender over hodet, han holdt fast så godt han kunne i en stor og fargerik ballong.
”Lille Pirkel fikk en ballong av mammaen sin, så glemte hun å holde ham i fast i hånden, og så svevet han av sted. Snart flyr han vel sin vei, og så ser vi ham aldri igjen. Ingen av oss er høye nok til å nå opp, ikke en gang Georg Giraff. Uff, så forferdelig.” Cornelius’ mamma sukket tungt.
”Så forferdelig!” sukket Cornelius. ”Synes du ikke, Bolla?”
Men Bolla var allerede forsvunnet inn i folkemengden.

Bolla presset seg forbi folk så fort at hun ikke engang rakk å være høflig og be om unnskyldning til alle hun skumpet borti. Hun kunne gjøre det senere, akkurat nå hadde hun det veldig travelt. Da hun hadde kommet nesten rett under Pirkel, stoppet hun opp og strakk seg etter en av piggene på ryggen. Så nappet hun den ut. (Men det er bare pinnsvin som får det til uten at det gjør så vondt, så ingen andre må noen sinne prøve å nappe ut pigger av et pinnsvin!) Bolla siktet godt og knep det ene øyet igjen, så kastet hun piggen som best hun kunne.

Pang! Den traff akkurat der den skulle, og ballongen sprakk med et smell i det Bollas pigg traff den. Lille Pirkel falt mot bakken i et voldsomt tempo, og Bolla kastet seg på ryggen på bakken, akkurat i tide til at lille Pirkel kunne lande mykt på magen hennes, og sprette ned på bakken og inn i armene til mammaen sin, som stod og gråt av glede så tårene rant. Alle som stod og så på brøt ut i jubel, og plutselig ville alle gi Bolla en klem eller et klapp på skulderen. Ingen var sure på henne fordi hun hadde skumpet borti dem, ikke en gang de som hadde fått en pigg i siden var sinte. Bolla ble båret på gullstol inn til byen, hvor borgermestergåsa satte fram lunsjkakene for hele neste uke, så hadde de et stort selskap for Bolla og Cornelius og lille Pirkel.

"Nå, Bolla, det var det jeg sa. Alle liker deg!” ropte Cornelius midt i et av de mange hurra-ropene.
”Ja..” Bolla smilte stort. ”Det tror jeg virkelig at de gjør.”

Navnets kvaler

2010-04-22T18:41:00.002+02:00

Tenk å hete Didrik da. Da er på en måte løypa kjørt opp for deg på forhånd.

Du ser f.eks. aldri en barnehageonkel som heter Didrik. Eller en vaktmester. Vaktmester Didrik renser opp i de tette toalettene på guttedoen i løpet av dagen. Ingen sier det. Ai, se på alt dette spyet i trappa! Synd at ikke rengjøringsmedarbeider Didirk er på jobb i dag, han som er så flink med moppen!

Eller hvis man heter Hedvig. Du blir ikke finanstopp hvis du heter Hedvig. Hedvigs luksusbiler AS. Dronning Hedvig den tredje. Eller jo, det kunne kanskje gått når man har en prinsessegemal-dings som heter Emma Tallulah. Emma Halloja. Men Hedvig måå liksom bare bli kunstlærer eller dyrke sine egne teblader i kjøkkenhagen sin eller gå på kurs for å finne det blå chackraøyet i panna. Den typen.

Og hvis du f.eks. heter Mohammed da, så antar jo alle at du er muslim. Også er det ingen som vil tegne deg. Og aaaaldri i verden om Mohammed blir kunstlærer sammen med Hedvig. Eller barnehageonkel med Dirik. "Nå skal onkel Mohammed lese eventyr" har liksom en slags suspekt klang for meg, det er sikkert veldig rasistisk av meg, men det høres liksom ut som om onkel Mohammed kanskje ikke har verdens mest varierte bokhylle. Du vet.

Men det jeg tenkte på. Hvis foreldrene dine døper deg Bjarne. Da er du dømt til å telle togbilletter til evig tid.

En ting til om å unne seg noe!

2010-04-09T20:22:00.003+02:00

Dette kom jeg på for litt siden. Hvor ofte ser du ikke feite, glade kjendiser. F.eks. Hellstrøm, han er jo ganske feit, og han er nesten alltid blir når han ikke er på "Hellstrøm rydder opp" for da er han ganske sur. Oprah er veldig blid og også han kisen på Lost som har vært på den samme øya og spist fisk og mango i femten år, han er like feit og like blid.

Mens f.eks. Olsen-tvillingene og Lindsay Lohan og damene bak kassa på H&M, de er tynne som små gatebarn hele gjengen og sure som nedbør.

Så der, det var det jeg sa, man bør unne seg litt for da blir man like awesome som Hellstrøm.

Bikinisesongens kvaler

2010-04-06T20:32:00.002+02:00

Av alle damebladene jeg har lest, (og tro meg, jeg har lest alt for mange artikler om slanking og spising , jeg leste til research til den boka jeg skrev i november) har jeg lært masse nyttig med hensyn til hvordan jeg skal slanke meg, f.eks. hurtigslanking for å passe inn i julebordkjolen (jeg pleier nå å kjøpe kjoler som passer i utgangspunktet, men jeg er vel litt teit sånn sett) eller det fine tipset om å kaste halvparten av all maten man spiser. Heihei, barna i Afrika.

Uansett, ingen av disse bladene kan svare meg på følgende: Hvis jeg spiser meg selv, vil jeg bli dobbelt så stor eller forsvinne helt?

Dagens mediaverden motsier seg selv i hvordan vi skal være. På en side skal vi være slanke som Olsen-tvillingene (skarpe kanter og hule kinn er trendy i vår) og kjøpe kellogs rød-kjole-dame-med-slør og 30 days mot magefettet og Sonia Ryikel for H&M mot selvtilliten. På en annen side skal man unne seg litt godt i hverdagen, sjokoladeTERAPIkjeks, yade som gjør alle glade, eller sånne æsjæsj-kjeks av frø som baaaader i smeltet sjokolade på reklamen (visste du forresten at det som regel er motorolje tilsatt farge som liksom skal forestille smeltet sjokolade?) og sånn "unn deg en pause"-dritt som handler om at vi jenter må holde sammen rundt lavfettisen vår.

Jeg synes hele kulturen er ganske så motbydelig. Det verste jeg noen sinne har lest (og jeg har såvidt begynt på den derre boka av Sade til og med) er hjemmesidene til Grethe Roede. Der stod det "Det er ikke nødvendig å kose seg hver dag!" Hallo? Selvfølgelig er det lov til å kose seg hver dag! KK er forøvrig enig: "At du slanker deg betyr ikke at du ikke kan unne deg en halv kopp lettis en gang i blandt!"

ÆSJ. Jeg er riktig nok ikke alltid så fornøyd med kroppen min, men jeg vil heller, ha mye heller, unne meg TO BOLLER FLØTEIS med peanøtter, nonstop og smilsaus, enn å bli kvitt det vanskelige magefettet! Den eneste blide modellen jeg vet om er Tyra Banks og hun er snart 150 år gammel og hun har både pupper og rumpe.

Det er riktig nok viktig å passe på kroppen sin og være sunn, det er ikke det jeg snakker om. Jeg spiser opp grønnsakene mine og sykler treningssykkel til jeg får merke i rumpa, jeg, men jeg har over hodet ikke dårlig samvittighet over å kose meg. Hver eneste dag. Og jeg vil jo se bra ut og føle meg bra som alle andre, men hvis prisen er å kunne unne meg en halv kopp lettis nå og da er ikke noen bikinisesonger eller størrelse 36 verdt det. (jeg vet at det er mange som er størrelse 36 uten noen nevneverdig innsats, men jeg er altså en smule større)

Dette er ikke noen moralpreken om å være stolt av den kroppen man har, for det er jeg ikke, og jeg skulle gjerne vært slankere. Det jeg prøver å si er at det må da gå an å kunne ha det litt hyggelig selv om man vil være pen. Det er faktisk ganske koselig å trene med venner eller gå tur eller spise appelsin, så man kan jo kose seg sånn også. Og man burde få lov til å spise en liten sjokoladebit (eller en hel plate) nå og da uten at man skal føle seg som en TV-Norge-dokumentar.

Til sommeren skal jeg kjøpe en minibikini fra Johan and Johnny for H&M for 199,- og så skal jeg gå på stranda og velte meg utover det hele og smøre sjokolade i munnen med begge hender. HAHAHA Grete Roede da kan du sitte der med lettisen din og være tynn så skal vi se hvem som er lykkelig, tenker jeg!

Ps: Nå har jo jeg utviklet laktoseintoleranse, så jeg kan hverken unne meg lettis eller fløteis eller sjokolade, men det høres liksom ikke så glamorøst ut å unne seg vingummi og kokesjokolade, så jeg har tatt et par kunstneriske friheter.
Pps: Jeg skal skrive en hyggelig historie om Bolla Pinnsvins nye og lykkelige liv ved slutten av elveferden, så dere trenger ikke gråte dere i søvn mer. Det går egentlig bra til slutt, man må bare vente litt på slutten.
Ppss: Det der med å bare vente litt på den bra slutten tror jeg kan funke bra med livet også! tenk positivt! kos deg hver dag! Tupp Grete Roede i rævva hvis dere ser henne! Men litt forsiktig, dama er tross alt eldre enn Tyra. Som forresten er min favorittkjendis nummer tre, Paris Hilton er nummer to og nummer en er Hellstrøm. Det er mannen sin det.

Det er din skyld at ingen liker deg

2010-03-25T19:28:00.000+01:00

Dette er et prosjekt som jeg liker å kalle "hvor slemt kan noe være før man gjennomskuer den søte innpakningen? Foreløbig er rekorden Hannah Montana, men her er et annet forsøk, som forøvrig er månedsoppgaven min for mars også, så det er en sneak peak til glede for nye lesere!

En dag da frosken og andungen var ute og gikk tur, møtte de Bolla Pinnsvin ved den gamle stubben. Bolla Pinnsvin heter egentlig Mona, men alle kaller henne for Bolla fordi hun er tjukk som en bolle. Det har alltid vært sånn, så frosken og andungen kaller også Bolla for Bolla.

”Hei” hvisket Bolla sjenert og så ned i bakken.

”Heisann, Bolla, spist noe god sjokolade i det siste?” hilste frosken blidt. Andungen kvekket fornøyd og Bolla så om mulig enda mer sjenert ut.

”Jeg. Vil dere komme i bursdagen min? Det er helt greit hvis dere vil og dere trenger ikke ta med gave altså.” Bolla dyttet to rosa konvolutter i hendene på frosken og andungen, og løp inn i skogen før de rakk å takke verken ja eller nei.

”Æsj, nå må vi jo gå, så motbydelig sjenert og feit hun er.” mumlet frosken. ”Jeg synes alltid så synd på henne når hun driver og stammer og rødmer sånn.”

”Hva, hvorfor det?” andungen rev opp konvolutten med nebbet. ”Det er jo ikke synd på henne, hun er jo bare feit, har du lagt merke til at hun alltid lukter svette? Superekkelt!” Han nappet ut invitasjonen og studerte den inngående.

”Jeg synes uansett at vi burde gå.” sukket frosken. Andungen smilte lurt.

”Det synes jeg også.”

”Se.” Andungen pekte på innbydelsen. ”Det skal være nede ved elva. Vi kan gi henne en gummibåt i gave og få henne til å sette seg i den. Enten stikker hun hull på den og da får vi det skikkelig morsomt, eller så holder båten og da flyter hun jo sin vei også er vi kvitt henne en gang for alle og kan spise opp all kaken selv. Bolla ordner sikkert mange deilige kaker, hun som er så feit.”

Frosken og andungen lo for seg selv hele veien til butikken, hvor de valgte ut den styggeste og billigste gummibåten de kunne finne.

”Hva er det dere ler sånn for?” spurte flaggermusen bak kassa. Han var et par år eldre enn frosken og jobbet i butikken på kveldstid for å få råd til større TV. Andungen fortalte flaggermusen om planen, det tok nesten fem minutter fordi han lo sånn.

”Det blir en fryktelig morsom fødelsdag!” ropte andungen og flakset med vingene. Flaggermusen lo han også, og gryntet i det han pustet inn igjen.

”Det høres fryktelig morsomt ut, kanskje jeg skal komme likevel. Hva synes du jeg skal gi henne?”

”Gi henne sylteagurker!” lo frosken. ”Det er hun allergisk mot!”

Da lo alle sammen så de fikk vondt i magen.

To dager senere tok frosken og andungen på seg slips og gikk i bursdagsselskap. Da de kom fram dit, var hele elvebredden stappfull med folk.

”Oi, jeg visste ikke at Bolla hadde venner!” utbrøt frosken, men da dukket flaggermusen opp.

”Hei, gjett hva? Jeg fortalte alle som har vært i butikken om planen deres, alle er her for å se på!”

”Så flott, finfint! Jo flere jo morsommere!” sa andungen, men frosken kjente at det stakk i magen på helt feil måte.

”Du, andungen, er det ikke litt slemt? Det er jo ganske synd på Bolla.”

Andungen sukket irritert. ”Dette har vi snakket om, det er ikke synd på Bolla, tror du hun har blitt feit ved et uhell kanskje? Tenk på det, hvis Bolla, som er en eneste person, synes at hun er ganske bra, og du og jeg og alle de andre dyrene i skogen synes at hun er teit og ekkel, hvem har rett? Det er Bollas og ingens andre skyld hver gang noen er slemme med henne. Skjønner?”

Frosken nikket, men stikkingen i magen gikk ikke bort.

Helt nede ved elva møtte de Bolla.

”Hei på dere!” Bolla virket uvanlig glad, bak henne stod gavebordet og bugnet. Det var minst femten glass med sylteagurk der, dessuten hadde Bolla fått en kassettspiller, en stygg vase og tre par ekstra kløete ullsokker. Andungen rakte Bolla gaven og smilte pent.

”Åpne med en gang, Bolla!”

Bolla åpnet pakken og lyste opp da hun fikk se båten.

”Så fin!” ropte hun. ”Tusen takk!”

Bolla så ikke ut til å være det minste sjenert i dag.

”Ikke sant, la meg hjelpe deg med å blåse den opp, så kan du prøvde den med en gang!” Andungen nærmest rev båten ut av hendene hennes og begynte å blåse og pese mot den lille luftventilen. Bolla stod og så på mens hun klappet i hendene i ren begeistring, hun var rød i kinnene og smilte veldig. Frosken ville helst gå hjem, det stakk sånn i magen. Han orket nok ikke mye kake i dag, selv om andungen hadde hatt rett, det så virkelig ut til at Bolla hadde peiling på kake.

Plutselig var andungen ferdig med å blåse opp.

”Kom, kom! Bolla skal prøve gummibåten!” han ropte så høyt han kunne mens han slepte både båten og Bolla ned mot vannet. Alle selskapsgjestene kom stimlende etter lyden av stemmen hans, og frosken fulgte etter, han også. Alle hvisket og tisket sånn at han ikke lengre kunne høre hva andungen sa til Bolla, men han så at andungen tok Bolla i hånden og hjalp henne opp i båten. Så ble det helt stille.

Alle så spent på Bolla. De så på andungen, og de så på båten. Båten sprakk ikke. Den sank ikke. Den fløt der så fint, med Bolla oppi, som smilte med hele ansiktet og rødmet og så på hånden til andungen som holdt hennes. Så slapp andungen, og båten og Bolla ble tatt av strømmen. Bolla hylte til, frosken syntes han kunne se at hun ropte om hjelp, men nå kunne han i hvert fall ikke høre, for alle lo sånn.

Det ble en strålende kveld, med massevis av kaker og latter. Etter en stund fikk flaggermusen for seg at han skulle kaste en sylteagurk i bakhodet på fru Lund, den gamle merra. Det hele brøt ut i en stor sylteagurkkrig, og da andungen la seg den kvelden, kunne han ikke huske en annen gang han hadde hatt det morsommere enn den dagen.

Blodig alvor

2010-02-25T20:24:00.004+01:00

La oss være ærlige; det finnes ikke noe glamorøst med mensen.

Og ja, gutter, det blir en sånn, og nei, dere må ikke lese.

Uansett hvor mye libresse redesigner pakkene sine og prøver å gjøre meg gæren etter de nye libresse tampongene, er det fortsatt bare diverse variasjoner over temaet bomullsdott. Eller kjempeplaster, om du vil.

Og uansett hva allways sier, så NEI, jeg føler meg faktisk ikke så veldig FRESH når det kommer blod-slim-gugge ut av kroppen min. Tenk det! Selv om jeg kan både svømme og sykle og rane en bank, så føler man seg faktisk litt uggen! jeg gjør det i hvert fall. Det er litt som å spy eller være snørrete eller poppe en fenomenalt stor kvise som har gjemt seg under panneluggen siden jul. Helt naturlig, men fortsatt veldig ekkelt.

Og ikke all verdens spesialdesignete bindbokser som følger med på kjøpet, våtservietter med aloe vera eller stripete tampongesker kan endre det.

Så hvorfor skal de absolutt ha det til at mensen er så forbanna fresht? Menn må jo tro at jenter jubler høyt og danser conga rundt på do en gang i måneden, og så når vil kommer ut bare klager vi med VILJE for å få sjokolade. Det hadde jeg trodd hvis jeg var gutt i hvert fall.

Det er jo ikke noe å bli glad for! Sånne eldre, kloke damer sier "jaa, tenk på at det betyr at du er fruktbar.. Det er et sunnhetstegn!"
Det føles ikke så veldig sunt å ha et sammendrag av SAW i underbuka, men okei. Hvis man skal feire fruktbarheten, hvorfor ikke putte bilder av små barn på tampongpakkene. Da er det "hurra, jeg er fruktbar!" som er fokuset når man får mensen, ikke "hurra, jeg er TRENDY og FRESH!"

Sannheten er at.. Mensen er faktisk bare så 2007. Bare nevner det.

OL-floka

2010-02-23T20:08:00.002+01:00

Hjelp, jeg er visst havnet på feil planet.

Min 17 år gamle, søte, 3 meter høye lillebror. Han leste ringenes herre tre ganger i løpet av det året han fylte 10 eller noe, og siden da har han vært skikkelig nerd. Først utviste han autistiske tendenser på informasjon om f.eks. grandonkelen til Gimli, og så kom perioden hvor han satt så mye foran PCen og spilte at han hadde konstant hakk i hårsveisen der headsettet hadde ligget. Så begynte han å pugge amerikansk geografi og historie.

Jeg kommer hjem til vinterferie, og hva finner jeg?

Han har blitt NORMAL. Og han har begynt å følge med på OL. Det er det verste av alt er at han er skikkelig oppriktig interessert, har lært seg alle reglene i curling (som riktig nok bare er en tøysesport, det skal han ha) og er stadig oppdatert på Petter Northug. Jeg tror kanskje han går på ski, er ikke sikker.

Med andre ord: det som før var idrettsfri sone, altså hjemme, har nå blitt en slags live twitter-kanal om gull og sølv og bronse og staver som knekker og ski som slipes i feil maskin.

Det verste er at han sier "åhå, i går kveld tok VI gull!"
Hallo? Du har vel kanskje ikke bidratt så mye til det gullet? Det er jo sånt som alle idretts-mennesker sier. VI tok bronse, seieren er VÅR, VI gjorde det bra i curling mot Frankrike i går (jeg har fått vite at franskmennene spilte som fulle aper, så det var kanskje ingen stor prestasjon). Sånn sier han! På ekte! Jeg går bare og venter på at han skal skaffe seg sånn hatt som man kan putte ølbokser i og drikke av med sugerør.

jeg, på en annen side, prøver å få vite så lite som over hodet mulig. Jeg leser overskriftene på forsiden av aftenposten og zapper innom noe nå og da. Dette har jeg fått med meg om OL:
- Norske utøvere (ja, DE, ikke vi) har vunnet både sølv, gull og bronse
- Petter Northug er frekk mot pressen, uvisst hvordan
- Noen trynet i en bakke og gjorde kronpen trist
- curlinglaget har heftige bukser
- Canada vant kunstløp for par.

For ja, kunstløp er faktisk verdt å se! Widar viste meg dette før i dag. Bare se her:

Hvis alt i OL var sånn, skulle jeg jaggu sett på mer!